Jeg har ikke tatt de beste valgene for barna mine...

[Anonym bruker]

Eldste har flyttet virkelig mye i livet sitt, dog mest i liten alder. For et år siden flyttet vi sammen med kjæresten min, før det hadde vi bodd fem år samme sted. Noe som var rekord for meg. De har sluppet å bytte skole da vi flyttet nå siste gangen, men det ble lengre unna venner, og yngste har valgt å bytte skole likevel. 

 

Yngste begynte å slite litt allerede da hun var fire år gammel. Da flyttet vi fra hjemlandet til pappaen hennes, og hun har siden den gang følt at det er der hun hører hjemme. Hun syns virkelig at vi frarøver henne noe ved å tvinge henne til å bo i Norge, og ved å rive henne opp fra "hjemlandet" hennes da hun var liten. Videre valgte jeg feil ved å la henne gå på en privatskole. Da ble hun frarøvet det å gå hjem sammen med venner i nabolaget etc. Da vi flyttet nå sist valgte hun altså å bytte skole, nettopp for å få dette med venner i nærheten, men det er jo ikke bare bare å bytte skole heller, selv når det er frivillig. Hun savner så mye! Hun savner gamlelandet, hun savner tidligere venner, hun savner farmor og oldemor som er død, hun savner det forrige stedet vi bodde, hun savner alt som tidligere har vært! Og jeg vet nesten ikke helt hvordan jeg skal håndtere det. Dels føler jeg meg så veldig skyldig i at hun går med alle disse savnene, og jeg prøver å vise forståelse og respekt for hennes føleleser, dels syns jeg det er litt overdrevent at hun som 10-åring savner vennene hun hadde som 3-åring så mye! 

 

Jeg vet jammen ikke hva jeg ville med dette. Kanskje bare skrive av meg litt. 

Anonymous poster hash: c893d...dda

[Anonym bruker]

Hvorfor gjør du dette da? 

Hvorfor tenker du mer på hva du vill enn hva som er bra for ungene?

Anonymous poster hash: e6e93...2ce

[Anonym bruker]

Høres ut som om ungen har laget et glansbilde over hvordan det var før og bruker dette for å manipulere skyldfølelse i deg. Hvordan kan hun mene og forvente at alt var på topp og perfekt da hun var 4 år (!) og at alle vanskeligheter hun har nå som 10 åring er på grunn av flyttingen som småbarn

 

Anonymous poster hash: abfd4...f31

[Nyttårs barn]

Hm, jeg tror vi voksne kanskje undervurderer hvordan det er for et barn å flytte. Husker vi flyttet da jeg var4,5 år og jeg opplevde det faktisk som ganske traumatisk.

Så tenker jeg også at jenta di er litt dramatisk anlagt, det er lett å henge alle slags problemer på noe sånt, og dere vet jo ikke hvordan det hadde vært om dere hadde blitt værende. Kanskje noen problemer da også, hvem vet.

[Anonym bruker]

Hun trenger hjelp!

 

Du må skaffe henne noen å snakke med. Hun har det ikke bra i dag, og har laget seg en drøm om at alt hadde vært bedre om hun hadde bodd der, hatt de vennene osv.

 

Hun trenger hjelp til å sortere alt dette, akkurat nå er hun rotløs og hjelpeløs i en vanskelig prepubertetstid.

 

Snakk med helsesøster på skolen og forhør deg om hvor datteren din kan få samtalehjelp. Kanskje holder det å snakke med helsesøster eller miljøterapeuten på skolen.

 

Anonymous poster hash: 377e8...30c

[Anonym bruker]

 

Hvorfor gjør du dette da? 

Hvorfor tenker du mer på hva du vill enn hva som er bra for ungene?

 

Anonymous poster hash: e6e93...2ce

 

 

Da jeg var yngre og eldste var liten hadde jeg det ikke bra selv. Jeg ser jo i ettertid at det var årsaken til all flyttingen. Jeg levde i "hvis jeg bare endrer det og det i livet mitt så blir alt bra". 

 

Pappaen ble forøvrig med på flyttingen fra det andre landet altså. Vi fikk også mye mer familie rundt oss da vi flyttet tilbake hit. Ingen av oss eller øvrig familie hadde trodd at hun yngste skulle ta det så tungt! Hun var tre år gammel (ble fire år like etter vi hadde flyttet). 

Flyttingen sammen med kjæresten var noe barna hadde mast om i et års tid. Derimot visste de ikke helt hvor vi skulle flytte, bare at det skulle bli sånn at de fortsatt kunne ta skolebuss. Hun trives jo, med huset og hagen, og nye familien. Men igjen, så henger hun litt i det at alt var bedre før. Litt tvert imot av sånn jeg var tidligere. Jeg syns vi har prøvd å ta gode valg for henne, som privatskolen, men så blir det bare feil fordi hun savner alt hun ikke har. Hun er litt som to personer. En skikkelig sprudlende, blid og glad, og en melankolsk og trist (som åpenbart syns vi har tatt dumme valg for henne). 

 

Anonymous poster hash: c893d...dda

[Anonym bruker]

Hvordan er hennes forhold til din kjæreste/samboer?

Om hun mistet alle disse for 7 år siden(altså fars familie,hjemlandet) og hun bare var 3 år da, må jeg si jeg også stusser veldig på det hun sier.

 

Jeg tror nok hun husker de og stedet godt, og kanskje det egentlig er savnet etter å ha en bestemor som egentlig er der, og ikke savnet etter den døde bestemoren hun kanskje knapt husker.

 

Det kan være at noen har pratet mye om sine besteforeldre og noe moro de har gjort som har fått henne til å tenke litt.

Kanskje hun ikke er helt komfortabel med å måtte dele deg med din samboer, så disse tingene bare er et uttrykk for at hun ikke trives. Hun tør kanskje ikke si det som egentlig er problemet,og det er lettere å komme med slike ting.

 

Har hun kontakt med sin far? Får hun besøkt han?

 

Prøv å snakke med henne på et nøytralt sted, bare du og henne. Spør hva vennene hennes gjør, kanskje hun forteller noe som kan forklare deg hva hun egentlig er sår for.

 

Jeg flyttet mye før jeg var 3 år. Tilogmed vekk fra mamma for en periode, pga mammas problemer.

 

Da jeg var 10 hadde jeg bodd på samme sted med samme stefar i 4,5 år, og jeg savnet ikke barna fra barnehagen på gamle hjemstedet. Jeg tenkte knapt på de.

Men jeg savnet den hyppige kontakten med mormor. Det har jeg alltid gjort.

For mange er besteforeldre veldig betydningsfulle, og savnet kan være der for alltid... Min mormor er ikke død, og vi har kontakt den dag i dag. Men de årene i barndommen hvor jeg mistet mormor pga mammas valg, de syns jeg var tøffe. Og det er en sorg fortsatt den dag i dag, selvom jeg er godt inn i 30åra.

 

Spør henne direkte hva det er hun savner med hjemlandet, med det forrige bostedet. Hjelp henne å få satt ord på ting.

Det kan være noe helt annet hun faktisk tenker på.

 

Min 8åring er ihvertfall sånn... Hun kan si hun har vondt en plass, at noen i klassen hadde sagt noe stygt eller at hun hater rommet sitt, og i dypere samtale viser det seg at adferden skyldes f.eks at hun syns det var trist jeg var borte en helg, eller at det er vanskelig de ukene jeg jobber kveld fordi hun nesten ikke ser meg da, osv.

 

Det er ikke alltid helt logisk hva de gjør og sier ift hva de faktisk går og føler/tenker på. Ikke alltid så lett for de å fortelle oss...

 

Anonymous poster hash: 9f2e3...ec5

[aanonym]

Åtteåringen her har flyttet en gang for fore år siden, ca 300 meter. Han har til tider lange sorgrunder ang det gamle huset, ikke måte på hvor fantastisk alt var der. Nok til p gi meg dårlig samvittighet:)

[Anonym bruker]

Hun trenger hjelp!

 

Du må skaffe henne noen å snakke med. Hun har det ikke bra i dag, og har laget seg en drøm om at alt hadde vært bedre om hun hadde bodd der, hatt de vennene osv.

 

Hun trenger hjelp til å sortere alt dette, akkurat nå er hun rotløs og hjelpeløs i en vanskelig prepubertetstid.

 

Snakk med helsesøster på skolen og forhør deg om hvor datteren din kan få samtalehjelp. Kanskje holder det å snakke med helsesøster eller miljøterapeuten på skolen.

 

Anonymous poster hash: 377e8...30c

 

Jeg har nettopp kontaktet et familieteam i kommunen, og skal møte dem neste uke for å snakke om datteren. Så skal de se hva de kan hjelpe med videre. Men takk, det er godt å se at jeg ikke overdriver ved å få ekstern hjelp. 

 

Anonymous poster hash: c893d...dda