Mindre tålmodig med årene

[Anonym bruker]

Tidligere så jeg tålmodighet som et viktig personlighetstrekk hos meg selv. Andre kommenterte det også. Nå er jeg lærer på åttende året og mamma til en femåring og en toåring (snart tre). Den gode tålmodigheten min har virkelig fått en knekk med tiden. Det endret seg en del da yngste var akkurat ett år og eldste var akkurat fire år. Da nådde jeg på et vis et metningspunkt. Helt fra eldste var liten jobbet jeg mye mentalt med meg selv for å håndtere han best mulig. (Nå utredes han for asperger og/eller angst). Merker også at jeg sliter med å trives med det mentale trykket det er å jobbe som lærer for barn.

 

Er det vanlig å bli mindre tålmodig med årene? At tålmodigheten på et vis blir utslitt?

Anonymous poster hash: 4ab46...6ab

[Anonym bruker]

Jeg har det vel motsatt. Her så var jeg ekstremt utålmodig, og hadde veldig kort lunte før jeg fikk barn. Da jeg fikk barn, så fikk jeg så mye mer tålmodighet. Startet og med et barn med ADHD, så tålmodigheten ble satt på prøve.

Nå jobbet jeg i barnehage før jeg fikk barn, men da jeg fikk barn så byttet jeg jobb. Innså at det ville bli alt for mye med et diagnosebarn hjemme, etter å ha jobbet med barn hele dagen. Og hadde jeg ikke gjort det, så spørs det hvor lenge tålmodigheten min hadde vart.

 

Nå er største barnet 15 år, og jeg er vel ennå mer tålmodig nå. Men det er og fordi jeg er så vant til hvordan det er, bekymrer meg ikke like mye. For det har jo gått bra så langt.

 

Tenker vel at på det stadiet du er, med 2 små barn, og jobbe med barn. Er vel da det er verst for tålmodigheten. Og tenker det vil bedre seg med årene.

Anonymous poster hash: 7f6cf...2b5

[Anonym bruker]

Takk for svar. Håper det bedrer seg etter hvert, ja.

 

HI

Anonymous poster hash: 4ab46...6ab

[Anonym bruker]

 

Tidligere så jeg tålmodighet som et viktig personlighetstrekk hos meg selv. Andre kommenterte det også. Nå er jeg lærer på åttende året og mamma til en femåring og en toåring (snart tre). Den gode tålmodigheten min har virkelig fått en knekk med tiden. Det endret seg en del da yngste var akkurat ett år og eldste var akkurat fire år. Da nådde jeg på et vis et metningspunkt. Helt fra eldste var liten jobbet jeg mye mentalt med meg selv for å håndtere han best mulig. (Nå utredes han for asperger og/eller angst). Merker også at jeg sliter med å trives med det mentale trykket det er å jobbe som lærer for barn.

 

Er det vanlig å bli mindre tålmodig med årene? At tålmodigheten på et vis blir utslitt?

 

Anonymous poster hash: 4ab46...6ab

Min mann er blitt mer tålmodig enn noen gang. Jeg misunner ham. Selv blir jeg mer og mer gæren av å kaste bort tid.

 

Å bli stilt samme spørsmål mer enn to ganger trekker meg også opp noe grenseløst. Etter tre barn og 15 år som lærer har jeg tydeligvis nådd min metning av folk som ikke hører etter...

 

Anonymous poster hash: 72d7b...8bd

[Anonym bruker]

Jeg er mye sliten, og det gjør meg utålmodig.

 

Anonymous poster hash: 99040...279