Jeg tar kritikk så innmari personlig

[Anonym bruker]

Plukker meg selv fra hverandre og kritiserer hver bit. Jeg vet at alle må lære når de f.eks begynner i nye jobb, men jeg er ikke god nok for meg selv med mindre jeg er perfekt, uangripelig og likt av alle. Det får jeg jo ikke til.

 

Hvordan jobbe med meg selv?

Anonymous poster hash: a79ea...652

[Anonym bruker]

Dette lurer jeg på også

Får håpe noen har noen gode svar til oss

 

Anonymous poster hash: 37f9c...63b

[Anonym bruker]

Samme her...

Anonymous poster hash: b4e67...1b0

[Anonym bruker]

Jeg og gjør det. 

Men jeg går nærmest til "angrep" på de som kritiserer meg. Har ikke skjedd direkte på jobb, men om noen "sier i mot meg" så hagler det med faglig argumentasjon fra min munn... Jeg VET jeg ikke alltid har rett, men om det kommer uventet så blir det sånn. 

Om min mann kritiserer, ruller med øynene - så får han så ørene flagrer! Takler det rett og slett IKKE!!!! Gjør så godt jeg kan HELE TIDEN, så kritikk taes ikke hjertelig i mot nei!

Anonymous poster hash: 111cf...c33

[Anonym bruker]

Det er litt vanskelig for jeg er ikke psykolog og vet ikke hvilke knapper man bør tryke på, men jeg har i hvert fall lært meg å ikke ta kritikk så veldig innover meg.

 

Noe jeg har måtte jobbe med:

 

1. Kritikk er ikke alltid ment som direkte kritikk, men som veileding for at de vil at jeg skal bli bedre. Da jeg omsider tok dette til meg, innså jeg at mye som ble sagt faktisk var bra for meg å høre, fordi jeg da kunne forbedre meg. Litt vanskelig å si hvordan du skal få dette til, men forsøk å tenke at mye kritikk er konsruktiv kritikk, man må bare åpne ørene for å høre det sikkelig.

 

2. Jeg måtte lære meg at andre er jo heller ikke perfekte, ingen er det, så hvorfor skal jeg? Det høres sikkert litt barnslig ut, men for meg var det lettere å vite at noen ikke likte meg noe særlig om jeg fant feil ved dem også. For eksempel hva gjør det egentlig om "Siri" ikke liker meg når hun tross alt er en som stadig ler for høyt og egentlig ikke er så morsom. Som sagt, det er barnslig, men for meg fungerer det fordi jeg blir mindre opptatt av at andre som like meg dersom jeg ikke synes de er så "fantastiske" likevel. Altså, man må slutte å se på seg selv som mindreverdig på en måte, altså at man må være verd å like for andre.

 

3. Jeg har måtte lære meg å skille mellom hvem jeg er som person og hvilke ever jeg har. Ok, så suger jeg på å for eksempel holde orden i papirene mine, men jeg er fortsatt morsom, snill og empatisk, en som er verd å bli kjent med for de som vil det.

Anonymous poster hash: e4c10...224

[Anonym bruker]

Jeg og gjør det. Men jeg går nærmest til "angrep" på de som kritiserer meg. Har ikke skjedd direkte på jobb, men om noen "sier i mot meg" så hagler det med faglig argumentasjon fra min munn... Jeg VET jeg ikke alltid har rett, men om det kommer uventet så blir det sånn. Om min mann kritiserer, ruller med øynene - så får han så ørene flagrer! Takler det rett og slett IKKE!!!! Gjør så godt jeg kan HELE TIDEN, så kritikk taes ikke hjertelig i mot nei! Anonymous poster hash: 111cf...c33

De fleste gjør jo så godt de kan hele tiden. Saklig kritikk må du lære deg å tåle ellers er du jo rett og slett en kollega fra helvete. En som går i forsvarsposisjon med en gang hun får motargumenter er så sinnsykt slitsomt (har jobbet tett med en og etter et prosjekt måtte jeg be sjefen om å slippe vedkommende på neste prosjekt). Kritikk og diskusjon skal være saklig, overhøvling og ufinheter er ikke akseptabelt (ingen har noensinne lært noe av det). Derimot er ingen perfekte hele tiden og kritikk må man bare lære seg å høre.

Dere som ikke tåler kritikk, betyr det at dere aldri kritiserer andre heller?

 

Anonymous poster hash: f4482...65e

[marioo]

Jeg synes det på en måte det er interessant at noen tenker slik. Jeg liker veldig godt å få kritikk, spesielt i jobbsammenheng. Nå har jeg veldig fine kollegaer som alltid er saklige og sier ting ærlig, tydelig og greit. Kritikken åpner for gode diskusjoner, og gir meg tanker og nye ideer videre I arbeidet. Jobber med mennesker, så må alltid være åpen og åpen for veiledning og gode drøftinger.

 

I andre sammenhenger er jeg veldig glad for at folk rundt meg tørr å være ærlige, og si fra hvis det er noe jeg gjør de føler ikke er greit. Kan være det er litt ubehagelig midt i situasjonen, men det går fint. Føler det alltid fører til noe positivt.

 

Hvordan du skal klare å ikke ta kritikk personlig er vanskelig å svare på.... Hva om du tenker at det kan føre til noe fint? Kanskje du kan utvikle deg i positiv retning? Kanskje det er positivt for forholdet mellom deg og vedkommende som kommer med kritikken? Se på det som en åpning til god diskusjon?

 

Generelt råd er å gi litt mer f... i hva andre tenker om deg! Kanskje synes personen du har hundre tusen gode egenskaper!

[Anonym bruker]

 

Jeg og gjør det. Men jeg går nærmest til "angrep" på de som kritiserer meg. Har ikke skjedd direkte på jobb, men om noen "sier i mot meg" så hagler det med faglig argumentasjon fra min munn... Jeg VET jeg ikke alltid har rett, men om det kommer uventet så blir det sånn. Om min mann kritiserer, ruller med øynene - så får han så ørene flagrer! Takler det rett og slett IKKE!!!! Gjør så godt jeg kan HELE TIDEN, så kritikk taes ikke hjertelig i mot nei! Anonymous poster hash: 111cf...c33

De fleste gjør jo så godt de kan hele tiden. Saklig kritikk må du lære deg å tåle ellers er du jo rett og slett en kollega fra helvete. En som går i forsvarsposisjon med en gang hun får motargumenter er så sinnsykt slitsomt (har jobbet tett med en og etter et prosjekt måtte jeg be sjefen om å slippe vedkommende på neste prosjekt). Kritikk og diskusjon skal være saklig, overhøvling og ufinheter er ikke akseptabelt (ingen har noensinne lært noe av det). Derimot er ingen perfekte hele tiden og kritikk må man bare lære seg å høre.

Dere som ikke tåler kritikk, betyr det at dere aldri kritiserer andre heller?

 

Anonymous poster hash: f4482...65e

 

Det skal mye til for at jeg retter på andre ja.

 

Anonymous poster hash: a79ea...652

[Anonym bruker]

Jeg føler at når jeg argumenterer og forteller hva som skal til osv eks medisinering - og kollegaer eks ikke vil gi bruker det fordi de følte at det kanskje ikke var så viktig - selv om jeg har bekrunnet det VELDIG godt - så klikker jeg nærmest. Så ja, kollega fra helvete. Men de gir medisinen nå... men det måtte krutt til! 

Anonymous poster hash: 111cf...c33

[Anonym bruker]

 

 

Jeg og gjør det. Men jeg går nærmest til "angrep" på de som kritiserer meg. Har ikke skjedd direkte på jobb, men om noen "sier i mot meg" så hagler det med faglig argumentasjon fra min munn... Jeg VET jeg ikke alltid har rett, men om det kommer uventet så blir det sånn. Om min mann kritiserer, ruller med øynene - så får han så ørene flagrer! Takler det rett og slett IKKE!!!! Gjør så godt jeg kan HELE TIDEN, så kritikk taes ikke hjertelig i mot nei! Anonymous poster hash: 111cf...c33

De fleste gjør jo så godt de kan hele tiden. Saklig kritikk må du lære deg å tåle ellers er du jo rett og slett en kollega fra helvete. En som går i forsvarsposisjon med en gang hun får motargumenter er så sinnsykt slitsomt (har jobbet tett med en og etter et prosjekt måtte jeg be sjefen om å slippe vedkommende på neste prosjekt). Kritikk og diskusjon skal være saklig, overhøvling og ufinheter er ikke akseptabelt (ingen har noensinne lært noe av det). Derimot er ingen perfekte hele tiden og kritikk må man bare lære seg å høre.Dere som ikke tåler kritikk, betyr det at dere aldri kritiserer andre heller?Anonymous poster hash: f4482...65e

Det skal mye til for at jeg retter på andre ja. Anonymous poster hash: a79ea...652

Jeg ber om at kolleger gir meg konstruktive tilbakemeldinger. Hvordan blir man ellers bedre i jobben sin om man ikke får beskjed om hva som er bra og hva som er dårlig og ikke minst hvordan man bør gjøre det?

 

Anonymous poster hash: f4482...65e

[Anonym bruker]

Minn deg på at når du har gjort så godt du kan, så er det nødt til å være godt nok.

 

Prøv å se på kritikk som en måte å bli enda bedre på. Alle har forbedringspotensiale, og hvis ingen forteller oss om det som ikke fungerer, vil vi heller ikke lære.

 

Bli flinkere til å lete etter positive ting med deg selv. Når du er trygg på dine gode sider, er det lettere å takle at du har feil også.

 

Let etter det positive i kritikken. F.eks hvis jeg får kritikk fordi det er lang ventetid på behandling, velger jeg å se det som et tegn på at behandlingen er ettertraktet, og ønsket.

 

hvis jeg får kritikk hjemme fordi jeg har vært slapp med rydding, velger jeg å se på det sånn at mannen er vant til at jeg bidrar mer, og at det dermed ikke er så rart at han reagerer hvis jeg blir litt lat.

 

Gjør et valg på å ikke bli fornærmet. Uansett hva som sies, kan du velge å tolke det negativt og bli fornærmet, eller positivt og som at folk er ærlig.

 

Etter at jeg har gjort disse endringene i mitt eget liv, har jeg fått det vanvittig mye bedre med meg selv. Jeg vet ikke om det fungerer for deg. men det er absolutt verdt å gjøre et forsøk. Lykke til!!!

 

Anonymous poster hash: 4ad79...2f8

[Anonym bruker]

Jeg føler at når jeg argumenterer og forteller hva som skal til osv eks medisinering - og kollegaer eks ikke vil gi bruker det fordi de følte at det kanskje ikke var så viktig - selv om jeg har bekrunnet det VELDIG godt - så klikker jeg nærmest. Så ja, kollega fra helvete. Men de gir medisinen nå... men det måtte krutt til!  Anonymous poster hash: 111cf...c33

Er du lege, er det du som ordinerer medisin og sykepleierne må gi det du sier (med mindre det er helt hinsides og åpenbart feil). Er du sykepleier og har meninger om medisinering må du gjerne mene noe og jeg skal høre etter. Hadde en sykepleier eller annet helsepersonell klikket på meg som lege på grunn av at jeg ikke ville medisinere slik de ønsket hadde de virkelig fått høre fra meg. Da hadde DU fått så ørene var såre og varme og beskjed om å vite hva som er ditt ansvarsområde og hva som er mitt.

 

Anonymous poster hash: f4482...65e

[Gjest Antarctica]

Jeg kjenner vel ikke akkurat mange som blir spesielt glad for kritikk, så du er ikke så "unormal", HI. Det er ganske vanlig å ikke like det.

 

Jeg er selv litt delt i dette - da jeg var yngre ble jeg nok lettere fornærma enn jeg blir i dag.

Men ettersom årene går har jeg lært meg å skille mellom snørr og barter. Husk at kritikk er så mangt, og en stor del av den kritikken man får i løpet av et liv, handler ikke egentlig om deg.

 

Når en veileder gir deg saklig kritikk i en opplæringssituasjon er kritikken kjærkommen, og man vet at personen vil det beste. Kanskje blir man glad og sier takk, til og med? Fordi kritikken er til hjelp og er matnyttig.

 

Når den kommer fra en person du er i nær relasjon til, f eks din søster, kan den være like saklig, men vil likevel ramme på en annen måte. Hele din historie med henne ligger i veien. Kanskje har hun hele livet vært "bossy big sister", og din egen måte å motta ordene på blir påvirket av det.

 

Og så har vi kritikk som ikke egentlig er ditt bord i det hele tatt. Kritikk som kun handler om den andre personens egne følelser; frustrasjoner, PMS, skyldfølelse og annen dritt. (Forumet her er full av denslags 😁 - prøv f eks å skrive en tråd om at julegaver er unødvendig og lite miljøvennlig! Du vil få 100 svar som sier "du er snerpete og selvgod, og vi er ikke dårligere mennesker enn deg selv om vi liker jordisk gods!" ...og kanskje én svarer "jøss, du har jo et poeng!")

 

Åpenbart dreier kritikken seg da ikke om deg, men om folks eget følelsesliv. Og da må man gjenkjenne det og børste kritikken bort.

[Anonym bruker]

 

Jeg føler at når jeg argumenterer og forteller hva som skal til osv eks medisinering - og kollegaer eks ikke vil gi bruker det fordi de følte at det kanskje ikke var så viktig - selv om jeg har bekrunnet det VELDIG godt - så klikker jeg nærmest. Så ja, kollega fra helvete. Men de gir medisinen nå... men det måtte krutt til!  Anonymous poster hash: 111cf...c33

Er du lege, er det du som ordinerer medisin og sykepleierne må gi det du sier (med mindre det er helt hinsides og åpenbart feil). Er du sykepleier og har meninger om medisinering må du gjerne mene noe og jeg skal høre etter. Hadde en sykepleier eller annet helsepersonell klikket på meg som lege på grunn av at jeg ikke ville medisinere slik de ønsket hadde de virkelig fått høre fra meg. Da hadde DU fått så ørene var såre og varme og beskjed om å vite hva som er ditt ansvarsområde og hva som er mitt.

 

Anonymous poster hash: f4482...65e

 

 

Det ble et kraftig avvik. Tror aldri det kommer til å skje igjen. 

 

Anonymous poster hash: 111cf...c33