Jeg er så ensom

[Anonym bruker]

Jeg har mange venner på facebook, men ingen likerklikk og ingen som kommenterer det jeg legger ut.

 

Jeg har mange venner, men ingen som inviterer meg med.

 

Om jeg ønsker å være sammen med noen nå jeg "mase" på de rundt meg. Som oftest er de opptatt.

 

Mannen er på fest i kveld og var på nippet til å ikke dra. Han syns det var trist at jeg skulle sitte alene hjemme uten noen som kunne komme på besøk. Jeg syns han skulle komme seg ut med kompisene sine.

 

Får ofte beksjed om at vi må finnne på noe en dag, men den dagen kommer aldri.

 

Sitter stort sett alene om vi er på noe. Prøver å komme i kontakt, men ender som oftest opp med å bare stå der uten at noen er i å snakke med med.

 

Er den stygge venninna som sier rare ting når jeg kommer meg ut. Alt av sosiale antenner er borte og jeg passer ikke inn noe sted.

 

Fikk baby på ca samme tid som 3 av mine "venninner". Der i blant min svigerinne. Vi skulle gjøre så mye sammen. Trille tur, gå på kafe, møtes i barsel grupper. Får altid beskjed om at de ikke har tid, men nå har jeg funnet ut at det er bare meg de ikke har tid til. De møtes sammen og samme sammen med andre som også har baby nå. Jeg er ikke invitert.

 

Skjønner jo at det er noe med meg som er gjør at de ikke makter å bruke mer tid enn de må på meg. Skulle bare ønske jeg viste hva sånn at jeg kunnet forandre meg. Vil så gjerne ha noen å være sammen med. Er så lei av å være alene hele tiden.

 

Mannen min jobber og har kompiser. Kan ikke isolere han bare fordi jeg er ensom.

 

Beklager sytingen. Måtte bare få tankene ut av hode litt. Takk for at du orket å lese sytingen min.

 

Anonymous poster hash: b8be0...5a5

[Anonym bruker]

Huff, nå fikk jeg vondt av deg!

 

Jeg er sikker på at du er for hard mot deg selv og at du har mer å bidra med enn du tror.

 

Du har jo klart å få deg en mann 😝

 

Det er ikk lett å gi råd, men kanskje du skal prøve å snakke litt med svigerinnen din? Fortelle henne at du vet at de møtes og hvorfor de ikke ber deg. Du kan også si litt av det du skriver her om at du føler deg ensom og at du er åpen for innspill vedr det sosiale.

 

Det kan bli tøft å høre, men om du spør oppriktig kan det være at du kan få gode tips og råd.

 

Sender deg en klem🌹

 

Anonymous poster hash: c5f7a...2a2

[trollmorssmåtroll]

Tror de fleste har hatt den følelsen av at de sier ting som er feil eller dumt av og til, tror bare det er viktig å ikke henge seg for mye opp i hva man har alt eller gjort feil.

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i hvordan jeg hadde det til langt oppi 30-årene faktisk. Men så var det bare et eller annet som løsnet, og tror selv det var det at jeg forventet mindre fra andre og tok mye mer initiativ selv.

 

Du virker som ei flott jente og jeg er sikker på at de som får deg som venn er de heldigste i verden!

Jeg hadde gjerne funnet på noe med deg iallefall

 

Klem

[Snerkern]

Jeg har mange venner på facebook, men ingen likerklikk og ingen som kommenterer det jeg legger ut.

 

Jeg har mange venner, men ingen som inviterer meg med.

 

Om jeg ønsker å være sammen med noen nå jeg "mase" på de rundt meg. Som oftest er de opptatt.

 

Mannen er på fest i kveld og var på nippet til å ikke dra. Han syns det var trist at jeg skulle sitte alene hjemme uten noen som kunne komme på besøk. Jeg syns han skulle komme seg ut med kompisene sine.

 

Får ofte beksjed om at vi må finnne på noe en dag, men den dagen kommer aldri.

 

Sitter stort sett alene om vi er på noe. Prøver å komme i kontakt, men ender som oftest opp med å bare stå der uten at noen er i å snakke med med.

 

Er den stygge venninna som sier rare ting når jeg kommer meg ut. Alt av sosiale antenner er borte og jeg passer ikke inn noe sted.

 

Fikk baby på ca samme tid som 3 av mine "venninner". Der i blant min svigerinne. Vi skulle gjøre så mye sammen. Trille tur, gå på kafe, møtes i barsel grupper. Får altid beskjed om at de ikke har tid, men nå har jeg funnet ut at det er bare meg de ikke har tid til. De møtes sammen og samme sammen med andre som også har baby nå. Jeg er ikke invitert.

 

Skjønner jo at det er noe med meg som er gjør at de ikke makter å bruke mer tid enn de må på meg. Skulle bare ønske jeg viste hva sånn at jeg kunnet forandre meg. Vil så gjerne ha noen å være sammen med. Er så lei av å være alene hele tiden.

 

Mannen min jobber og har kompiser. Kan ikke isolere han bare fordi jeg er ensom.

 

Beklager sytingen. Måtte bare få tankene ut av hode litt. Takk for at du orket å lese sytingen min.

 

Anonymous poster hash: b8be0...5a5

Kjære deg, det er jo ikke noe hyggelig å høre. Hvis du bor i nærheten av oss så kan vi da gjerne dra ut og bli kjent vi  

[Anonym bruker]

Ønsker å få snakket med dem om det, men en del er at de aldri har tid til å møte meg og en annen del er at jeg er redd for svaret. Kommer det masse dritt eller avfeier de meg bare.

 

Savner å ha noen å snakke med. Snakker så klart med mannen, men det er så lite han får gjort. Kan ikke tvinge dem til å like meg og til å bruke tid på meg.

 

Føler jeg ikke får lov til å bli kjennt med nevøen min. Min sønn ser dem så lite at de er fremmede for han.

 

Har prøvd så godt jeg kunne, men merker at jeg bare er til bry.

 

Anonymous poster hash: b8be0...5a5

[Anonym bruker]

Det blir fort en vond sirkel, Hi.

Du skriver: "Er den stygge venninna som sier rare ting når jeg kommer meg ut. Alt av sosiale antenner er borte og jeg passer ikke inn noe sted." Med dette og mye av det andre som du skriver så forstår jeg at selvbildet/-tilliten din har fått seg en knekk.

Du har tre valg... fortsette å trekke deg mer tilbake i ensomheten, akseptere at slik er det. Eller du kan gå inn i det å kjenne deg utenfor, som den som ikke passer inn. ELLER, du kan velge å snu på tankegangen din. "Hm... det å få barn kan endre hvem som helst, noen mer, andre mindre. Jeg og min svigerinne har tydeligvis gått i litt forskjellige retninger etter vi fikk barn, vi har visst ikke så mye til felles som vi engang trodde vi hadde. Jaja, hun har kanskje behov for å ha mer venninnekontakt utenfor familien av en eller annen grunn. Det er greit, det at hun foretrekker det betyr ikke at det er noe galt med meg, bare at vi er litt forskjellige. Og det at jeg ikke har sosiale antenner? He-he... nei, utrente antenner, er bedre å si. Jeg må rett og slett trene mer på å være sosial igjen, finne ut hvem jeg er nå etter jeg ble mor, for jeg er jo meg selv om jeg er mor, men jeg er kanskje endret meg etter jeg ble mor. Trener jeg, da vil jeg bli bedre på det sosiale! Og det med at jeg ikke passer inn noe sted.... nei, det stemmer ikke. Ja, jeg er blitt såret og selvbildet mitt har fått en knekk fordi min svigerinne velger andre foran meg. Men hvis hun og jeg bare er anderledes, da betyr jo ikke det at det er noe galt med meg, det betyr jo bare at vi ikke er på så god bølgelengde at vi blir nære venninner. Om jeg føler jeg ikke passer inn i det miljøet, da er det vel større sjanse for at jeg ikke har funnet riktig miljø for meg. Det må jeg tenke litt på... hva er viktig for meg? hvor kan jeg bli kjent med andre som kan bli venner? kan jeg ta opp en gammel hobby eller få en ny? er det en eller flere av mødrene i barnehagen, aktivitetstilbud for barna eller annet som jeg synes virker hyggelig - i så fall, kan jeg ikke be de/henne komme på besøk, eller at vi tar en kaffe sammen, eller kanskje om de har problemer med å komme fra i ukene, kanskje jeg kan foreslå at vi familiene tar en søndagstur sammen, så kan vi spise pølser fra termos eller grille pølser sammen?

Om jeg føler meg til bry noe sted så betyr ikke det at det er noe galt med meg, det eneste det betyr er at jeg ikke har funnet riktige personer å omgås. Da må jeg selv jobbe mer aktivt for å finne noen jeg kan trives med og trene på mine sosiale evner med. Kanskje vil jeg få noen nei, eller at noen sier ja, men det ikke blir noe mer... men om jeg bare ikke tar dette så høytidlige, ikke tar det personlig, da fortsetter jeg, og da finner jeg noen å være sammen med som setter pris på meg. Jeg skal bruke 2016 til å prøve å finne en eller flere jeg kan være litt sammen med en gang iblant, og jeg skal jobbe med meg selv slik at jeg blir tryggere på meg selv. Det er jo ikke verdens undergang at noen få ikke føler seg på bølgelengde med meg. Kanskje tar det tid, men det finnes garantert andre som er på min bølgelengde og som vi kan trives sammen med!"

 

Du skriver godt, du virker gjennomtenkt, Hi. Gi slipp på din svigerinne og hennes venner, gå ut og bygg deg ditt eget nettverk. Da kan det hende det også blir lettere for dere begge å ha kontakt som familie på sikt.

 

Du skriver at du har prøvd så godt du har kunnet, men det ikke var godt nok. Men det er godt nok, de var bare ikke de riktige personene! Så begynn på nytt, se deg om etter et nytt nettverk som passer deg bedre. Ikke still for høye krav til å begynne med, begynn forsiktig og ta ting som de kommer uten at du tar ev. skuffelser som et personlig nederlag. Da er det bare at du ikke har truffet riktige folk.

 

Ikke gi deg! Du har mye å gi i vennskap!

Anonymous poster hash: 9e5bc...d9c

[Anonym bruker]

Takk for det lange svaret ditt. Skal prøve å ta det du skriver til meg.

 

Mulig alt dette er ekstra tøfft siden min svigerinne i utgangspunktet var min bestevenninne. Hun og min bror møttes gjennom meg. Samt at store deler av det som nå er hennes venninne gjeng egentlig var mine venninner. Som hun også ble kjennt med gjennom meg. Sier ikke at jeg eier dem på noe vis av den grunn, de bestemmer selv hvem de er vennee mwd. Kjenner det skal bli tøfft å bygge nytt nettverk. 😢

 

Har orøvd å bære deltagende i mor og barn ting i bygda, men er ikke lett å bli kjennt med nye.

 

Anonymous poster hash: b8be0...5a5

[Anonym bruker]

Jeg vil være vennen din!😃Hvor i landet bor du?🙂

 

Anonymous poster hash: b6f0b...db3