angrer nesten på at jeg ble gravid...

[Anonym bruker]

Er i uke 8+4 med nr 3. Har to på 5 og 7 år. Dette var planlagt og vi begge gledet oss, men nå har jeg fått helt panikk!! Føler meg nesten deprimert og klarer ikke å glede meg, er sur og innesluttet hele dagen. Tenker på det hele tiden om det er det her jeg ønsker og vil. Vurderer nesten å ta abort, er det helt utrolig feil? Gråter nesten inni meg.

 

Noen trygge,beroligene råd/tips og eller ord? Syns det er utrolig vondt å tenke sånn og..uff.

 

Takk for at du leste om tragiske meg.

 

Anonymous poster hash: 9a0eb...29b

[Anonym bruker]

Hva er det som gjør at du angrer da? Tanken på våkenetter? Økonomiske bekymringer? Er du dårlig og grur deg til mange måneder med dårlig form?

 

Først bør du prøve å identifisere hvorfor du angrer, så ta det derfra.

 

Anonymous poster hash: 44575...285

[Anonym bruker]

Kjære deg, jeg vet akkurat hvordan du har det. Og du, det er hormoner som raser fritt rundt i kropp din.

Ta en dag av gangen, prøv å fokuser på alt du har som er bra, og ha positive tanker om hva som skal komme

Lykke til med graviditeten Bedre dager er på vei

 

 

Anonymous poster hash: 66cbe...314

[Anonym bruker]

Ta deg sammen, du er bare hormonell. Beklager, null sympati. Barnet var planlagt, oppfør deg voksent og slutt med sutringen.

 

Anonymous poster hash: 82809...005

[Anonym bruker]

Mest det økonomiske da vi har kjøpt hus som skal bygges, selvom vi har råd til det. Og nå er de andre så store, lett å komme seg ut på tur/ski/fjellet osv..må tenke litt mer med en baby, men vet til vil gå seg til. Og selvfølgelig våkenetter og ha en som er helt avhengig av meg igjen.

 

Takk for at du svarte

 

Anonymous poster hash: 9a0eb...29b

[Anonym bruker]

Helt greit å ikke få sympati, er meg selv som har valgt dette og jeg håper og trur det bare er hormonene.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9a0eb...29b

[Anonym bruker]

Ta deg sammen, du er bare hormonell. Beklager, null sympati. Barnet var planlagt, oppfør deg voksent og slutt med sutringen.

 

Anonymous poster hash: 82809...005

Ta deg sammen!

Du er kjip, og det er ikke så lett å fikse!

Du har min fulle sympati!

Oppfør deg voksent!

Om du ikke kan svare folk skikkelig, trenger du kanskje ikke svare?

 

Anonymous poster hash: 66cbe...314

[Anonym bruker]

Er i uke 8+4 med nr 3. Har to på 5 og 7 år. Dette var planlagt og vi begge gledet oss, men nå har jeg fått helt panikk!! Føler meg nesten deprimert og klarer ikke å glede meg, er sur og innesluttet hele dagen. Tenker på det hele tiden om det er det her jeg ønsker og vil. Vurderer nesten å ta abort, er det helt utrolig feil? Gråter nesten inni meg.

 

Noen trygge,beroligene råd/tips og eller ord? Syns det er utrolig vondt å tenke sånn og..uff.

 

Takk for at du leste om tragiske meg.

 

Anonymous poster hash: 9a0eb...29b

Dette tror jeg er en helt normal følelse, spesielt med nummer tre.

 

Stol mer på avgjørelsen din før du ble gravid enn nå når hornonene raser 😊.

 

 

Anonymous poster hash: 48ac6...4c6

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen:) godt å høre at det kan være normalt og. Ble litt ekstra sånn når jeg fortalte det til den ene kollegaen min og det hun sa var lykke til, jeg vet hva hun mener, at det er galskap. Så ikke mye støtte der. (Vi har jobbet sammen i 9 år og er gode venner og, frem til nå kanskje) men ene sjefen min syns det var morro og ble glad. Men føler litt på det med kollegaen min.

 

Men takk for gode ord dere:)

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9a0eb...29b

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen:) godt å høre at det kan være normalt og. Ble litt ekstra sånn når jeg fortalte det til den ene kollegaen min og det hun sa var lykke til, jeg vet hva hun mener, at det er galskap. Så ikke mye støtte der. (Vi har jobbet sammen i 9 år og er gode venner og, frem til nå kanskje) men ene sjefen min syns det var morro og ble glad. Men føler litt på det med kollegaen min.

 

Men takk for gode ord dere:)

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9a0eb...29b

[Anonym bruker]

Helt likt her, gravid med nr.3, men jeg er mye lengre på vei enn deg. Føler jeg angrer på svangerskapet og føler ingen glede over den i magen. I starten var jeg usikker, men fast bestemt på å beholde. Nå tror jeg at jeg har fått svangerskapsdepresjon fordi jeg er deprimert hele tiden og får tanker om at jeg hadde blitt letta hvis babyen i magen døde hater å møte kjente på gata for da må jeg snakke om svangerskapet og hvor flott det er. Fælt å ha det sånn! For min del har det blitt verre og verre dess lenger på vei jeg er. Burde sikkert fått hjelp, men det sitter langt inne å dele så skamfulle tanker med andre. Håper det blir bedre når babyen kommer ut. Vil anbefale deg å lufte tankene hos lege/jordmor. Jeg har så vidt prøvd, men tror ikke jordmor skjønte hvor ille jeg har det, for jeg fikk mer svadasvar ala "jaja, det går bra selv om det er tøft" osv.

 

Anonymous poster hash: 67bf9...8bd

[Anonym bruker]

Uff, leit å høre at det har blitt verre og verre. Er så fælt å tenke sånn når det er ønsket også. Skal snakke med legen min når jeg skal på kontroll i uke 12. Er jo forseint da til abort, men håper tankene blir bedre. Skal og snakke med min gode venninne til uka.

 

Lykke til videre og håper det blir bedre når babyen er ute.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9a0eb...29b

[Anonym bruker]

Du har sikkert bare panikk fordi du begynner å føle deg dårlig fra svangerskapskvalmen(?) Jeg husker jeg leste en plass at det faktisk var normalt å få slik småpanikk selv om graviditeten var planlagt.

 

Hvis jeg var deg ville jeg kjøpt noen små bodyer str.56 og nusselige sokker bare for å få den følelsen av at du snart får en liten skjønn baby å kose med.

 

Ikke la panikken ta over, og ta abort, da har du virkelig noe å angre på som du aldri kan få ugjort igjen..

Anonymous poster hash: fe65f...788

[Anonym bruker]

Barna mine er forresten også 5 og 7år og vi prøver på nr.3. Jeg er sååååååååå misunnelig på deg som er gravid! Skulle ønskt jeg også var det

Anonymous poster hash: fe65f...788

[Anonym bruker]

Små kvalm har jeg vært et par ukers tid, værre med trøttheten..hehe..kunne sovet døgnet rundt føles det som. Ikke greit med denne panikken, men kanskje det kan hjelpe på å finne frem litt babyklær ja. Familien min gleder seg veldig da de aldri hadde trudd at vi skulle ha flere, så det er jo godt.

 

Uff, ikke meningen å syte så fælt når du prøver å bli gravid, vi ble gravide på 3.forsøk og så gikk fort. Håper det klaffer for deg fort. Men det var sånne tanker jeg hadde når vi prøvde og, ikke disse vonde som nå.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9a0eb...29b

[Anonym bruker]

Små kvalm har jeg vært et par ukers tid, værre med trøttheten..hehe..kunne sovet døgnet rundt føles det som. Ikke greit med denne panikken, men kanskje det kan hjelpe på å finne frem litt babyklær ja. Familien min gleder seg veldig da de aldri hadde trudd at vi skulle ha flere, så det er jo godt.

 

Uff, ikke meningen å syte så fælt når du prøver å bli gravid, vi ble gravide på 3.forsøk og så gikk fort. Håper det klaffer for deg fort. Men det var sånne tanker jeg hadde når vi prøvde og, ikke disse vonde som nå.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9a0eb...29b

 

Det samme tror nok min familie også, at det ikke blir flere barnebarn/tantunger, siden vi alt har 2.barn, og jeg er 30år og yngste i søskenflokken min.

 

Men vi skal nok forhåpentligvis overraske dem snart Det gleder jeg meg til.

 

Og jeg gleder meg til å høre de første hjerteslagene, kjøpe nusselige babyklær sammen med storesøster på 7år, se på vogn, og ikke minst de første dagene sammen med den nyfødte, se hvordan storesøsken opplever det å få en babybror/søster. Nå er de jo så store at de forstår det mye mer

 

Anonymous poster hash: fe65f...788

[Anonym bruker]

Kanskje du bare har for lite søvn, det kan jo sette hver og en ut av spill

Anonymous poster hash: fe65f...788

[Anonym bruker]

Så koselig å høre☺ har alt sett den lille på ul på jobben (jobber på legekontor og legene har ultralydapparat), så en klump med bankende hjerte. Jeg må nok se på babybildene av jentene og de små klærne deres, kanskje det hjelper.

 

I natt sov jeg 11 timer, sovna halv 9 i går kveld...hehe..ellers legger meg mellom 9 og 10 på kveldene og opp 0615 på morgenen, men drømmer mye så er vel ikke god søvn. Kan ikke huske at jeg var sååå trøtt sist☺

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9a0eb...29b

[Anonym bruker]

Jeg må bare si at det er helt fantastisk å få en baby når de andre er så store. Her var storebrødrene 5 og 7 da minsten ble født, og det er helt annerledes enn å ha to tette, små slik som guttene var. Jeg har en helt annen ro med denne, og det er herlig at de eldste klarer seg så godt selv med mat, påkledning, dusjing, leking etc. Jeg har nytt hvert sekund av babytiden, og vips er lillemor straks tre år. Ja, det er litt vanskelig av og til å finne på aktiviteter i helgene og feriene som alle har glede av, men i vinterferien tok vi guttene med ut på en aktivitetsdag mens søstera var i barnehage. Ellers går vi mye på tur, og da sitter hun i bæremeis eller går selv. Så alt lar seg løse. Er dere glade i å gå på ski, hiver dere den yngste i en pulk. Og for ikke å snakke om den gleden brødrene viser overfor lillesøstera, og gleden lillesøstera viser overfor brødrene. De er flinke til å leke og aktivisere henne, så det er god hjelp i dem dersom jeg f.eks lager middag. 

 

så prøv å nyte dette siste svangerskapet, og tenk på all gleden alle kommer til å få over dette nurket. Hos meg var svangerskapet grusomt og jeg var sengeliggende stort sett hele tiden, men det er glemt nå. Nå er det bare kos (og selvsagt litt stress innimellom ;-)) 

 

Vi angrer ikke, og det kommer nok ikke dere heller til å gjøre, selv om alt virker litt mørkt akkurat nå. 

Anonymous poster hash: a0609...b61

[Anonym bruker]

Takk for gode ord og erfaringer:) pulk har vi alt og bæremeis da vi brukt det mye til de to andre når de var små. Jeg ser jo og hvor glad i babyer ungene er, spesielt hun minste.

 

Takk igjen

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9a0eb...29b

[Anonym bruker]

Det er hormoner, og det går over kjære deg <3

 

Trøsteklem

 

Anonymous poster hash: 84a27...7b0

[Anonym bruker]

Takk for det:) føler meg som en skikkelig hormonbombe..hehe..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 9a0eb...29b

[Anonym bruker]

Har selv hatt mye negative tanker i svangerskapet. Ikke vurdert abort, men ofte tenkt at jeg ikke skulle blitt gravid. Spesielt i perioder hvor jeg har vært ekstra sliten. Da tenker jeg at det er evig nok med to barn, og skjønner ikke hvordan jeg skal takle å ha tre. Føler at alt virker uoverkommelig, og ser bare ulempene...

 

Nå er jeg 35 uker gravid, og kjenner at jeg gleder meg. Er ikke sliten på samme måte lenger. Prøver å ta vare på meg selv og ikke stresse. Da går det mye bedre. Har også blitt flinkere til å stille krav til mann og barn, slik at de lærer seg at jeg ikke skal ta alt husarbeid alene. Er mye mer positiv nå.

 

Har vært redd for å utvikle svangerskapsdepresjon. Har vært langt nede noen ganger. Så ille at jeg har blitt sengeliggende. Bare grått og grått. Men har heldigvis hatt mye støtte i mannen, og han har hjulpet meg gjennom de tøffe stundene.

 

Tror og håper jeg er over det verste nå, og at barsel og babytid kommer til å bli en fin tid. Angrer ikke nå, men er likevel forberedt på at det kan bli tøft og hektisk. Prøver også å huske på at jeg ikke er alene i dette, og at jeg har lov til å være litt ego og be om hjelp fra familien om det trengs.

 

Snakk med jordmor, kanskje det finnes et tilbud slik at du kan få oppfølging i svangerskapet.

 

Masse lykke til! Det kommer garantert lysere tider

 

Anonymous poster hash: 8aa3e...397

[Anonym bruker]

Jeg hadde to sønner og prøvde på nummer tre, men mista to ganger. Da vi hadde gitt helt opp, ble jeg så plutselig overraskende gravid med nummer tre.

Det passa plutselig kjempedårlig, for jeg skulle over i ny jobb...alt ble vanskelig.

 

Var deppa og hadde et tøft svangerskap med allverdens problemer.

 

Første året etter fødselen var helt pyton, men i dag har vi ei lita tulle som er 4 år som gjør alle dager helt fantastiske. Jeg storkoser meg med å ha en smårolling, og skulle gjerne hatt en til. (Men mannen har kutta strengen )

 

Det at de to andre snart er tenåringer, gjør at jeg koser meg ekstra mye med minstemann for jeg har sett hvor fort de vokser til....

 

Lykke til - mest sannsynlig kommer du til å få en liten som gjør dine dager også lyse og fine 

Anonymous poster hash: 4da85...e13

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat som deg, HI.

Gravid med nummer 3, som var ønsket, men har fått panikk, og har vært så langt nede i kjelleren. Det er mange ting rundt også som gjør ting vanskelige, så det har vært en stor ekstrabelastning å være kvalm og gravid i 1. trimester akkurat nå. Jeg er for eksempel livredd for å få et sykt barn (som selvfølgelig ble forsterket i og med at vi i etterkant av å oppdage graviditeten har blitt gjort oppmerksomme på noen ulumskheter i genene i slekta). Jeg vet at dette kommer til å henge ved resten av graviditeten. Vi har jo to barn som trenger foreldrene sine fra før, vi er hverdagsslitne og nærmer meg 'gammel mor'-alder. Abort er vurdert, og ikke helt avslått, selv om ting føles bedre i dag (med støtte fra min fine mann). Ikke lett dette!

Har altså et lysere sinn i dag - det kommer vel til å gå bra? Det skal da bli koselig også? Men en ting er sikkert: Dette er absolutt siste gang!  Lykke til deg også, HI, og til deg som er kommet lengre og som fortsatt er deprimert: Jeg håper du sørger for å få hjelp raskt! Det må være forferdelig å ha det sånn. Klem til deg.

Anonymous poster hash: ddad3...649