11-åring truer med å flytte til faren

[Anonym bruker]

Jenta på 11 har begynt å true med å flytte til faren hver gang hun er uenig med meg. Hvis jeg sier hun må gjøre lekser, spise noe annet enn bare kjøttet til middag (ta hvertfall en potet eller gulrot), rydde rommet osv, så blir hun kjempesint og sier hun skal flytte til faren sin. Dette har begynt nå siste året egentlig! Han har bare helgesamvær og hun må dermed sjelden hjelpe til eller gjøre lekser hos han. Det er bare tivoli og sirkus hele helgen, ogaå skal hun hjem til rydding, lekser osv, og det er det jeg som må ta.

 

Jeg er selvfølgelig glad for at hun liker pappaen sin, men han har vært så lite tilstede for henne tidligere at jeg syns det er så sårt at hun foretrekker han framfor meg. Fram til hun var 4 hadde han ikke en eneste overnatting, kom og gikk når det passet han. Nå har han henne annenhver helg og delte ferier.

 

Burde jeg gi det et forsøk og la henne flytte? Det verste er at jeg tror ikke faren hennes vil ha henne der hele tiden, mye mulig jeg ender opp med å måtte forklare at "pappa vil ikke".

 

Anonymous poster hash: e859d...856

[Gjest Antarctica]

Jenta på 11 har begynt å true med å flytte til faren hver gang hun er uenig med meg. Hvis jeg sier hun må gjøre lekser, spise noe annet enn bare kjøttet til middag (ta hvertfall en potet eller gulrot), rydde rommet osv, så blir hun kjempesint og sier hun skal flytte til faren sin. Dette har begynt nå siste året egentlig! Han har bare helgesamvær og hun må dermed sjelden hjelpe til eller gjøre lekser hos han. Det er bare tivoli og sirkus hele helgen, ogaå skal hun hjem til rydding, lekser osv, og det er det jeg som må ta.

 

Jeg er selvfølgelig glad for at hun liker pappaen sin, men han har vært så lite tilstede for henne tidligere at jeg syns det er så sårt at hun foretrekker han framfor meg. Fram til hun var 4 hadde han ikke en eneste overnatting, kom og gikk når det passet han. Nå har han henne annenhver helg og delte ferier.

 

Burde jeg gi det et forsøk og la henne flytte? Det verste er at jeg tror ikke faren hennes vil ha henne der hele tiden, mye mulig jeg ender opp med å måtte forklare at "pappa vil ikke".

 

Anonymous poster hash: e859d...856

Tror du skal være realistisk og ikke la dette handle om deg. Hun kan godt få til svar at "jeg skjønner godt at du heller vil være hos noen som ikke stiller krav, men dette bestemmer ikke du."

[Anonym bruker]

Samme her. Og truer pappa med det samme. Et skilsmissebarns privilegie. Å true med å flytte.

Det virker ikke her, eller hos far.

 

Anonymous poster hash: f08cd...0e6

[Anonym bruker]

Jeg gjorde det samme da jeg var i den alderen.

Så skjelden faren min og det lille tiden vi var sammen var det mer fest enn hverdag. Lite regler, lite mas, valgfri middag, kjeks i matpakka osv.

Hos mamma derimot var den kun hverdag hele tiden og derfor blir kontrasten stor. Hun er stor nok til at du kan forklare for henne hvorfor det er sånn

 

Anonymous poster hash: f3e42...2ed

[Anonym bruker]

Jeg prøvde å true med det husker jeg. Mamma sa at hvis jeg flyttet måtte jeg bo der i minst et halvt år. La det fra meg ganske kjapt da ja.

 

 

 

Anonymous poster hash: 307ef...bd7

[Superdolly]

Jeg er enig med Pashla. Dette handler egentlig ikke om deg. Det er en trussel av den typen som barn bruker i et forsøk på å få viljen sin. Mine barn er ikke skilsmissebarn, men de har likevel truet med å flytte hjemmefra. "Jeg flytter til bestemor for du er ikke glad i meg!" Eller klassikeren (yngre enn 11 år da): "Da får ikke du komme i bursdagen min!"

 

I mitt tilfelle løste jeg det ved å svare litt uinteressert at ja vel, men enn så lenge bor du hos meg og du er nødt til å rydde rommet/gjøre ferdig matteleksa/spise grønnsakene dine. Ved ikke å gi truslene noe oppmerksomhet eller la dem såre meg, mistet de makten og ungene innså at det ikke virket.

 

Lar du truslene hennes såre deg eller virke, vil hun fortsette med dem. Så enkelt er det.