Hadde jeg rett eller er jeg en idiot?

[Anonym bruker]

Kort historie:

 

To damer flytter til samme sted og vi og familiene begynner å gjøre ting sammen. Jeg og dama blir litt venninner og møtes innimellom. Men jeg får en snikende følelse av at hun ikke ønsker å være venn med meg, selv om hun alltid er hyggelig. Jeg føler etterhvert at initiativet alltid kommer fra meg, og den vonde følelsen forsterkes.

Da hun og familien flytter til et sted ikke så langt unna, bestemmerjeg meg for å teste ut teorien min. Jeg vestemmer meg for ikke å ta kontakt med henne, for å se om det var jeg som var pådriveren av vennskapet. Nå har det snart gått et år siden de flyttet, og hun har aldri ringt, sendt melding etc. Bortsett fra bursdagshilsen på fb.

 

Jeg må jo ha hatt rett?

 

(Men tenk om hun tenker det samme som meg, og lurer på hvorfor hun aldri mer hørte fra meg.)

 

Hva tror du?

 

Anonymous poster hash: 48dbf...f95

[kråkemamma]

Spør?

Mange som ikke tar ansvar for å møtes men det betyr ikke at de ikke vil treffes.

[Gjest]

Noen ganger så vokser man fra hverandre tenker jeg. Og kan tenkes at denne damen har mer enn nok å fylle dagene med og kanskje ikke har tid til overs ?

[Anonym bruker]

Jeg hadde stolt på magefølelsen. Har selv opplevd dette der jeg hadde en vond magefølelse, og det stemte.

 

Anonymous poster hash: c0245...fab

[Gustav Klitt]

She's just not that into you...

[Anonym bruker]

She's just not that into you...

Haha, det tror jeg også. hi

 

Anonymous poster hash: 48dbf...f95

[Anonym bruker]

Det kunne raskt vært meg. Det har faktisk vært meg opptil flere ganger.

 

Grunnen er så enkel som at jeg har veldig mange venner, men også angst for å prate i tlf. Så jeg ender alltid opp med å være med de i området mitt, som jeg som regel avtaler nye møter med fra gang til gang.

 

Jeg er ekstrem håpløs på å ta initiativ selv, flaut å si det med det er sannsynligvis fordi jeg er i en luksussituasjon der noen alltid legger planer med meg. De få helgene feks jeg ikke har planer nyter jeg dette. Og da blir det dessverre ikke til at jeg tar initiativ til å finne på noe.

 

Anonymous poster hash: b9c37...6de

[Anonym bruker]

Tror jeg ville fulgt magefølelsen og konkludert med at hun nok ikke var så interessert.

 

Ville jo også blitt litt rart å ta kontakt nå etter et år også - og si at du holdt deg unna for å teste henne...?

Anonymous poster hash: 4e26a...66e

[Leeloo76]

Virker kanskje som du havnet litt i "nær bekjent" haugen, de det er hyggelig å møte når de tar initiativ, men som man ikke tenker på å kontakte selv. Det i hvert fall jeg gjør med disse er å ta en avgjørelse på om det gir meg såpass mye å ha dem i livet mitt at jeg aksepterer å være den som alltid tar initiativ. Enkelte har rett og slett ikke overskudd til å dra i gang så mye treff ol., men de tar seg sammen og møter opp om noen andre fikser.

 

Ofte tar jeg også en runde hvor jeg kjenner litt på om de kun svarer ja for å være greie, eller om de faktisk synes det er hyggelig å treffes. Det er jo voksne folk det er snakk om, så litt ansvar for eget liv må de jo kunne ta, og det dreier seg jo ikke om mange gangene i året. Et par av de jeg egentlig har gitt litt opp dukker også opp igjen et par gange i året og sjekker innom, så det er litt relativt hvor mye folk har behov for å sees for å regne det som at vennskapet består tydeligvis. 

 

Det er folk jeg liker såpass godt at det er verdt det, hvis ikke går vennskapet over av seg selv. Alle kan ikke være "ringes/treffes minst en gang i uka"-venner, de fleste har nok med seg selv og 1-2 nære venner (da gjerne vennepar virker det som) når famililivet tar over hverdagene. 

 

Det er faktisk ikke alle det er naturlig å holde kontakten med heller; man ble "kastet" sammen mest av bekvemmelighet, og så går det litt over av seg selv når man må jobbe litt mer for å treffes (foreldre i barnehagen og ungene starter på forskjellig skole, naboer som flytter, kolleger som bytter jobb, barselgruppe etc.). 

[Gjest Antarctica]

Der minte du meg nettopp på at jeg bør ringe en venninne som flyttet for noen måneder siden. Hun har tatt kontakt etterpå, det har ikke jeg. Ikke fordi jeg hater henne, men fordi jeg er travel...

[Anonym bruker]

jeg tror ikke det er så enkelt. Det er noen som har lett for å ta kontakt, meg selv inkludert og så er det noen som bare glemmer slike ting. 

 

Jeg har flere venninner hvor jeg har vært pådriveren til kontakt lenge og de ikke tar kontakt, men det er så enkelt som at jeg er vant med det, mens de lever i sin egen verden og tenker ikke over det på samme måte. 

Anonymous poster hash: a4813...073