Husker dere meg som skrev at jeg løy for behandleren min..

[Anonym bruker]

at jeg tar tabletter?

Jeg tok motet til meg og fortalte ham at jeg løy mtp tabletter men at jeg tar dem nå.

Spurte meg om hvordan jeg har det nå osv.. Jeg fortalte at jeg føler meg bedre.

Han sa at ettersom jeg føler meg bedre så må vi begynne å tenke på å avslutte behandlingen snart.

Han sa til meg før at om jeg ikke begynner på tabletter så blir jeg ikke bedre med kun samtaler mens med tabletter og samtaleterapi så kan jeg fortere bli bedre.

Nå har jeg begynt med tabletter så vil han avslutte behandlingen.

Jeg ble redd å lei meg.

 

Hva tenker dere?

Jeg føler at jeg blir overlatt til meg selv

 

Anonymous poster hash: 88e91...422

[Anonym bruker]

Nå har jeg ikke lest din første tråd, men hvorfor vil du ikke ta tablettene? Når din behandler anbefaler deg det, og sier at du ikke blir frisk uten så skjønner jeg ikke hvorfor du ikke prøver det.

 

Anonymous poster hash: c3b8e...00f

[Anonym bruker]

Nå har jeg ikke lest din første tråd, men hvorfor vil du ikke ta tablettene? Når din behandler anbefaler deg det, og sier at du ikke blir frisk uten så skjønner jeg ikke hvorfor du ikke prøver det.

 

Anonymous poster hash: c3b8e...00f

Jeg har ikke tatt tabletter før men NÅ gjør jeg det, er i min femte uke nå.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 88e91...422

[Anonym bruker]

Syns det er dumt at behandleren sier dette

 

Men og tåpelig at dukke tok tablettene.

Flott at du var ærlig

 

Anonymous poster hash: c9c10...c2e

[Anonym bruker]

Han ble ikke sint for at jeg løy og ble glad for at tar tabletter nå og at de hjelper meg.

Men det pratet om at vi snart bør tenke på å avslutte behandlingen gjør meg lei meg og redd.

Jeg føler at ettersom tabletter hjelper meg så slipper han å ha samtaler med meg lenger, at han tenker 'tabletter gjør jobben for meg'.

Jeg ble sjokkert og er det fortsatt.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 88e91...422

[Anonym bruker]

Han ble ikke sint for at jeg løy og ble glad for at tar tabletter nå og at de hjelper meg.

Men det pratet om at vi snart bør tenke på å avslutte behandlingen gjør meg lei meg og redd.

Jeg føler at ettersom tabletter hjelper meg så slipper han å ha samtaler med meg lenger, at han tenker 'tabletter gjør jobben for meg'.

Jeg ble sjokkert og er det fortsatt.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 88e91...422

Fortell dette til behandleren din. Det er godt mulig han oppfatter det som at medisinen hjelper deg mer enn det kanskje gjør. Tror det er viktig at du er åpen og ærlig om hvordan du reagerer når det er snakk om å evnt avvikle samtalene også.

 

 

Anonymous poster hash: 42d8f...f7a

[Anonym bruker]

Forteller alt

Du må ikke holde igjen noe

 

Anonymous poster hash: c9c10...c2e

[Anonym bruker]

Forteller alt

Du må ikke holde igjen noe

 

Anonymous poster hash: c9c10...c2e

Han spurte meg igår om hva jeg følte om avslutningen og jeg svarte at jeg ble både lei meg og redd, at jeg blir overlatt til meg selv. Vi ble enige om å sees etter tre uker og da får vi snakke om det, og kanskje sees to-tre ganger til.

Og at jeg bør begynne å søke jobb.

Jeg føler at han mener at jeg er helt frisk.

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 88e91...422

[Lillefrø´s mamma]

Unnskyld at jeg spør, men hvilken tabletter er det? Hvor lenge har du vært syk? Hvor tett oppfølging har du hatt frem til nå?

[Anonym bruker]

Jeg opplevde det samme hos min behandler. Jeg var virkelig redd og sint. Jeg turte ikke/ønsket ikke stå på mitt, siden jeg da måtte gå til en behandler som mente jeg var for frisk til å være der. Jeg ble værre da jeg ikke fikk behandling, men gikk da fort til legen for å bli henvist til ny behandler. Dette fungerte så mye bedre. Jeg tok forresten aldri tabletter, siden jeg er redd for å ta de,, men ble frisk fra både angst og depresjon. Det tok jo sin tid, men merket på kort tid at det ble bedring. 

Anonymous poster hash: 427d3...3b8

[Anonym bruker]

Unnskyld at jeg spør, men hvilken tabletter er det? Hvor lenge har du vært syk? Hvor tett oppfølging har du hatt frem til nå?

Tabletter heter quetiapin sandos.

I mars blir det 3 år med tett behandling med kun samtaler. I januar i år begynte jeg å ta tabletter.

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 88e91...422

[Anonym bruker]

 

Jeg opplevde det samme hos min behandler. Jeg var virkelig redd og sint. Jeg turte ikke/ønsket ikke stå på mitt, siden jeg da måtte gå til en behandler som mente jeg var for frisk til å være der. Jeg ble værre da jeg ikke fikk behandling, men gikk da fort til legen for å bli henvist til ny behandler. Dette fungerte så mye bedre. Jeg tok forresten aldri tabletter, siden jeg er redd for å ta de,, men ble frisk fra både angst og depresjon. Det tok jo sin tid, men merket på kort tid at det ble bedring.

 

Anonymous poster hash: 427d3...3b8

Da skjønner du godt min situasjon.

Jeg går på tabletter og føler at jeg snart blir overlatt til meg selv med tabletter uten noe oppsyn

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 88e91...422

[Anonym bruker]

 

Jeg opplevde det samme hos min behandler. Jeg var virkelig redd og sint. Jeg turte ikke/ønsket ikke stå på mitt, siden jeg da måtte gå til en behandler som mente jeg var for frisk til å være der. Jeg ble værre da jeg ikke fikk behandling, men gikk da fort til legen for å bli henvist til ny behandler. Dette fungerte så mye bedre. Jeg tok forresten aldri tabletter, siden jeg er redd for å ta de,, men ble frisk fra både angst og depresjon. Det tok jo sin tid, men merket på kort tid at det ble bedring.

 

Anonymous poster hash: 427d3...3b8

Da skjønner du godt min situasjon.

Jeg går på tabletter og føler at jeg snart blir overlatt til meg selv med tabletter uten noe oppsyn

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 88e91...422

 

ville nok sagt ifra (om jeg turte) at du absolutt ikke er klar for å slutte, og hvis behandleren fremdeles argumenterer for avslutning at du spør om å få søke over til ny behandler. Jeg turte ikke da, men måtte betale prisen med å falle litt tilbake. I utgangspunktet tenker jeg på tabletter som noe som dekker over symptomer man bør jobbe med, men om du har gått i behadling i flere år så kan det nok være hjelp i overgang til å bli bedre. Kjenner ei som ble friskere på denne måten (panikkangst og sosial angst), hun følte da mestring i situasjonene mens hun gikk på medisinene og ble bedre da hun trappet ned

 

Anonymous poster hash: 427d3...3b8

[Anonym bruker]

Jeg husker tråden din.

Det er fint du har vært ærlig med behandleren sin.

Jeg føler at selv om du har begynt på medisiner, er det mer du ikke forteller han? Om han mener at du ikke trenger så mye mer behandling, og du føler du trenger det, må det være noe du ikke har fortalt?

For at en behandling skal bli optimal, og at psykologen skal kunne gi tilpasset behandling til deg, MÅ du være ærlig. Om ikke, så virker ikke behandlingen som den skal. Og det er kanskje dette psykologen ser? At kommunikasjonen mellom dere ikke er som den burde?

Hadde du stolt mer på en annen? Kanskje du ville følt deg tryggere med en annen psykolog?

 

 

Anonymous poster hash: e4450...32a

[Anonym bruker]

Jeg husker tråden din.

Det er fint du har vært ærlig med behandleren sin.

Jeg føler at selv om du har begynt på medisiner, er det mer du ikke forteller han? Om han mener at du ikke trenger så mye mer behandling, og du føler du trenger det, må det være noe du ikke har fortalt?

For at en behandling skal bli optimal, og at psykologen skal kunne gi tilpasset behandling til deg, MÅ du være ærlig. Om ikke, så virker ikke behandlingen som den skal. Og det er kanskje dette psykologen ser? At kommunikasjonen mellom dere ikke er som den burde?

Hadde du stolt mer på en annen? Kanskje du ville følt deg tryggere med en annen psykolog?

 

 

Anonymous poster hash: e4450...32a

Han spør meg hele tiden " hva skal vi gjøre videre", "hva tenker du".

Skjønner bare ikke hvorfor han plutselig nå sier at vi bør tenke på å avslutte behandlingen, da det ifølge han ikke har noe hensikt til lenger.

Jeg har startet på medisin, og bør ha oppfølging, eller hva?

Jeg forteller ham alt. Og igår sa jeg til han at det første nå er å bli bedre med medisin, bli kvitt angsten osv.

Men får svar at vi er kommet til ende.

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 88e91...422

[Anonym bruker]

 

Jeg husker tråden din.

Det er fint du har vært ærlig med behandleren sin.

Jeg føler at selv om du har begynt på medisiner, er det mer du ikke forteller han? Om han mener at du ikke trenger så mye mer behandling, og du føler du trenger det, må det være noe du ikke har fortalt?

For at en behandling skal bli optimal, og at psykologen skal kunne gi tilpasset behandling til deg, MÅ du være ærlig. Om ikke, så virker ikke behandlingen som den skal. Og det er kanskje dette psykologen ser? At kommunikasjonen mellom dere ikke er som den burde?

Hadde du stolt mer på en annen? Kanskje du ville følt deg tryggere med en annen psykolog?

 

 

Anonymous poster hash: e4450...32a

Han spør meg hele tiden " hva skal vi gjøre videre", "hva tenker du".

Skjønner bare ikke hvorfor han plutselig nå sier at vi bør tenke på å avslutte behandlingen, da det ifølge han ikke har noe hensikt til lenger.

Jeg har startet på medisin, og bør ha oppfølging, eller hva?

Jeg forteller ham alt. Og igår sa jeg til han at det første nå er å bli bedre med medisin, bli kvitt angsten osv.

Men får svar at vi er kommet til ende.

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 88e91...422

 

Da ville jeg spurt om å få en ny behandler. Det er jo ingen poeng i å gå til en som ikke har troa på at du kan bli bedre. Kanskje det er hans behandlingsmetode som ikke passer deg, at du vil kunne få hjelp av en annen?

 

Anonymous poster hash: 427d3...3b8

[Anonym bruker]

Hva gir behandlingen deg? 

 

Jobber dere konkret med noen mål om bedring? 

 

Jeg gikk i behandling i ti år, men jeg var også skikkelig dårlig - type mange innleggelser og mye akutt drit. Når jeg så ble såpass god at jeg fungerte noenlunde i hverdagen ble nesten hver time med behandling mye "svada" snakk som jeg like greit kunne ta med venner eller bekjente. Det det også gjorde var at jeg iløpet av uka sjukliggjorde meg sjøl "Dette må jeg snakke med X om" - hver gang jeg fikk en følelse eller handla litt utenfor vanlig - selv om det var vanlig. 

 

Kanskje er det godt for bedringen din å ikke gå i behandling? At du er normal, og dine reaksjoner er normale - og ikke noe som trengs å snakkes om i tide og utide?

 

Eller kanskje behandleren din gjør en feil og du burde fortsette - hva veit jeg? Bare prøver å nyansere litt - det trenger ikke være krise å avslutte behandling, for meg gjorde det meg faktisk bedre (Men, det kom på et tidspunkt vi begge var enige om, og jeg var klar for å avslutte - det er kanskje også viktig.)

 

Flott at medisinene fungerer og godt du var ærlig til slutt! 

Anonymous poster hash: 2d028...084

[Anonym bruker]

Snakk med behandleren sin. Si at du ikke er klar. Hvis han ikke er lydhør så bytter du behandler. Du skal jo ikke presses ut i noe du ikke er klar for.

 

Anonymous poster hash: 306e9...783

[Anonym bruker]

Kanskje han mener du ikke nyttiggjør deg av behandling. Med angst behandling må du vel utsette deg for skumle ting i hverdagen? Kun samtaler hjelper vel ikke så mye hvis det er konkrete ting du unngår/frykter.

 

Spør om det.

 

Behandlere må kunne avslutte behandlinger de ser ikke fører frem. Mulig noen andre kan hjelpe deg

 

Anonymous poster hash: a2b84...fa7

[Gjest Antarctica]

Han ble ikke sint for at jeg løy og ble glad for at tar tabletter nå og at de hjelper meg.

Men det pratet om at vi snart bør tenke på å avslutte behandlingen gjør meg lei meg og redd.

Jeg føler at ettersom tabletter hjelper meg så slipper han å ha samtaler med meg lenger, at han tenker 'tabletter gjør jobben for meg'.

Jeg ble sjokkert og er det fortsatt.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 88e91...422

Kan du ikke heller finne ut hva som faktisk gjør deg bedre? Å krampeholde i samtalene er jo bare en krykke. Du skal ikke gå i terapi resten av livet. Er det mangel på omsorg og oppmerksomhet du vil savne, eller er det faktisk den progresjonen samtalene ga som du ikke vil miste...? Vær ærlig med deg selv nå! For de samtalene brakte deg jo ikke særlig videre (jeg husker tråden), du drev jo bare og møtte opp fordi du ikke tok tabletter.

[Anonym bruker]

Jeg gikk til en lignende psykolog en gang. Jeg hadde så sterk angst at jeg virkelig slet med å gå ut døra, og å treffe folk eller dra noe sted (bortsett fra til psykologen) gjorde jeg ikke i det hele tatt. Han var så altfor positiv, la bare vekt på alt han mente jeg fikk til og alle fremskrittene jeg hadde hatt i følge ham.

 

Jeg tenkte han bare prøvde å gi meg mer selvtillit, men plutselig en dag mente han jeg var ferdigbehandlet uten at jeg hadde kommet mer enn noen få museskritt fremover fra der jeg var. Altså ikke at jeg ikke var mottagelig for behandling, men at jeg var frisk.

 

Et par år senere var jeg fortsatt på samme sted psykisk, fikk henvisning til en ny psykolog hvor jeg ble utredet skikkelig og fikk flere diagnoser. Så havnet jeg på aap og ble etter hvert uføretrygdet. Så frisk var jeg jo langt ifra. Kanskje noen bare har for store tanker om egne evner og ser det de vil se?

 

Jeg ville bedt om å få bytte behandler hvis jeg var deg. Høres ikke ut som det er noe å vente med...

Anonymous poster hash: f2cfc...25e

[Anonym bruker]

Jeg ville byttet behandler også om jeg var deg, Hi.

 

Bestill deg en legetime og fortell hva som har skjedd og at du nå så kort tid etter at du har begynt med medisiner så vil behandleren avslutte samtalebehandlingen. Spør også om det er meningen at du skal gå på medisiner resten av livet.

 

Jeg får en følelse av at behandleren og du ikke er helt på "bølgelengde", og da trenger du kanskje en ny behandler som kan se deg og støtte deg på en annen måte. Å greie seg uten behandling er gjerne målet, men det er jo tydelig at du ikke er klar for det.

 

Så bestill time til legen din og be om henvisning til en annen behandler.

 

Forresten - bra du har vært ærlig til behandleren din nå, det krevde mot av deg. Greide du det, så greier du å snakke med legen din og ordne med en annen behandler også! Lykke til

Anonymous poster hash: a4c0e...2de

[Lillefrø´s mamma]

 

Unnskyld at jeg spør, men hvilken tabletter er det? Hvor lenge har du vært syk? Hvor tett oppfølging har du hatt frem til nå?

Tabletter heter quetiapin sandos.

I mars blir det 3 år med tett behandling med kun samtaler. I januar i år begynte jeg å ta tabletter.

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 88e91...422

 

 

Hvis du går på quetiapin sandoz så er det ikke rart at du opplever effekt, de fungerer ganske raskt. Men jeg personlig syns det er litt uansvarlig å avslutte samtaleterapi såpass rask. Det burde gå minst ett år med tabletter kombinert med samtale (normalt sett). Si direkte ifra at du ikke ønsker at den tryggheten fjernes, og si noe om at det er jo en grunn til at du er satt på akkurat den type medisiner i utgangspunktet, og at du vil jo kunne trenge råd, veiledning og noen å prate med når det svinger, da det er flere triggere, og medisiner ikke alltid vil holde deg stabil. De vet jo igrunn heller ikke hvordan dette vil fungere før det har gått en  stund. 

[Anonym bruker]

 

Jeg gikk til en lignende psykolog en gang. Jeg hadde så sterk angst at jeg virkelig slet med å gå ut døra, og å treffe folk eller dra noe sted (bortsett fra til psykologen) gjorde jeg ikke i det hele tatt. Han var så altfor positiv, la bare vekt på alt han mente jeg fikk til og alle fremskrittene jeg hadde hatt i følge ham.

 

Jeg tenkte han bare prøvde å gi meg mer selvtillit, men plutselig en dag mente han jeg var ferdigbehandlet uten at jeg hadde kommet mer enn noen få museskritt fremover fra der jeg var. Altså ikke at jeg ikke var mottagelig for behandling, men at jeg var frisk.

 

Et par år senere var jeg fortsatt på samme sted psykisk, fikk henvisning til en ny psykolog hvor jeg ble utredet skikkelig og fikk flere diagnoser. Så havnet jeg på aap og ble etter hvert uføretrygdet. Så frisk var jeg jo langt ifra. Kanskje noen bare har for store tanker om egne evner og ser det de vil se?

 

Jeg ville bedt om å få bytte behandler hvis jeg var deg. Høres ikke ut som det er noe å vente med...

 

Anonymous poster hash: f2cfc...25e

Syns du virkelig dette var en "suksesshistorie"?

At du kom på AAP? Dzjiises...

 

Anonymous poster hash: b22e5...71e

[Anonym bruker]

 

Jeg gikk til en lignende psykolog en gang. Jeg hadde så sterk angst at jeg virkelig slet med å gå ut døra, og å treffe folk eller dra noe sted (bortsett fra til psykologen) gjorde jeg ikke i det hele tatt. Han var så altfor positiv, la bare vekt på alt han mente jeg fikk til og alle fremskrittene jeg hadde hatt i følge ham.

 

Jeg tenkte han bare prøvde å gi meg mer selvtillit, men plutselig en dag mente han jeg var ferdigbehandlet uten at jeg hadde kommet mer enn noen få museskritt fremover fra der jeg var. Altså ikke at jeg ikke var mottagelig for behandling, men at jeg var frisk.

 

Et par år senere var jeg fortsatt på samme sted psykisk, fikk henvisning til en ny psykolog hvor jeg ble utredet skikkelig og fikk flere diagnoser. Så havnet jeg på aap og ble etter hvert uføretrygdet. Så frisk var jeg jo langt ifra. Kanskje noen bare har for store tanker om egne evner og ser det de vil se?

 

Jeg ville bedt om å få bytte behandler hvis jeg var deg. Høres ikke ut som det er noe å vente med...

 

Anonymous poster hash: f2cfc...25e

Syns du virkelig dette var en "suksesshistorie"?

At du kom på AAP? Dzjiises...

 

Anonymous poster hash: b22e5...71e

 

 

Anbefaler deg å lese det anonym 25e har skrevet en gang til, for jeg tror ikke du har forstått hva hun har skrevet.

 

Heller ingen ulempe at du gror litt større sosiale antenner...

 

Anonymous poster hash: a4c0e...2de