Jeg orker ikke mer

[Anonym bruker]

Jeg har kompleks PTSD etter første fødsel (ikke pga fødselen, men samtidig som), ble gravid 2 år etter førstemann ble født og var i en god periode så beholdte babyen (angrer IKKE på det), begynte hos psykolog nesten før jeg visste at jeg var gravid (3 uker på veg), for å behandle PTSD da jeg skjønte at jeg ikke klarer å fikse det på egenhånd,

 

Jeg jobber åpenbart ikke, da jeg ikke greier det pr idag. Har forsøkt. Dessuten er jeg i permisjon, MEN har et ønske om å jobbe og bli frisk. Det er naturligvis målet mitt, og jeg vet at det er mulig etterhvert

 

Mannen min har en sjef han ønsker å "vise seg frem for", i form av å jobbe hardt, ha minimalt med fravær etc. God arbeidsmoral er flott. Han trenger å få gode referanser når han etterhvert skal bytte jobb.

Men..

 

Jeg greier dette ikke. Er som sagt i perm, og jeg kjører meg i grøfta. Jeg duller og doller og diller og daller med ungene (eldste er i barnehagen), og babyen får det hun trenger og mer til. Vi prater og koser oss, det er ikke det som er problemet. Det er jo helt naturlig at man ikke har tid til seg selv, kun til babyen, og at babyen alltid kommer først når man er i permisjon, men jeg merker bare at jeg er på vei et sted mentalt hvor jeg ikke ønsker å være, ikke takler å være. Den psykiske lidelsen sliter meg ut 24/7, og jeg våkner 15 ganger hver eneste natt pga hjernen min er i beredskapsmodus. Jeg kan ikke se en reklame på TV som minner meg om traumen, jeg reagerer på stress med panikk og aggressjon, kort lunte, nervøs. Alt pga traumen.

 

Det er gode og dårlige dager. Dette er en dårlig dag hvor jeg går inn i robotmammamodus. Jeg er så redd for at ungene skal merke stresset.

 

Det høres kanskje ut som at jeg går til psykolog siden jeg skrev at jeg startet der da jeg ble gravid, men det gjør jeg ikke. Hun er syk. Så jeg har ikke hatt timer regelmessig på 5 måneder nå og jeg klarer bare ikke å takle alt på egenhånd!! Jeg må levere i barnehagen med to små, noen dager går det strålende, men de dagene det ikke går strålende (de dagene babyen skriker krakilsk fordi mamma var borte fra synsfeltet mer enn 2 sek, og eldste trasser og nekter å ta på skoene sine, f.eks), så takler jeg det dårlig. Kroppen går bla.a. inn i sovemodus, og jeg blir svimmel. Bena føles som tømmerstokker og jeg klarer knapt å stå. Og det skal uhyre lite til for å trigge ptsd, og det neder opp med endel panikkangstanfall om kvelden når jeg "har tid til det", da kommer alt. Ofte gråter jeg og tenker at jeg burde vært død (kommer ikke til å ta selvmord, det er bare tanker).

 

Mannen. Ja. Han har denne jobben sin som han ønsker å prestere i og jeg skulle virkelig ønske at jeg bare kunne la ham gjøre det!! Det gjør jeg jo, men jeg ønsker det ikke. Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg klarer å gjøre alt alene. Han er flink og hjelper til når han kommer hjem, men han er utrolig lite fleksibel og hjelpsom ellers. Jeg forstår, jeg forstår, jeg er mindreverdig og burde bare la alle gjøre som de vil og ta alt selv. Sånn er livet mitt. Men som de som har lest alt jeg har skrevet forstår så sliter jeg psykisk. Veldig. Og jeg orker ikke mer. Jeg er desperat!

 

Pykologen og dps har ikke noe tilbud, og mannen setter ned foten hvis jeg snakker om å sykemeldes fra permisjonen. Han NEKTER å være hjemme i permisjon, selvom han ser hvor mye jeg sliter. Han har sagt det selv, at jeg sliter. Det er opplest og vedtatt.

 

Jeg føler meg ego, men jeg tenker egentlig bare på barna. At de skal ha en mamma som funker, og om det betyr at pappaen må være hjemme i perm så må det bli sånn!? Men som sagt, han nekter plent. Og jeg sitter fast.

 

Dette er noe jeg har tenkt på frem og tilbake i 3 måneder nå, nesten hver dag og i hvertfall hver uke.

 

Hva kan jeg gjøre, da? Jg har ikke familie som bryr seg, ikke en mann som ofrer et støvkorn engang og jeg må være superduper. Hele tiden. Et påklistret smil når jeg treffer folk. Men fasaden sprekker snart, i går presterte (dumme) jeg å være småfrekk mot en forelder i barnehagen som stod med hodet langt inni barnevogna til babyen min og bare ville vel. Det er den lunta igjen :(

 

Fastlegen kan bare henvise til dps, som ikke kan hjelpe meg tydeligvis. Fnnes det ikke noe for meg!?

 

Anonymous poster hash: a260e...750

[Anonym bruker]

Har også denne diagnosen, å det er forferdelig. I hvertfall når du ikke får noen form for hjelp. Jeg ble ikke bedre før min fastlege henviste meg til traumeteamet på dps. Der gikk jeg både i individuell terapi og gruppe terapi i langt over et år. Rr din terapeut syk, må de jo passe på at du har. En erstatter. Jeg hadde tatt en tlf til fastlegen fin i dag, bedt om en haste time. Å jobbe hardt for å komme i terapi igjen, for det trenger sånne som oss. Ungene mine merket det ikke på meg trodde jeg,men jeg merker nå hvor mye bedre de har det etter at jeg ble bedre og lærte meg å håndtere mareritt. Flashbacks og angst. Men det er håp, du må bare finne det sterke i deg. Stå på krava. Få hjelp

Med mannen din kan de hjelpe å ta han med til legen, sånn at legen kan forklare at dette er ganske alvorlig og at han må hjelpe deg å.

 

Anonymous poster hash: cfa04...d8e

[Anonym bruker]

Mannen må på banen. Du høre med barnevernet om avlastning, eller hjelp til slitne foreldre som de kaller det. Ta imot den hjelp du får.

Du er ikke mindre verdt enn han,den tanken må du bare legge bort.

 

Personlig tror jeg det vil hjelpe psykisk når/ om du kommer i jobb igjen.

 

Anonymous poster hash: bc7ef...05c

[Anonym bruker]

Ringte inn og fikk beskjed om at jeg skal få en tlf idag, og at jeg skal få behandling et annet sted enn der jeg har vært (jeg har blitt behandlet av en som er ekspert på traumer, så det kan jo bli interessant å se hvordan en "vanlig" psykolog takler det).

 

Håper bare det er en "miracle worker" eller noe, jeg trenger virkelig å få hjelp. Det verste i løpet av hele dagen er å levere i barnehagen. Mannen starter på jobb 30 min før bhg åpner, og som sagt er det ikke fleksibilitet eller mulig å starte senere og slutte senere.

Forhåpentligvis vil jeg få ny behandler raskt, og føle meg bedre raskt. Mellom angstanfallene.

 

Anonymous poster hash: a260e...750

[Anonym bruker]

Har dere Home Start i din kommune? Kanskje de kunne avlaster deg 2-4 timer per dag slik at du får tid til å puste mellom slagene.

Håper du snart får time, du kan ikke ha det på denne måten lenger. Og når det kommer til mannen din burde han nå fokusere på din helse. Happy wife, happy life

 

Anonymous poster hash: 75437...add

[Gjest Antarctica]

Du bør nok sykmeldes fra permisjonen. Mannen din kan evt ta sin permisjon som tidskonto og begynne seinere i noen måneder?

Men han MÅ ansvarliggjøres uansett. Å smiske for sjefen vil føre til at han "tvinger" deg til å knekke helsa di, (kanskje på livstid?) eller at han knekker sitt eget ekteskap. Alt dette med uante konsekvenser for barna.

 

Vil han heller være "flink pike" enn å ha en familie som har det godt? Spør ham rett ut!

[Anonym bruker]

Håper du får en ny behandler raskt, Hi.

 

Og ellers - mannen din må ta sitt ansvar som far!

 

Jeg ville satt meg ned og snakket med ham en gang til, fortalt ham at nå er begeret ditt fullt, du greier ikke mer. Så enten stiller han opp, eller så tar du kontakt med barnevernet i morgen.

Vil han ikke ta hensyn til deg når du er syk, men bare fokusere på sin egen karriere, da har en ikke mye omtanke for deg eller barna sine, og da risikerer dere uansett at ekteskapet går mot slutten. Er det det han vil?

 

Om mannen fremdeles nekter å ta ansvar, da ville jeg kontaktet barnevernet og snakket med dem. Og jeg ville fått en ny legetime for å fortelle legen at mannen nekter å stille opp selv om du er så dårlig og bedt om råd.

Anonymous poster hash: b4413...612

[Anonym bruker]

Hvis mannen er så uunnværlig på jobb bør han betales godt nok til at dere kan kjøpe hjelp til dette.

 

Selvbildet hans dikterer nok at han er og må være uunnværlig på jobb, så du må ta en kamp på dette (eller aliere deg med noen som kan ta kampen for deg, det er sikkert en haug med helsesøstre som bare drømmer om å få ta en mann som din litt hardt etter øra med konas velsignelse).

 

Forøvrig; jeg også tenker mest på barna dine, det er ikke sikkert det vil hjelpe deg å gå hjemme og tråkke på ham. Vidundermiddelet du trenger er behandling vil jeg tro.

 

Anonymous poster hash: 7e667...af8