Barnefordelingssaker og fedre...

[Anonym bruker]

Jeg kjenner faktisk at jeg blir litt provosert av slike debattinnlegg:

 

http://www.dagbladet.no/2016/02/22/kultur/debatt/meninger/kronikk/barnepsykiatri/43221648/

 

Jeg er høyt utdannet og har en kjærlig og god far til mine barn. Vi er likeverdige partnere, men likevel:

Jeg opplever det som at min ansvarsfølelse ovenfor dagliglivet og barna er større enn den er hos han. 

 

Det er jeg som jobber redusert for å få hverdagen til å gå sammen, det hadde han aldri gjort med glede slik jeg gjør. Det er jeg som tar meg av mest av husarbeidet (men på langt nær alt). Det er stort sett jeg som lager middag slik at vi kan spise sammen hver dag. Det er jeg som husker bursdager, husker å ta med votter i barnehagen, husker skiftetøy, husker basaren og har det meste av kontakten med barnehage og skole. Det er jeg som holder kontroll på klær og hvilke sko som er for små etc. Og for meg er det helt greit! 

 

Jeg opplever at hos de aller fleste er det mer eller mindre slik. Selvsagt finnes det unntak, men jeg vil likevel påstå at det ikke er blant flertallet av familier at mannen er den som har det meste av ansvaret for dagliglivet til barna. 

 

Har jeg da liksom tvunget meg frem på bekostning av min mann? Er jeg som kvinne manipulerende og syk fordi jeg ved en evt (hypotetisk) barnefordelingssak vil mene at jeg skal ha hovedansvaret for barna? Er alle kvinner slik fordi de er utspekulerte mannehatere? 

 

SELVSAGT finnes det syke kvinner og familiesituasjoner der kvinnen ikke er den riktige til å ha hovedansvaret for barna. SELVSAGT finnes det familiesituasjoner der barna faktisk har mest tilknytning til far fordi det akkurat i den familien ikke har fungert som hos flertallet. SELVSAGT skal da far ha hovedansvaret for barna! 

 

Men det er da for f*** ikke rart at flest mødre får hovedansvaret for barna når man skiller lag når man ser på hvordan flertallet av menn forholder seg til jobb, familie og barn. Vil de ha bedre odds i en barnefordelingssak? Ja så får de ta ansvar for sokker og tørre votteskift i barnehagen og nye sko og middag og legebesøk og bursdager og basarer i hverdagen også da. Og manneklubben Grei kan kanskje se litt lenger enn til nesetippen når de skal ansette noen i viktige stillinger så damer flest kan ta en del av ansvaret for de ufattelig viktig jobbene menn gjør som ofte ikke kan deles med familieliv.

 

Menn må rett og slett prioritere samvær med barna foran seg selv OGSÅ før en evt skilsmisse. Det er ikke verre enn det! Det er da ikke vits å kommesytende og påstå at kvinner gjør menn til offer i slike saker etterpå. 

 

 

Anonymous poster hash: b3be5...4c4

[Anonym bruker]

Har ikke lest linken, men veldig enig i deg du sier!

 

Mannen min bidrar, men prioriterer seg selv i mye større grad enn jeg gjør. Og det er absolutt ikke fordi jeg har dyttet han unna altså.

 

Anonymous poster hash: 9c1b9...05d

[Anonym bruker]

Enig. Mitt inntrykk er at de fleste mødre holder orden på barnas utstyr, avtaler og resten av hverdagsligistikken fordi de ser det som en naturlig ting å gjøre for barna og familien. De fleste menn gjør det kun fordi kona har sagt at de skal gjøre det, ikke fordi de ser oppgavene og potensielle utfordringer selv.

 

Anonymous poster hash: f30fe...6f1

[Anonym bruker]

Enig og uenig.

Jeg tror at mange kvinner ikke slipper til far så mye fra starten. Gir han ikke sjanse til å finne sin måte å roe barnet når det ikke vil legge seg eller våkner om natten. Som sier, neeeei ikke de skoene i dag, den jakka der er for kald i dag. De gjør det ikke av ondskap men ubevisst skyver de mannen på sidelinjen og han mister litt selvtillit når det gjelder å sørge for barnet.

Så vifter de med esset, det er jeg som har kontrollen her, han vet ikke en gang hvilken størrelse de har i sko. Gjerne sagt på en morsom måte der mannen garantert føler seg litt hengt ut som dårlig far.

Det er helt klart både sløve mødre og fedre, mødre og fedre som prioriterer jobb og hobby foran barnet.

Ingen historier er like men jeg vet selv at damer som skryter av alt de gjør og hvor lite kontroll mannen har på barna og hva de skal ha med når, ofte (ikke alltid) selv er ansvarlig for å ha skjøvet mannen ut på sidelinja. Og der sitter han på innbytterbenken uten å ha fått nevneverdig med "spilletid" av treneren.

 

Anonymous poster hash: 7f839...427

[Anonym bruker]

Enig og uenig.

Jeg tror at mange kvinner ikke slipper til far så mye fra starten. Gir han ikke sjanse til å finne sin måte å roe barnet når det ikke vil legge seg eller våkner om natten. Som sier, neeeei ikke de skoene i dag, den jakka der er for kald i dag. De gjør det ikke av ondskap men ubevisst skyver de mannen på sidelinjen og han mister litt selvtillit når det gjelder å sørge for barnet.

Så vifter de med esset, det er jeg som har kontrollen her, han vet ikke en gang hvilken størrelse de har i sko. Gjerne sagt på en morsom måte der mannen garantert føler seg litt hengt ut som dårlig far.

Det er helt klart både sløve mødre og fedre, mødre og fedre som prioriterer jobb og hobby foran barnet.

Ingen historier er like men jeg vet selv at damer som skryter av alt de gjør og hvor lite kontroll mannen har på barna og hva de skal ha med når, ofte (ikke alltid) selv er ansvarlig for å ha skjøvet mannen ut på sidelinja. Og der sitter han på innbytterbenken uten å ha fått nevneverdig med "spilletid" av treneren.

 

Anonymous poster hash: 7f839...427

 

Jeg er også i en viss grad enig i argumentene dine. Det kan godt være at det er slik at menn ikke slipper til fra starten. Instinktet som kicker inn fra fødselen av er ofte veldig sterkt for mor tror jeg. Jeg måtte iallfall jobbe bevisst med meg selv da vi fikk våre barn (spesielt første), fra starten, for å la far ordne og styre med babyen som han selv følte var riktig. Det tror jeg at jeg klarte. Men selv da var det ting han ikke kunne gjøre - roe barnet ved brystet feks. En del fysiologiske og biologiske ting ER jo bare slik, fra starten. Skal mor da ha ansvaret for at fars tilknytning til barnet ikke blir like sterk når barna blir større? Er løpet kjørt allerede da liksom? Klarer ikke menn å ta ansvaret for barnehageklær når ungen er fem fordi mor påpeker at bodyen er feil vei når barnet er to dager? Er menn flest rett og slett så tråkket på av mor at de ikke tør ta ansvaret, eller er det også slik at det er ganske behagelig å slippe å tenke på om barna har rene bukser og tørre regnklær imorgen? (Det ordner seg jo av seg selv...)

 

Samtidig tenker jeg - den jakka som er for kald i minusgrader, de skoene som ikke er vanntette når det pøser ned......er det ikke noe kvinner flest tenker over, men som for en del menn ikke er med i vurderingen når man kler barna? (Ja, jeg er klar over generaliseringen)  Og er ikke nettopp DET noe som faktisk er viktig når man skal bestemme hvem som skal ha hovedansvaret for (små) barn? 

 

Anonymous poster hash: b3be5...4c4

[Gjest GulleGo´]

Jeg er alenemor, men må si meg veldig enig i det du sier. Syns du hadde utrolig mange gode argumenter og eksempler som veldig få tør å si høyt idag, alt skal være så himla likestilt i dag, men man må nesten bare innse at noen ganger er kvinner bedre enn menn, og andre ganger er menn bedre enn kvinner. Sånn er det bare. 

 

Her har barnefar vært så ubrukelig (ja, rett og slett) at det ville vært komisk om han hadde krevd hovedomsorgen for barnet. Det er han helt klar over selv også, og har aldri nevnt å skulle ha hovedomsorgen for barnet vårt.

 

Men jeg vet også om familier hvor far er mer tilstede for barna enn mor, både fysisk og mentalt. Jeg er enig i at disse fedrene bør stille sterkere enn mor. Men jeg kjenner ytterst få av dem. Det betyr ikke at de fedrene jeg kjenner ikke elsker barna og ville gjort alt for dem, men de har nok en tendens til å overlate det meste til mor. Og er det slik før et samlivsbrudd, er det rett og rettferdig at det blir slik etterpå også. Da har de i mine øyne ingen rett til å dra likestillingskortet.

[Yellow Brick Road]

Blir man overlatt til eller lar man seg overlate til?  Jeg tenker at i en suntfungerende familie har man sine oppgaver og selv om den ene gjør mer enn den andre med enkelte ting, så betyr ikke det at de ikke skal ha like rettigheter ved et samlivsbrudd og barnefordeling.  Her er det meg som pakker klær til ferier, skole, barnehage og andre begivenheter, ikke fordi far ikke kan gjøre det, han hadde klart det helt utmerket, men fordi det bare har blitt sånn.  Eller kanskje jeg rett og slett er flinkere enn ham til akkurat det. Far her i huset tar så og si alle legebesøk, tannlegebesøk, sykt-barn-dager, ikke fordi jeg ikke klarer å gjøre det, men fordi det passer bedre for ham å gjøre det i forhold til jobben.  Mine barn har ikke fått flaske før jeg har sluttet å amme dem, akkurat det kunne ikke far erstatte.  Til gjengjeld gjorde han masse andre ting med dem når de var små, inkl. å roe og vugge og trøste.  Og om det var sånn at noen ganger var det bare jeg som klarte å roe ned, så er det bare sånn det er.  Jeg var hjemmeværende med dem en god stund, ikke fordi jeg var den eneste som ville "ofre" meg, men fordi vi ikke hadde hatt råd til at han var hjemme, osv osv

 

Jeg tror ikke at vi er så spesielle.  De fleste i vår omgangskrets og familie deler på oppgavene med barna og huset, og ja, mor vasker nok mer klær enn far, men far måker mer snø enn mor, så til sammen er vi omtrent like gode når det gjelder forholdet til hus, barn og hverandre.  

 

Jeg synes ikke at hvem som gjør mest før et brudd skal bety noe særlig for det som skal skje etterpå, så lenge den ene ikke totalt gir F og lever sitt eget liv.

[ulenissen]

Slik er det heldigvis ikke hoss oss. Far tar virkelig like stor del i alt som har med ungene og gjøre som meg! Kjenner meg heldigvis ikke igjen i hverdagen slik du beskriver den!

[Gjest Antarctica]

 

Jeg kjenner faktisk at jeg blir litt provosert av slike debattinnlegg:

 

http://www.dagbladet.no/2016/02/22/kultur/debatt/meninger/kronikk/barnepsykiatri/43221648/

 

Jeg er høyt utdannet og har en kjærlig og god far til mine barn. Vi er likeverdige partnere, men likevel:

Jeg opplever det som at min ansvarsfølelse ovenfor dagliglivet og barna er større enn den er hos han.

 

Det er jeg som jobber redusert for å få hverdagen til å gå sammen, det hadde han aldri gjort med glede slik jeg gjør. Det er jeg som tar meg av mest av husarbeidet (men på langt nær alt). Det er stort sett jeg som lager middag slik at vi kan spise sammen hver dag. Det er jeg som husker bursdager, husker å ta med votter i barnehagen, husker skiftetøy, husker basaren og har det meste av kontakten med barnehage og skole. Det er jeg som holder kontroll på klær og hvilke sko som er for små etc. Og for meg er det helt greit!

 

Jeg opplever at hos de aller fleste er det mer eller mindre slik. Selvsagt finnes det unntak, men jeg vil likevel påstå at det ikke er blant flertallet av familier at mannen er den som har det meste av ansvaret for dagliglivet til barna.

 

Har jeg da liksom tvunget meg frem på bekostning av min mann? Er jeg som kvinne manipulerende og syk fordi jeg ved en evt (hypotetisk) barnefordelingssak vil mene at jeg skal ha hovedansvaret for barna? Er alle kvinner slik fordi de er utspekulerte mannehatere?

 

SELVSAGT finnes det syke kvinner og familiesituasjoner der kvinnen ikke er den riktige til å ha hovedansvaret for barna. SELVSAGT finnes det familiesituasjoner der barna faktisk har mest tilknytning til far fordi det akkurat i den familien ikke har fungert som hos flertallet. SELVSAGT skal da far ha hovedansvaret for barna!

 

Men det er da for f*** ikke rart at flest mødre får hovedansvaret for barna når man skiller lag når man ser på hvordan flertallet av menn forholder seg til jobb, familie og barn. Vil de ha bedre odds i en barnefordelingssak? Ja så får de ta ansvar for sokker og tørre votteskift i barnehagen og nye sko og middag og legebesøk og bursdager og basarer i hverdagen også da. Og manneklubben Grei kan kanskje se litt lenger enn til nesetippen når de skal ansette noen i viktige stillinger så damer flest kan ta en del av ansvaret for de ufattelig viktig jobbene menn gjør som ofte ikke kan deles med familieliv.

 

Menn må rett og slett prioritere samvær med barna foran seg selv OGSÅ før en evt skilsmisse. Det er ikke verre enn det! Det er da ikke vits å kommesytende og påstå at kvinner gjør menn til offer i slike saker etterpå.

 

 

 

Anonymous poster hash: b3be5...4c4

👏👏👏

Du sier det mye bedre enn jeg kan.

Sissel Gran kaller det "faller på kvinnen"- prinsippet; alt som ikke er lovformelig oppdelt eller skrevet på en fordelingsliste, faller på kvinnen. Alt usynlig arbeid og alt som innebærer rutiner.

[Anonym bruker]

Enig og uenig.

Jeg tror at mange kvinner ikke slipper til far så mye fra starten. Gir han ikke sjanse til å finne sin måte å roe barnet når det ikke vil legge seg eller våkner om natten. Som sier, neeeei ikke de skoene i dag, den jakka der er for kald i dag. De gjør det ikke av ondskap men ubevisst skyver de mannen på sidelinjen og han mister litt selvtillit når det gjelder å sørge for barnet.

Så vifter de med esset, det er jeg som har kontrollen her, han vet ikke en gang hvilken størrelse de har i sko. Gjerne sagt på en morsom måte der mannen garantert føler seg litt hengt ut som dårlig far.

Det er helt klart både sløve mødre og fedre, mødre og fedre som prioriterer jobb og hobby foran barnet.

Ingen historier er like men jeg vet selv at damer som skryter av alt de gjør og hvor lite kontroll mannen har på barna og hva de skal ha med når, ofte (ikke alltid) selv er ansvarlig for å ha skjøvet mannen ut på sidelinja. Og der sitter han på innbytterbenken uten å ha fått nevneverdig med "spilletid" av treneren.

 

Anonymous poster hash: 7f839...427

Noen gode poeng, men så har du og de fedrene som får mødre til å jobbe redusert slik at de kan jobbe mer. Og når det blir slutt så tenker de automatisk at det skal bli 50 50 selv om de har prioritert jobb over unger.

 

Eller vifter esset med at jeg tjener mest så du kan ikke gå for går du så beholder jeg ungene pga jeg er best rustet økonomisk.

 

Hvis man går innpå de diskusjonene med mange fedre så mener de ofte ar barna skal Være hos den som er best økonomisk stilt. Men hvem gjorde det mulig ved å jobbe redusert?

 

 

Anonymous poster hash: 625f1...45d

[Anonym bruker]

Veldig veldig enig. Tror du slår spikeren på hodet i de aller fleste barnefamilier.

 

Anonymous poster hash: 8493d...343

[Anonym bruker]

Jeg er veldig enig. Her er jeg høyest utdannet og tjener mest, samtidig tar jeg 80% av husarbeid, alle netter, tar med barnet ut, 90% av alle morninger, alt av innkjøp til barnet, matlaging, 80% av tiden med barnet, alt av bading og annet stell og alt økonomisk og praktisk her hjemme.

Jeg hadde blitt rimelig provosert dersom han krevde 50/50. Han klarer så vidt å passe på seg selv.

 

Anonymous poster hash: be152...e12

[Anonym bruker]

Hva tenker dere om sjansene til min kjære...?

Har tre barn. 5,3 og 8 mnd.

Det er som i hi. Jeg gjør ALT

Fra dagen jeg kom fra sykehuset med minste har jeg stått opp med unger og gjort dem klare for barnehage. Etter et heftig keisersnitt... Han har stått opp med dem 4 ganger på årene etter mellomste ble født.

Ingen av de gangene siden minste kom. Har aldri lagt minste, aldri stått opp med, skiftet 4 bleier siden fødselen og når minste grynter eller gråter på natten hører man bare et høyt HYSJ fra han.

 

Sitter oppe på natten og står ikke opp før han skal på ettermiddagsvakt. Og har han dagvakt, så sover han fra etter middag til ungene skal legge seg.

Er det fotball på tv er det nesten farlig å bevege seg i huset. Blir rasende på unger som leker dersom det er noe han ikke får med seg på tv.

 

Har sagt til han at jeg kan ta med meg ungene og dra siden de bare er i veien, men da klikker han. Og skal ha ungene alene 😂😂

 

Og det er i grunnen ikke evner det står på, men vilje og lyst. Han VIL ikke ta jobben med å ha barn.

 

 

Anonymous poster hash: cd6fd...fdb

[Anonym bruker]

Hos oss er det mannen som er den beste forelderen. Jeg prøver, men klarer ikke å måle meg med han. Superpappa'n.

 

Han er den mest tålmodige, flinkest i å lære leksene, er den som svitsj har pakket skolebag/sekk, og bag til reiser.

Er den som finner på alle de kule tingene. Superoverskudd til alt. Lager middag ofte, og baker brød.

Jeg er litt mere sliten enn han, klarer ikke det fulle kjøret der. Det er jeg som handler inn klær til barnet, men ellers så føler jeg at jeg ikke holder mål.

 

Uansett hva jeg gjør, gjør pappan noe som er kulere og gøyere.

 

Litt sårt i starten, men nå har jeg funnet meg i det. Barnet har det bra, vi som par har det supert og vi er en samkjørt og lykkelig familie.

 

Vi er nok litt annerledes familie enn mange andre.

Men vi har det veldig fint sånn også.

 

Anonymous poster hash: 719b8...b73