Hvordan tilgi seg selv?

[Anonym bruker]

Jeg har en fortid som er vanskelig å glemme, gjorde et par dumme (og helt uakseptable) ting i min ungdomstid. Dette gikk hardt utover en person, dessverre. Forandret hele livet hans! Han var ikke helt uskyldig han heller, vi var nok like ille begge to, på hver våre måter.

 

Jeg skjønner at det er vanskelig å svare på et så generelt spørsmål, men jeg kan ikke gå i detaljer, er dessverre litt redd for å bli gjenkjent. Men jeg kan ihvertfall si at det ikke er noe ulovlig inne i bildet.

 

Å "come clean" er uaktuelt, da personen det gjelder ikke er med oss lengre. (Og det har forresten ingenting med det jeg gjorde å gjøre).

 

Så noen her inne som har noen gode tips til hvordan man kan tilgi seg selv? Jeg angrer så innmari og det sliter på meg hver eneste dag. 

Anonymous poster hash: f277a...816

[Hjertefru]

Det er jo litt vanskelig å svare på, all den tid vi ikke vet hva du har gjort. Er det sånn at du er årsak til at livet hans ble ødelagt/forandret, og han ikke visste at du var årsaken, siden det ikke er noe alternativ å "come clean"??

Først tenkte jeg at du kanskje hadde beskyldt ham for noe han ikke hadde gjort men du sier at det ikke er noe ulovlig...

Hvis dine handlinger ikke fikk alvorlige konsekvenser i form av skade/død og han selv var delvis ansvarlig for det som skjedde tenker jeg at du må finne en måte å komme videre på.

Mange må leve videre med at de har gjort sikkert verre ting. Tenker ex på bestefaren som sto fram på TV 2 siste uke, han hadde rygget på barnebarnet ved et uhell.

Hva med å snakke med noen om dette? Høres ut som du trenger det.... Tenker psykolog eller annen med taushetsplikt.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke vært akkurat i din situasjon, men har vært i noen situasjoner hvor jeg har hatt problemer med å tilgi meg selv i etterkant for ting jeg hadde gjort eller ikke gjort.

 

Det som har hjulpet meg er at jeg har satt meg ned og tenkt grundig over hvem jeg var på det tidspunktet det aktuelle skjedde. Hvem var jeg den gangen, hvor moden var jeg, hva visste jeg om situasjonen den gangen, hva hadde jeg forutsetninger for å vite? Så spør jeg meg selv om jeg den gangen hadde særlige forutsetninger til å forstå hvilke følger ting ville få.

Den feilen vi ofte gjør når vi ser tilbake er jo at vi ser tilbake og angrer fordi vi er blitt mer modne, handlinger fikk kanskje et helt annet resultat enn det vi den gangen hadde forutsetninger for å forstå på forhånd. Og med ny modenhet, nye erfaringer (som vi ikke hadde den gangen) dømmer vi oss selv. Og så straffer vi oss selv.

 

Ting er jo ikke alltid svart/hvitt, noen ganger kan man ha gjort noe som man egentlig visste ikke var helt bra, men likevel ikke hatt forutsetning til å tro at det ville få så store følger som det faktisk fikk. Da må man spørre seg selv - ut fra det jeg visste den gangen, var jeg i stand til å vite at det ville få så store følger? Og om jeg visste det, ville jeg da ha gjort det?

 

Som regel etter slike tankerekker så sitter jeg igjen med vissheten om at da ting ble gjort eller skjedde, da forstod jeg ikke følgene, og at hvis jeg hadde forstått følgene så ville jeg den gangen ha valgt anderledes. Da sitter jeg igjen med det at hvis jeg hadde visst, da ville jeg ha valgt riktigere. Men jeg visste ikke, jeg gjorde det jeg gjorde ut fra hvem jeg var den gangen og hva jeg visste den gangen, og da var det ikke så mye annet jeg kunne gjort.

 

Når jeg greier å legge dagens anger bort og gå gjennom ting på denne måten, da innser jeg at jeg ikke kan dømme meg selv for noe jeg ikke visste bedre den gangen. Jeg kan ikke dømme ut fra det jeg vet i dag når jeg ikke visste det den gangen.

Så da bestemmer jeg meg for at jeg har lært, dyrekjøpt erfaring, men om jeg kommer i samme situasjon i dag, da ville jeg valgt riktigere. Og da har tidligere hendelser en misjon, jeg har lært, jeg kan unngå slike dumme handlinger i fremtiden, kanskje jeg kan skåne noen i fremtiden fordi jeg har lært. Og da er det plutselig greit å tilgi seg selv.

 

Jeg har en spesiell ting som jeg fremdeles angrer på at jeg ikke valgte anderledes, men det er mange år siden jeg tilga meg selv. Måten å leve godt med det er å akseptere at man ikke kan endre fortiden, og at du gjorde ting ut fra den du var den gangen og hva du visste da. Og så må du akseptere at de valgene du gjorde den gangen ikke nødvendigvis sier noe om den du er i dag. Har du lært av dine erfaringer og blitt en bedre person pga. det som skjedde eller det du har gjort senere? Da kan du tilgi deg selv!

Anonymous poster hash: e93c5...056

[Anonym bruker]

Det er jo litt vanskelig å svare på, all den tid vi ikke vet hva du har gjort. Er det sånn at du er årsak til at livet hans ble ødelagt/forandret, og han ikke visste at du var årsaken, siden det ikke er noe alternativ å "come clean"??

Først tenkte jeg at du kanskje hadde beskyldt ham for noe han ikke hadde gjort men du sier at det ikke er noe ulovlig...

Hvis dine handlinger ikke fikk alvorlige konsekvenser i form av skade/død og han selv var delvis ansvarlig for det som skjedde tenker jeg at du må finne en måte å komme videre på.

Mange må leve videre med at de har gjort sikkert verre ting. Tenker ex på bestefaren som sto fram på TV 2 siste uke, han hadde rygget på barnebarnet ved et uhell.

Hva med å snakke med noen om dette? Høres ut som du trenger det.... Tenker psykolog eller annen med taushetsplikt.

 

 

Takk for svar. Skjønner at det er vanskelig å svare når man ikke vet hva det gjelder ja, men jeg syns du hadde mye fint å komme med. Ja, jeg kan vel si at jeg er årsaken til at livet hans ble forandret, og det er noen avgjørelser jeg tok og hendelser som han ikke visste om nei. At livet hans ble ødelagt vil jeg ikke si, og det ordet ville han nok ikke brukt selv heller. Det fikk heller ingen konsekvenser i form av skade/død, og det er jo positivt. Men gurimalla for et motbydelig menneske jeg var. Jeg sliter sånn med å godta valgene jeg tok! 

 

Ja, jeg trenger nok noen å prate med. Har vurdert å snakke med enten psykolog eller prest, men er så redd de vil dømme meg opp og ned i mente når de hører dette. HI

 

Anonymous poster hash: f277a...816

[Anonym bruker]

 

Jeg har ikke vært akkurat i din situasjon, men har vært i noen situasjoner hvor jeg har hatt problemer med å tilgi meg selv i etterkant for ting jeg hadde gjort eller ikke gjort.

 

Det som har hjulpet meg er at jeg har satt meg ned og tenkt grundig over hvem jeg var på det tidspunktet det aktuelle skjedde. Hvem var jeg den gangen, hvor moden var jeg, hva visste jeg om situasjonen den gangen, hva hadde jeg forutsetninger for å vite? Så spør jeg meg selv om jeg den gangen hadde særlige forutsetninger til å forstå hvilke følger ting ville få.

Den feilen vi ofte gjør når vi ser tilbake er jo at vi ser tilbake og angrer fordi vi er blitt mer modne, handlinger fikk kanskje et helt annet resultat enn det vi den gangen hadde forutsetninger for å forstå på forhånd. Og med ny modenhet, nye erfaringer (som vi ikke hadde den gangen) dømmer vi oss selv. Og så straffer vi oss selv.

 

Ting er jo ikke alltid svart/hvitt, noen ganger kan man ha gjort noe som man egentlig visste ikke var helt bra, men likevel ikke hatt forutsetning til å tro at det ville få så store følger som det faktisk fikk. Da må man spørre seg selv - ut fra det jeg visste den gangen, var jeg i stand til å vite at det ville få så store følger? Og om jeg visste det, ville jeg da ha gjort det?

 

Som regel etter slike tankerekker så sitter jeg igjen med vissheten om at da ting ble gjort eller skjedde, da forstod jeg ikke følgene, og at hvis jeg hadde forstått følgene så ville jeg den gangen ha valgt anderledes. Da sitter jeg igjen med det at hvis jeg hadde visst, da ville jeg ha valgt riktigere. Men jeg visste ikke, jeg gjorde det jeg gjorde ut fra hvem jeg var den gangen og hva jeg visste den gangen, og da var det ikke så mye annet jeg kunne gjort.

 

Når jeg greier å legge dagens anger bort og gå gjennom ting på denne måten, da innser jeg at jeg ikke kan dømme meg selv for noe jeg ikke visste bedre den gangen. Jeg kan ikke dømme ut fra det jeg vet i dag når jeg ikke visste det den gangen.

Så da bestemmer jeg meg for at jeg har lært, dyrekjøpt erfaring, men om jeg kommer i samme situasjon i dag, da ville jeg valgt riktigere. Og da har tidligere hendelser en misjon, jeg har lært, jeg kan unngå slike dumme handlinger i fremtiden, kanskje jeg kan skåne noen i fremtiden fordi jeg har lært. Og da er det plutselig greit å tilgi seg selv.

 

Jeg har en spesiell ting som jeg fremdeles angrer på at jeg ikke valgte anderledes, men det er mange år siden jeg tilga meg selv. Måten å leve godt med det er å akseptere at man ikke kan endre fortiden, og at du gjorde ting ut fra den du var den gangen og hva du visste da. Og så må du akseptere at de valgene du gjorde den gangen ikke nødvendigvis sier noe om den du er i dag. Har du lært av dine erfaringer og blitt en bedre person pga. det som skjedde eller det du har gjort senere? Da kan du tilgi deg selv!

 

Anonymous poster hash: e93c5...056

 

 

 

Tusen hjertelig takk for godt og utfyllende svar! Her fikk jeg litt å tenke på, og skal gå noen runder med meg selv og tenke over disse tingene du nevner.

 

Jeg likte spesielt det du sier om at man ser tilbake og angrer fordi man har blitt mer modne. Det var ekskjæresten min som er den "utsatte", og jeg var frustrert og sint for ting han gjorde og handlet nok deretter. Jeg brukte mange, mange år på å tilgi ham for det han gjorde. Nå som jeg endelig har klart det, har det gått over til at jeg ikke klarer å tilgi meg selv, fordi at jeg ser at hevnen var en smule drøyere enn jeg trodde på det tidspunktet. Og nå som jeg på en måte har glemt hva han gjorde mot meg, og bare husker hva jeg gjorde mot han, virker det i tillegg ti ganger verre. hi 

 

Anonymous poster hash: f277a...816

[Anonym bruker]

Jeg har en spesiell ting som jeg fremdeles angrer på at jeg ikke valgte anderledes, men det er mange år siden jeg tilga meg selv. Måten å leve godt med det er å akseptere at man ikke kan endre fortiden, og at du gjorde ting ut fra den du var den gangen og hva du visste da. Og så må du akseptere at de valgene du gjorde den gangen ikke nødvendigvis sier noe om den du er i dag. Har du lært av dine erfaringer og blitt en bedre person pga. det som skjedde eller det du har gjort senere? Da kan du tilgi deg selv!

 

Anonymous poster hash: e93c5...056

 

 

 

Tusen hjertelig takk for godt og utfyllende svar! Her fikk jeg litt å tenke på, og skal gå noen runder med meg selv og tenke over disse tingene du nevner.

 

Jeg likte spesielt det du sier om at man ser tilbake og angrer fordi man har blitt mer modne. Det var ekskjæresten min som er den "utsatte", og jeg var frustrert og sint for ting han gjorde og handlet nok deretter. Jeg brukte mange, mange år på å tilgi ham for det han gjorde. Nå som jeg endelig har klart det, har det gått over til at jeg ikke klarer å tilgi meg selv, fordi at jeg ser at hevnen var en smule drøyere enn jeg trodde på det tidspunktet. Og nå som jeg på en måte har glemt hva han gjorde mot meg, og bare husker hva jeg gjorde mot han, virker det i tillegg ti ganger verre. hi 

 

Anonymous poster hash: f277a...816

 

 

Bruk litt tid på å tenke på de tingene jeg skrev. Vi har så lett for å glemme at vi selv har endret oss i etterkant.

 

Og en ting til, når jeg har greid å snu tankene mine og tilgi meg selv, da har det ikke vært nok å tenke dette én gang, jeg har måttet repetere det for meg selv flere ganger, og så har jeg kommet til et punkt hvor jeg har innsett at jeg handlet den gangen ut fra hva jeg visste og hvem jeg var den gangen - jeg visste ikke bedre, eller hadde ikke forutsetning til å vite bedre. Og da har tilgivelsen plutselig kommet.

 

Tenk gjennom hva som faktisk skjedde og vær ærlig med deg selv om det uten å dømme. Og blir det likevel for vanskelig, da gjør du som Hjertefru foreslo, får hjelp av fagfolk. Husk at fagfolk har hørt det meste før, og uansett hva du har å fortelle så har de nok hørt verre. De er der for å gjøre en jobb, ikke for å dømme deg.

 

Anonymous poster hash: e93c5...056

[Anonym bruker]

Hva med å gå til graven og snakke ut der? Jeg snakker ofte til en venninne (ikke noe uoppgjort, altså - kun for å fortelle om ting som skjer), og jeg synes det er fint og godt når jeg har vært "innom" henne. Kanskje dette kunne være noe for deg? Gått til graven og sagt unnskyld for det som skjedde?

 

Klem

 

Anonymous poster hash: dbbeb...476

[Anonym bruker]

Finnes det tilbud innen frivillig arbeid? Innenfor det aktuelle temaet?

Hvis du jobber for at andre ikke skal gjøre det du gjorde, kan det være en form for terapi.

Du har vært der selv og vet best hvordan du skal hjelpe andre i lignende situasjoner.

 

Anonymous poster hash: ed04c...1b4