Var/er jeg helt usedvanlig sta? Ang mat, barn og "liker ikke"

[Anonym bruker]

Jeg har alltid vær utrolig sensitiv når det gjelder munnen min. Tannlege er framdeles et mareritt (jeg må ta beroligende medisiner før jeg kan gå), jeg klarer ikke å drikke varm drikke, må spise maten lunken eller kald, må pusse tennene rolig slik at jeg ikke trigger brekningsrefleksen osv. Som et ledd av dette har jeg også vært sensitiv på smak og hatt/har lett for å brekke meg. Som tenåring og voksen har jeg brukt mye tid og energi på å venne meg til/tvinge meg til å like nye matvarer slik at jeg ikke skal være for kresen og nå spiser jeg nesten alt, men som barn var jeg ganske kresen. Det var mange matvarer som jeg ble kvalm av, brakk meg av eller bare rett og slett ikke klarte å få ned.

 

Her må jeg presisere at jeg aldri har vært utsatt for overgrep eller noe sånt, det er ingen traumer bak denne sensitiviteten, jeg bare er slik. Elles er jeg veldig normal

 

Da jeg vokste opp, med skilte foreldre, hadde jeg heldigvis en mamma som forsto at mine "liker ikke" ikke var et utslag på å være vrang eller vanskelig, men at det var fordi jeg faktisk ble uvel. Dessverre hadde jeg en far som var mer lik det jeg leser at mange bruker her inne er, altså null empati for at noen kan være annerledes enn seg selv og mener alle kresne barn bare er bortskjemte.

 

Så min far skulle da altså ha meg til å spise hva han nå enn laget, samme hva. En helg toppet det seg helt. Jeg var vel en 6-7 år da tror jeg. Han hadde laget noe han visst utmerket godt at jeg ikke likte/klarte å få ned, og var av oppfatningen at om jeg bare var sulten nok spiste seg. Dette var på fredagen da jeg kom dit. Jeg spiste ikke fordi jeg visste at jeg ville brekke meg og bli kvalm dersom jeg spiste maten, men på den alderen var jeg nok ikke i stand til å uttrykke meg godt nok. Det ble mer et vagt "liker ikke". Og det ble ikke godtatt. Så da måtte jeg sitte der til jeg hadde spist. Jeg satt ved bordet i over 3 timer og gråt det meste av tiden. Så ble jeg sendt i seng. Dagen etter fikk jeg tilbud om middgen til frokost, han kunne varme den.

 

For å gjøre en lang historie kort kom jeg hjem igjen til mamma på søndags ettermiddag og hadde ikke spist noe siden jeg dro fra henne på fredagen. Jeg var så sulten at jeg hadde mageknip og var kvalm, men jeg taklet bare ikke tanken på å spise den for meg utrolig ekle middagen heller, så da fikk det heller være. Jeg var altså mer enn sulten nok, men jeg spiste likevel ikke på nesten 2 døgn. Og jeg fikk ikke akkurat et bedre forhold til min far etter dette heller.

 

Så jeg vet ikke jeg. Er/var jeg bare uvanlig sta, eller har dere en generell opplevelse at om man bare er tålmodig nok, så kan man tvinge i barna hvilken mat det måtte være? Samme om man ødelegger matglede for dem eller ei?

 

 

Anonymous poster hash: 1c65c...961

[Anonym bruker]

Mannen min var litt lik, han sultet seg i flere dager da han måtte spise noe han ikke taklet. I voksen alder har han jobbet med det og spiser nå nesten alt.

 

Selv må jeg kutte alt i små biter etter en spiseforstyrrelse.

 

Begge deler er vel litt psykisk, og unger kan jo også få psykiske problemer så jeg ville heller tatt deg med til BUP da du var liten for å jobbe med det.

 

Anonymous poster hash: cc115...0c9

[Anonym bruker]

Jeg var som deg som barn og kunne gått hele helgen uten å spise hvis maten var noe jeg ikke fikk ned. Husker ennå en episode i barnehagen. De skulle vel teste hvor dypt "liker ikke" stakk. I hvert fall fikk jeg ikke lov å gå fra bordet før jeg hadde spist opp blomkålen min. Da pappa kom for å hente meg 3 timer etterpå satt jeg fortsatt ved bordet, alene i spiserommet. Han ble ikke blid ...

 

Darteren min er likedan som jeg var. Hun har ikke "lært" det av meg, for nå er jeg er altetende og mannen min og jeg erveldig opptatt av god og variert mat. Jeg vet at det blir bedre med årene, så hun får stort sett være i fred med kresenheten sin.

 

Dummeste jeg hører er de som sier at barn spiser bare de blir sultne nok. Enkelte barn må jo til og med få næring intravenøst fordi de ikke klarer å spise. Jeg lar ikke dattera mi gå sulten i flere dager.

 

Jeg tror ikke barn får et sunt og positivt forhold til mat ved å bli tvunget til å spise mat selv om de brekker seg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6d5f1...0ac

[Anonym bruker]

Uff, den var drøy :-( Jeg synes den situasjonen er mishandling av barn.

 

Men synd at du ikke hadde tillit nok til din far at du kunne sagt at akkurat det fikk deg til å brekke deg. Kanskje han hadde forstått da?

 

Ellers må jeg bare bemerke at det høres ut til at du har arvet din fars stahet :-)

 

Anonymous poster hash: 7e18c...25f

[Anonym bruker]

Uff, den var drøy :-( Jeg synes den situasjonen er mishandling av barn.

 

Men synd at du ikke hadde tillit nok til din far at du kunne sagt at akkurat det fikk deg til å brekke deg. Kanskje han hadde forstått da?

 

Ellers må jeg bare bemerke at det høres ut til at du har arvet din fars stahet :-)

 

Anonymous poster hash: 7e18c...25f

 

Tro meg, han visste det, men han klarte nok ikke å forstå det skikkelig. Jeg vet at jeg forklarte ham at jeg ble kvalm av maten, men han trodde nok det bare var noe jeg sa. Eller, jeg vet ærlig talt ikke. Jeg har ikke noe kontakt med ham i dag, så jeg har aldri konfrontert ham med det i ettertid.

 

Jeg håper likevel at noen av de som leser innlegget mitt og er av samme holdningen som min far kanskje kan tenke seg litt mer om neste gang de har å gjøre med et barn som "ikke liker". Som flere andre her skriver, er det ikke dermed gitt at man forblir kresen hele livet sitt, men disse barna trenger mye mer tid på seg. Og må bli møtt med forståelse og en god ramme rundt måltidet i stedet for tvang og maktdemonstrasjoner.

 

HI

 

Anonymous poster hash: d5c7a...2b3

[Plutselig_gravid]

Jeg hadde en slik generell oppfattelse helt til jeg selv fikk et barn med spisevegring. Han er som du var. Brekker seg, kaster opp, og går heller sulten. Han har også en svært sensitiv luktesans.

Han er nå såpass stor at han synes det er flaut. Han unngår derfor å spise hos andre han ikke kjenner så godt. Han øver masse hjemme på diverse mat på eget initiativ , men det er først nå det siste året

 

De andre barna pusher jeg mer. Liker de ikke maten må de vente til neste måltid før de får mat. De må også smake på alt. Men så spiser de det meste, men har hatt perioder der de har prøvd seg

[Mamma`n til Will& Ailo]

Jeg hadde en stemor som var helt nazi på at jeg måtte spise opp alt og at det var ikke noe som het liker ikke.

 

Jeg liker ikke sopp og fisk og tålte ikke melk som liten. Hun tok meg med for å plukke sopp på høsten og når vi kom hjem måtte jeg spise opp all soppen jeg hadde plukket.

 

Jeg fikk aldri gå fra bordet om jeg ikke hadde spist opp og hver gang vi hadde fisk dyttet hun det ned i halsen på meg så jeg kastet opp. Og jeg måtte drikke melk og spise yoghurt hver dag fordi det var så sunt! Det var veldig traumatisk for meg.

 

I dag har jeg store problemer med mat og er utrolig sensitiv.

 

Jeg tvinger aldri barna mine til å spise opp eller at de må spise mat de ikke liker. De må smake men aldri mer enn en bit om de ikke liker det.

Eldste gutten min likte ikke kylling når han var mindre, men nå elsker han det 😀

[Gjest Antarctica]

Faren din høres ut som en idiot.

[Anonym bruker]

Det finnes utrolig mange mennesker der ute som har enormt lite empati, og ingen evne til å skjønne at ikke alle fungerer som dem.

 

 

Anonymous poster hash: 2190e...6cd

[Anonym bruker]

Faren din høres ut som en idiot.

 

Ja, men det som skremmer meg er at det ser ut for å være en rådende mening her inne at barn skal tvinges i mat fordi det ikke er noe som heter "liker ikke". Så da er det kanskje flere idioter her?

 

HI

 

Anonymous poster hash: d5c7a...2b3

[Anonym bruker]

Mine barn skal smake på all ny mat, og lager ikke spesialmat til dem men de får heller ikke spise seg mette på macaroni eller måtte sitte ved bordet til de er ferdige.

 

Mat som de likte i går men er ekkelt i dag hører jeg ikke på, men det skal være lov å ikke like så lenge en har prøvd en liten bit først.

 

Anonymous poster hash: cc115...0c9

[Mostly Harmless]

Poenget for meg er at barnet forhåpentligvis skal få en allsidig matvane, så vi pusher litt på å smake på alt. Men vi ser jo an reaksjonen, og min gutt har noen matvarer han strever med å få ned. Da lager vi alternativer for akkurat de matvarene. Jeg går ikke til krig mot gutten for å gi ham matlyst, altså. Kan ikke forestille meg at det virker etter hensikten.

[Anonym bruker]

Barnemishandling spør du meg Men nå er jeg veldig rund i kantene med min 3-åring. Når han ikke liker noe så sier jeg bare: det går bra, spis det du liker på tallerken du. Han får imidlertid ikke lov å si at han ikke liker noe uten å ha smakt, han må smake på alt og liker han det ikke er det greit. Som regel liker han det meste jeg lager når han først smaker. Han er en tynn gutt, men jeg vil ikke gjøre forholdet hans til mat anstrengt. Regner med at det går seg til i forhold til enkelte matvarer når han blir større. Tror faren din har ødelagt mer enn nødvendig når det kommer til ditt forhold til mat. Ikke sikkert du hadde vært så sensitiv hvis ikke du ble utsatt for tvang ved måltidene.

 

Anonymous poster hash: 3b5eb...00f

[Anonym bruker]

 

Faren din høres ut som en idiot.

 

Ja, men det som skremmer meg er at det ser ut for å være en rådende mening her inne at barn skal tvinges i mat fordi det ikke er noe som heter "liker ikke". Så da er det kanskje flere idioter her?

 

HI

 

Anonymous poster hash: d5c7a...2b3

 

Kanskje?

Det er haugevis med idioter her

 

Anonymous poster hash: 2190e...6cd

[Gjest Antarctica]

 

Faren din høres ut som en idiot.

Ja, men det som skremmer meg er at det ser ut for å være en rådende mening her inne at barn skal tvinges i mat fordi det ikke er noe som heter "liker ikke". Så da er det kanskje flere idioter her?

 

HI

 

Anonymous poster hash: d5c7a...2b3

Nei. Den rådende meningen er at alle skal gjøre som de vil og at bordskikk er skadelig. Selv å sitte ved bordet er visst farlig.

 

Men det faren din drev med var jo maktmisbruk.

[Anonym bruker]

Huff stakkars, dette var ekstremt. Jeg har selv en sønn som er veldig kresen, og jeg prøver å lære ham at vi skal smake på alt, helst hver gang man får det servert, så liker man det kanskje etter hvert. Men jeg tvinger ikke, bare forklarer og oppmuntrer, samt roser når han smaker.

 

Nekter han så gjør vi ikke noe nummer ut av det, men han må vente en stund på å få brødskive i stedet. Og da bestemmer vi pålegget, det skal være litt kjedelig så han ikke dropper middagen kun fordi han har mer lyst på noe annet. Og har middagen tilbehør han liker så får han nøye seg med det. Såpass strenge må vi være, ellers hadde han aldri smakt på noe nytt.

 

Jeg tror vel heller det var faren din enn du som var usedvanlig sta, sønnen min hadde nok gjort det samme hvis vi hadde satt ham i samme situasjon... Når det først er noe han virkelig ikke kan fordra, så er det ikke mat i hans øyne, og da hjelper det ikke hvor sulten han er.

 

Man kan jo sammenligne det med at jeg f.eks. sikkert spist meitemark og insekter til slutt hvis jeg ble sulten nok, men jeg tror det hadde tatt mer enn en helg...

Anonymous poster hash: a8597...57a

[Mandala]

Jeg har et barn som er som du var. Han klarer faktisk ikke å spise hvis det er noe som han ikke takler konsistensen på eller ganske enkelt ikke liker. Med ham er jeg veldig forståelsesfull og forsiktig når det gjelder mat. Han presses ikke, men oppmuntres. Og nå har han begynt å ville smake på mye ny mat - og liker det! Det vanskeligste som gjenstår nå er pålegg, der spiser han omtrent ikke noe. Og han har helt fra han var helt liten heller sultet seg enn å spise noe han ikke vil.

 

Så har jeg en datter. Hun kan finne på å si "liker ikke" etc, men jeg vet og merker at med henne stikker det ikke så dypt. Hun kan si at hun ikke liker det hun elsket forrige uke. Henne legger jeg mer press på. Ikke at hun må spise opp, det syns jeg er en uting, men hun får i større grad beskjed om å spise det vi har. Hun hadde aldri valgt å sulte seg heller enn å spise når det er mat som ikke er helt fremmed for henne.

 

Man ser altså an barnet.