hvordan kom du deg ut av angst og depresjon?

[Anonym bruker]

Trenger motivasjon, jeg kjemper og kjemper, men nå er det tungt. Kroppen er sliten og jeg trenger et energikick. Noen ganger tror jeg at jeg har me, for jeg våkner liksom ikke. Vet at jeg må hjelpe meg selv ut men trenger inspirasjon fra noen som har klart å karre seg opp igjen.

 

Anonymous poster hash: b86c9...45a

[Anonym bruker]

Trenger motivasjon, jeg kjemper og kjemper, men nå er det tungt. Kroppen er sliten og jeg trenger et energikick. Noen ganger tror jeg at jeg har me, for jeg våkner liksom ikke. Vet at jeg må hjelpe meg selv ut men trenger inspirasjon fra noen som har klart å karre seg opp igjen.

 

Anonymous poster hash: b86c9...45a

Sykmelding, gestaltterapi, medisiner og trening hjalp en del.

Men å gå fra mannen, flytte til nytt sted og skifte jobb var "dessverre" det som gjorde susen. Jeg levde feil liv, og betalte prisen for det.

 

Anonymous poster hash: abe1a...602

[Anonym bruker]

Uff, kjenner så veldig godt til angst og depresjons trollene. Og når man endelig tror man har riset de av seg å sniker de seg innpå igjen.

Kognetiv terapi hjalp meg til å få litt oversikt over hva jeg følte og hjalp meg med å sette ord på føleser, men jeg ble ikke kurert.

Jeg lever et liv hvor dep og angst kommer innom nå og da, og tiden når de ikke er her så bygger jeg meg opp for å tåle det når de kommer. 

 

Jeg var hjemme i nesten 5 år pga dette og det hjalp ikke å være hjemme, om noe så ble det verre for det var som om jeg forsvant inn i meg selv og ble borte. 

Jeg levde i et ganske usunt parforhold, og for å bli bedre måtte jeg ut av det. Etter at halvt år alene kom jeg meg også ut i jobb og var flink med kosthold og trening. Jeg hadde gode og bra dager, men det gikk ganske bra.

Men det å gå ut av et forhold er ikke en kur, med mindre det er forholdet som gjør deg syk.

Nå er jeg i et nytt forhold med en snill mann som er en enestående stefar for mine to eldste og en flott pappa for vår datter, så alt ligger til rette for at jeg skal være frisk - men det er jeg ikke til enhver tid. 

 

Angsten slenger innom, og da er små oppgaver som å hente posten et dagsprosjekt, mens jeg kan har lange perioder hvor jeg er frisk og jobber og alt er fint.

 

Jeg gikk på antidep en gang og for meg var det grusomt, men jeg har bekjent som mener det har reddet de - så man må nesten bare prøve å finne ut av hvordan det er for deg.

 

Min medisin er å han mann jeg kan prate med om dette, som skjønner at jeg ikke er lat, men syk. Som bygger meg opp, men ikle syr puter under armene mine. Som pusher meg ut på jobb, når han ser at jeg klarere, men har mistet troen selv.

Jeg har tre bar som skal følges opp, så jeg velger å være klassekontakt, sitte i styrer for idrett, fau osv (ikke alt på en gang altså) for å tvinge meg til å holde meg sosial.

Også mediterer jeg ca 15 min hver dag. Har funnet noen musikk klipp på youtube som jeg setter på, mens jeg sitter eller ligger i en bahgelig stilling, men jeg tenker positive tanker. Type :"jeg er sterk" "jeg er god" "jeg er verdifull" osv - følses kanskje kleint, men det er viktig at du sier sånt til deg selv for å bygge deg opp, for du er sikkert flink til å bryte deg selv ned. Jeg merker fatksik stor forskjell på psyken de periodene jeg mediterer og de degne jeg ikke tar meg tid til det - som er tull, for man har alltid 15min i løpet av en dag. I bilen, i dusjen/badekaret, når man har lagt seg osv.

 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har googlet hvordan bekjempe depresjon o.l., i håp om å finne en mirakelkur, men den finnes ikke. 

Tror det eneste man kan gjøre er å omgi seg med mennesker som gir deg positiv input og mennesker som skjønner at du sliter i perioder. Tvinge seg til å gå ut døra, når det er det siste man vil.

 

Så oppsummert:

Mediter

omgi deg med god mennesker

Gå ut, elv når du ikke vil

Jobb

Tren

Spis sundt

 

MEN viktigst av alt  IKKE MUR DEG INNE, det gjør alt hundre ganger verre... 

Hilsen tidligere murermester

 

 

Anonymous poster hash: e77ca...e77