Bipolar lidelse....

[Anonym bruker]

Jeg skal begynne utredning for bipolar lidelse... Og det skremmer vettet av meg!

Jeg er ung, under 30 år...jobber, studerer og  alt er bra... unntatt hue

Hvordan fungerer en slik utredning?

 

Også må jeg bare spørre.. Hva tenker dere om mennesker med bipolar lidelse?

 

Takk for svar...

Anonymous poster hash: 487d9...db7

[Anonym bruker]

Det er mye innen bipolar spekteret.

Har jobbet med en som har en bipolar lidelse og har en slektning med det.

Tenker ikke så mye rundt det annet enn at når min kollega hadde dårlige perioder gikk det veldig utover kollegaer da hun brukte oss som psykologer. Det var slitsomt i lengden.

Men følte ikke at jeg mislikte henne for det, hun kunne jo ikke noe for det. Det er en sykdom. Kudos til henne for at hun var i 100% jobb. Og som medmenneske følte jeg at det var min plikt å se mennesket bak diagnosen.

 

Anonymous poster hash: 5533e...44b

[Anonym bruker]

Det er bra, da kan du får medisiner og samtaleterapi som kan hjelpe.

 

Jeg har en mor og en tante som begge har fått diagnosen bipolar lidelse. Dem kan jeg dessverre ikke ha noen kontakt med da de oppfører seg svært dårlig. Men jeg tror det er mer enn bipolar lidelse. Kanskje en personlighetsforstyrrelse hos dem.

 

Så mitt svar til hva jeg synes om folk med bipolar lidelse så kommer det helt an på hvordan de behandler folk rundt seg

 

Lykke til med utredning!

 

Anonymous poster hash: 2fe48...498

[Anonym bruker]

Søsteren min har bipolar lidelse.

 

Det er slitsomt når hun ikke tar medisinene sine, så jeg vil oppfordre deg til å ta medisinene dine når du får diagnosen.

 

Mer kjente folk som er bipolare:

Carrie Fisher (prinsesse Leia)

Catherine Zeta-Jones

 

Anonymous poster hash: d7739...89d

[Anonym bruker]

En i nær familie har bipolar lidelse og fungerer helt fint på medisiner. Men hn fikk det plutselig for seg at hn ikke var syk kg derfor ikke trengte medisiner... Det resulterte i ett helvete for oss rundt, særlig de to som står hn aller nærmest. Det resulterte i tvungen innleggelse på psykiatrisk da liv og helse for ektefellen sto i fare.

 

Så det er ikke noe problem for hverken deg eller de rundt deg å leve med bipolar lidelse så lenge du er medisinert. Du er akkurat den samme personen, medisinert, som om du skulle vært frisk.

 

Anonymous poster hash: cbc2e...62a

[Anonym bruker]

Jeg har bipolar lidelse type 2 og lever ett veldig godt liv helt uten medisiner. De første årene var jeg tungt medisinert og innlagt ved to anledninger etter selvmordsforsøk. Gått i terapi i mange år og er nå blitt arbeidsfør igjen, vært medisinfri og stabil i over to år og har det veldig greit Så en bipolar-diagnose kan man leve fint med om man jobber med seg selv. Blir jeg syk igjen begynner jeg på medisiner igjen så lenge det trengs. Har lært meg mye om sykdommen og meg selv så jeg vet hva jeg må passe på i hverdagen for å ha det bra. Utredningen besto av ett langt untervju med spesialist der jeg var innlagt. Hadde lang sykdomshistorikk i tillegg og flere bipolare i familien så det lå vel i kortene

 

Anonymous poster hash: c1e9b...e82

[Anonym bruker]

https://tv.nrk.no/serie/schrodingers-katt#t=20m55s

 

så denne her om dagen. Om du er bipolar kan du få et godt tips her

Anonymous poster hash: af62f...29d

[Hønemor30]

Min mann er bipolar. Type 1. Han blir "høy" uten medisiner, men er godt medisinert og har vært uten disse periodene i mange år. De endret på dosering av medisiner for noen år tilbake da han hadde en periode han følte at medisinene ikke hadde så god virkning som de skulle. Er i 100% jobb og lever et godt familieliv. Flink til å prate om det med meg om det skulle være noe. Hadde jeg ikke visst om sykdommen så hadde jeg aldri trodd at han har den. Så med medisiner kan livet bli godt. Det er mange ulike grader av bipolar. Noen blir depressive og direkte ustabile og farlig, noen blir helt maniske , noen som min man føler at hodet kjører på høygir. Og ikke får ro - han gikk mange år uten medisiner og livet etter sier han er som natt og dag. 😊 Lykke til med utredning

[Anonym bruker]

Mitt eldste barn har nettopp fått diagnosen. Jeg mistenker at også min bror har samme sykdom, men han er bare "selvdiagnostisert" (han mener selv det kan være det han har.)

 

Må si at du BARE skal være glad for å få en diagnose. Da får du også rett behandling. Min bror har gått ubehandlet fra tenåra og er nå 46... Han har aldri hatt jobb. Legen spår en annen fremtid for barnet mitt, fordi han får behandling.

 

Anonymous poster hash: 0fa0e...7c8

[Anonym bruker]

Interresant å lese svarene deres  Har veldig blandede følelser med å evt få en diagnose.. veit ikke helt hvorfor men skremmer meg litt... Det skremmer meg mest fordi jeg jeg sliter med å komme meg på jobb, dette blir værre å værre for vær gang jeg er i "kjellern" en tur...

Jeg har jobbet med en depresjon i 2 år nå, noen perioder er helt fine, men tar ikke lang tid før jeg må jobbe mye med meg selv. Jeg har aldri vært i nærheten av å skade meg selv, eller andre! Jeg Jobber mye med meg selv, slapper av og sover de dagene jeg har fri fra jobb, rett og slett fordi jeg samler opp energi. Det skal aldri gå utover mine barn at jeg jobber med meg selv mentalt, så godt det lar seg gjøre i allefall!  

Anonymous poster hash: 487d9...db7

[Anonym bruker]

 

Interresant å lese svarene deres  Har veldig blandede følelser med å evt få en diagnose.. veit ikke helt hvorfor men skremmer meg litt... Det skremmer meg mest fordi jeg jeg sliter med å komme meg på jobb, dette blir værre å værre for vær gang jeg er i "kjellern" en tur...

Jeg har jobbet med en depresjon i 2 år nå, noen perioder er helt fine, men tar ikke lang tid før jeg må jobbe mye med meg selv. Jeg har aldri vært i nærheten av å skade meg selv, eller andre! Jeg Jobber mye med meg selv, slapper av og sover de dagene jeg har fri fra jobb, rett og slett fordi jeg samler opp energi. Det skal aldri gå utover mine barn at jeg jobber med meg selv mentalt, så godt det lar seg gjøre i allefall!

 

Anonymous poster hash: 487d9...db7

 

jeg er HI forresten

 

Anonymous poster hash: 487d9...db7

[Anonym bruker]

Jeg har diagnose bipolar 2- fungerer helt fint uten medisiner, men skulle jeg tryne i et sort hull har jeg welbutrin som back up. Har ikke hatt behov for å ta ut medisiner( 3 år). Er i full jobb, har masse ansvar og har det fint - Utfordring er at jeg har behov for å trekke meg tilbake, så sliter i blandt på å bli i forhold over tid. Behov for struktur og gode hverdags rutiner. Er ugift, alenemamma.

 

Anonymous poster hash: d310c...c73