Angst for avvising og ond sirkel

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme forbi dette, men jeg er på grunn av oppveksten min i utgangspunktet overflatisk med de fleste. Om jeg skal ta kontakt med noen må jeg kjenne meg 100% sikker på at jeg er ønsket. Dette får jeg jo da sjelden fordi jeg er overflatisk og redd for å vise at jeg vil ha kontakt.

 

Når noen kommer innpå meg tror jeg kanskje at jeg lett blir litt mye. Følelsen av å høre til og være ønsket er så sjelden for meg at det nærmest føles som en rus. Da skremmer jeg jo gjerne folk bort igjen. 

 

Jeg ønsker ikke å gå i terapi når fordi det ville røsket opp i for mye. Jeg skal nok ta det på et tidspunkt, men akkurat nå må jeg fungere.

 

Noen tips til hvordan jeg holder ballansegangen?

Anonymous poster hash: 6cf8a...61c

[Anonym bruker]

1) Hvis du tenker at terapien må være invaderende og psykoanalytisk og dermed "røske opp" i gamle traumer, så tar du feil. Terapi kan være feks coaching eller gestaltterapi; der man jobber med her og nå, hvordan du skal leve og håndtere hverdag og relasjoner nå. Ikke i fortida.

 

2) Skal jeg gi deg et generelt råd om venner/relasjoner og det å "åpne opp", så måtte det være dette: husk at i en relasjon er man minst 2. Ditt fokus på deg selv, din egen åpenhet eller mangel på sådan, din egen prosess osv, alt dette er ditt. Det tilhører ikke den andre personen eller relasjonen mellom dere. Man gjør ikke seg selv noen tjeneste med å tillegge den andre en større betydning "fordi du var den første jeg åpnet meg for". Det er ikke den andres sak. Det er ens egen sak.

 

Anonymous poster hash: d3d29...cf8

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det delvis som deg. Var også veldig redd for å bli avvist pga. ting i oppveksten, og var veldig tilbakeholden.

Og kunne nok også bli vel intens når jeg først kom nær noen.

 

Jeg valgte å først ta et oppgjør med meg selv, jeg var vant med avvisninger, jeg visste jeg taklet det (selv om det kan være sårende). Og når jeg aksepterte det, virkelig aksepterte det, da ble det plutselig ikke så viktig lenger. Og når det ble mindre viktig, da ble jeg også mindre redd for avvisningen. Jeg aksepterte også at avvisninger ikke trengte å ha med meg som person å gjøre. Kanskje vi bare ikke passet samme, kanskje den andre hadde for mye i livet sitt til å ha kapasitet til nye vennskap akkurat nå, kanskje den andre går gjennom vanskelige ting som jeg ikke visste om... det kan være masse grunner til at man blir avvist uten at det har med deg å gjøre - og aksepterer du (ikke bare innser, men at vissheten virkelig slår rot i deg) dette, da blir det enda lettere.

 

Og når jeg har fått mer ro på meg på dette feltet, da har jeg også blitt roligere og ikke så intens. Og har jeg merket at jeg kan bli litt intens likevel, da passer jeg på å holde meg selv litt tilbake - når jeg bare har lyst til å ta kontakt så velger jeg kanskje å vente til den andre tar kontakt først, eller jeg sender en enkel melding med "god helg " for eksempel. Ofte ser jeg da at den andre tar kontakt, foreslår å gjøre noe sammen, eller sier de er opptatt, men lurer på om vi kan vinne på noe uken etter eller uken etter. Da går ting seg litt lettere til.

 

Du virker såpass bevisst at jeg tror du kan bli bevisst når du selv blir intens, og da kan du holde litt tilbake, ikke overflomme den andre med kontakt, men heller spørre om når det ev. passer neste gang.

Anonymous poster hash: 4cf67...7e5

[Anonym bruker]

Takk for nyttige svar. Jeg er ikke helt sikker på om intensiteten er helt reell alltid. Det typiske mønsteret er at relasjonen plutselig blir veldig nær på den andre sine premisser. Når jeg selv begynner å dele, begynner jeg også å analysere alt den andre sier og gjør. Tolkningen blir negativt. De fleste har kanskje vært interessert i dette dørmatte-vennskapet der jeg gir og lar den andre være i fokus. Når jeg begynner å dele, så tror jeg det for noen er mindre interessant fordi vennskapet krever noe av dem. De likte kanskje dealen der de kunne lene seg på meg og være i fokus uten krav til dem. Til slutt trekker jeg meg unna fordi jeg føler avvisingen rett rundt hjørnet.

 

Anonymous poster hash: 6cf8a...61c

[Anonym bruker]

 

Takk for nyttige svar. Jeg er ikke helt sikker på om intensiteten er helt reell alltid. Det typiske mønsteret er at relasjonen plutselig blir veldig nær på den andre sine premisser. Når jeg selv begynner å dele, begynner jeg også å analysere alt den andre sier og gjør. Tolkningen blir negativt. De fleste har kanskje vært interessert i dette dørmatte-vennskapet der jeg gir og lar den andre være i fokus. Når jeg begynner å dele, så tror jeg det for noen er mindre interessant fordi vennskapet krever noe av dem. De likte kanskje dealen der de kunne lene seg på meg og være i fokus uten krav til dem. Til slutt trekker jeg meg unna fordi jeg føler avvisingen rett rundt hjørnet.

 

 

Anonymous poster hash: 6cf8a...61c

 

 

Jeg har også opplevd noe av det du sier der. Jeg bryr meg oppriktig om andre og er en god lytter også. Har flere ganger opplevd akkurat det at andre har likt vennskap så lenge de selv kan lene seg på meg og ev. kreve av meg, men når jeg da har forsøkt å lene meg forsiktig på dem, da trekker de seg unna. Det har tidligere såret meg enormt. Men der også måtte jeg gjennom det å akseptere at problemet da ikke ligger hos meg. Men det som ligger hos meg, det er å greie å se tegnene på slike "vennskap" tidligere.

Jeg har begynt å "holde litt igjen", jeg styrer litt vennskapet til å begynne med, ved at vi kan gjøre ting sammen, at jeg ikke lar det bli ensidig støtte for tidlig, jeg ser litt an om den andre er oppriktig interessert i meg eller bare å kunne lene seg mot meg/ha ut all egen gørr til en god lytter. Jeg ser etter mer gjensidighet, og legger også opp til mer gjensidighet. Lettere sagt enn forklart Men jeg åpner gjerne ikke opp for de dypeste betroelser fra den andre for tidlig, om den andre snakker om mye vanskelig tidlig så er jeg bevisst på å styre samtalen inn på positive ting igjen - for å se om personen bare trenger en "terapeut" eller om det er vennskap. Og jeg ser om den er interessert i meg og mitt. Er de det ikke trekker jeg meg unna - ikke fordi jeg ikke skal bli avvist, men fordi jeg ser at vi ikke har så mye til felles som jeg først trodde. Jeg vil ha gjensidige vennskap, ikke ensidige.

 

Det blir som du selv sa i første innlegg - en balansegang. Ikke alltid like lett å finne, men for meg gikk det også mye i det å jobbe med mitt eget selvbilde, bli sikrere på meg selv, stole mer på meg selv og mitt egetverd, min egen styrke. Da har jeg nok også stått stødigere i slike realsjoner.

 

Anonymous poster hash: 4cf67...7e5