Dere som har levd med psykisk syk forelder/-e. Hvordan var det?

[Anonym bruker]

Hvordan merket dere sykdommen og hvordan påvirket den dere?

 

Anonymous poster hash: 71a7e...757

[Anonym bruker]

Jeg har ikke tid til noe langt og utbrodert svar, men det har ikke formet oss barna på noen positiv måte.

 

Mamma har angst, pappa er bipolar. Vi barna visste jo ikke om annet, men bl.a mammas sosiale angst ble veldig negativt for oss.

 

Anonymous poster hash: 4b3d4...5c3

[Anonym bruker]

Det var ødeleggende. Jeg var i utgangspunktet et freidig barn med pågangsmot og driv, men hun knakk meg til slutt. Hun var borderline personlighetsforstyrret og manisk opptatt av utseende og kropp. Hun var ekstremt uforutsigbar og jeg mistet tidlig all tillit til henne som omsorgsperson.

 

Jeg vokste opp med spiseforstyrrelser pga mammas livsstil (nutrilettkurer, kaste opp åpenlyst, sykelig forhold til trening osv) og evige mas om at utseende var det eneste som betydde noe. Har i voksen alder ekstremt lav selvfølelse, liten grad av indre trygghet og jeg strever veldig med å knytte meg til andre mennesker. Det er vondt.

 

Anonymous poster hash: e7069...35e

[megmegmeg]

Mamma var veldig deprimert og stefar aldri hjemme. Så hun lå i sengen nesten hele dagen mens jeg måtte ta meg av lillesøsteren min alene (ordne mat,klær og få henne til barnehagen). Hun er idag frisk, men hun tok fra meg barndommen min.. Hun har unnskyldt seg og prøver å "gjøre ting bra igjen", men kommer aldri til å tilgi henne 100%.

[Anyne]

Dagene var uforutsigbare og ustabile. Visste aldri hvilket stemningsleie de hadde i dag eller i morgen. Jeg er preget i den grad at jeg trenger forutsigbarhet, trygghet, ekstrem orden og rutiner. Ellers blir jeg stresset, sint, redd, usikker el. Er veldig a4 og vil helst ikke ha forandringer og hater overraskelser. Dette er det som preger meg i hverdagen. I spesielle situasjoner kan andre ting dukke opp.

[Anonym bruker]

Det var ingen positiv opplevelse og jeg måtte fort bli voksen så jeg kunne kompensere.

Dagene mine var uforutsigbare og utrygge. Jeg var mye alene og hadde mye ansvar. Jeg var ofte redd.

Jeg måtte følge meg selv opp og det var få som heiet på meg. De andre voksne var mer opptatt av at det var synd på min syke mor enn å se meg som var barnet. De andre voksne skjulte og underrapporte så jeg ikke fikk hjelp.

 

Da jeg fylte 16 år flyttet jeg og dro aldri mer tilbake.

 

Anonymous poster hash: 11100...b81

[Kubbelyset]

Mest trist, fordi jeg hadde så lyst å hjelpe henne men klarte ikke. Hun var sterkt deprimert i tillegg til andre ting hjemme... husker jeg konstant prøvde å gjøre ting for å gjøre henne glad, og at hun sikkert fikk dårlig samvittighet for at jeg prøvde så hardt.

[Anonym bruker]

Vokste opp med en psykisk syk stefar. Orker ikke å utbrodere det, men kort sagt: Det var virkelig ingen dans på roser. Det preget oss barna veldig. Han var så full av angst med depresjoner. Og han nektet å la oss barna få vite om det. Er først nå som jeg er langt uti 30-årene at jeg vet hva som feiler han.

 

Anonymous poster hash: 69a9d...0fa

[Anonym bruker]

Dagene var uforutsigbare og ustabile. Visste aldri hvilket stemningsleie de hadde i dag eller i morgen. Jeg er preget i den grad at jeg trenger forutsigbarhet, trygghet, ekstrem orden og rutiner. Ellers blir jeg stresset, sint, redd, usikker el. Er veldig a4 og vil helst ikke ha forandringer og hater overraskelser. Dette er det som preger meg i hverdagen. I spesielle situasjoner kan andre ting dukke opp.

Jeg har vokst opp med alkoholisme og ikke psykisk sykdom, men kjenner meg så utrolig godt igjen i det du sier her. Var egentlig fint at du satte ord på det, for det strever jeg med selv.

 

Anonymous poster hash: 85f1e...067

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med to psykisk syke foreldre, og ser veldig tydelig at måten den syke voksne takler sykdommen på betyr veldig mye for hvordan det oppleves for barnet. Min mor var ingen trygg voksenperson, hun var manipulerende og needy. Jeg ble brukt som "fortrolig venninne", og måtte forholde meg til ting og problemer som barn bør være forskånet for. Min far var derimot en trygg voksen når han var tilstede. Han var i stand til å sette seg selv tilside og være tilstede for oss ungene. I vanskelige perioder var han mye innlagt, når han var hjemme jobbet han fult. Dermed ble det min mor som hadde mest ansvar for oss, og jeg tror ikke min far oppfattet hvor ille ting egentlig var, hadde han forstått det er jeg sikker på at han hadde gjort noe med det. Jeg har ofte lurt på om han hadde oppdaget det hvis han selv hadde vært frisk, og tror nok kanskje han hadde det. Så i så måte har hans sykdom også preget meg, ikke fordi han i seg selv utgjorde et problem, men fordi hans sykdom (sannsynligvis) hindret ham i å oppfatte de problemene jeg hadde, og dermed også å gjøre noe med dem. 

 

Hovedpoenget mitt her er at det finnes store variasjoner innen psykisk sykdom, både når det gjelder alvorlighetsgrad, diagnose, og hvordan den syke selv prioriterer og takler sykdommen. Det er det viktig å huske på, fordi en tråd som denne ellers lett kan føre til at man får inntrykk av at i det øyeblikket man får en psykisk sykdom så er man ikke lenger egnet som forelder. Dermed kan debatten lett føre til økte fordommer. Nå ønsker jeg absolutt ikke å male et rosenrødt bilde, i mange sammenhenger vil psykisk syke foreldre ha problemer med å ta seg av barn på en god måte. Det ser vi dessverre flere eksempler på i tråden her. Men det gjelder ikke alle, det finnes også psykisk syke som fungerer godt i foreldrerollen.  

 

Som ung voksen var jeg sterkt preget av oppveksten min. Jeg slet med å stole på folk, var redd for å bli for nært knyttet til andre mennesker, og hadde lav selvtillit. Jeg har brukt mye tid og krefter på å bearbeide oppveksten min, og per i dag opplever jeg ikke lenger at den preger meg negativt. 

Anonymous poster hash: e3ba0...918

[Anonym bruker]

Mamma er bipolar type 1 + sterk sosial angst, og var alenemor til meg. Var er far inne i bildet, men hadde aldri fast samvær. Var ikke en veldig positiv oppvekst, er vel det mange kaller et løvetannsbarn. Som voksen har jeg tenkt at det er helt utrolig at barneværnet aldri kom inn i bildet. 

Anonymous poster hash: 5edf9...6ba

[Anonym bruker]

Mamma har sosial angst, om det er mer vet jeg ikke.

 

Hun var aldri utenfor huset, og jeg måtte ganske tidlig ordne alt. Gå på butikken for å handle, dro alene med buss til min bestemor i helgene.  Fra jeg var ca. 5-6år tror jeg. Mulig før, men det fra da jeg husker det.

Hadde aldri venner på besøk, fikk ikke lov. Hun var aldri ute med meg på tur, besøk eller noe. Måtte gå dit jeg ville selv.

Hun deltok aldri på foreldremøter. Var aldri på foreldresamtaler. Måtte alltid finne på en unnskyldning for henne når det gjaldt foreldresamtaler.. Var aldri på skoleavslutninger eller slike ting.

 

Der og da tenkte jeg aldri over det. Var et ganske fritt barn som følte jeg fikset ganske mye selv. Nå tenker jeg at hun var gal som lot meg gå på butikk alene osv.. Hadde i tillegg kanskje hatt venner i oppveksten om vi hadde hatt et normalt hjem.

Jeg er nesten motsatt med mine barn. Her er det venner i huset så lenge de vil. Jeg deltar på alt av barnehage og skoleting. De får ikke være ute alene, og jeg er alltid med om det er noe.. (Har jobbet mye med selv for å ikke bli helt gal og overbeskyttende)

 

Anonymous poster hash: 46042...404

[Anonym bruker]

 

Mamma er bipolar type 1 + sterk sosial angst, og var alenemor til meg. Var er far inne i bildet, men hadde aldri fast samvær. Var ikke en veldig positiv oppvekst, er vel det mange kaller et løvetannsbarn. Som voksen har jeg tenkt at det er helt utrolig at barneværnet aldri kom inn i bildet. 

 

Anonymous poster hash: 5edf9...6ba

 

 

Har en god venninne som har vært gjennom det samme som deg (første diagnose hos mor var den samme, far var død), som sier akkurat det samme. At det er helt utrolig at barna aldri kom i fosterhjem, og at de nok hadde hatt det  bedre hvis de hadde vært det.

 

Anonymous poster hash: 95a73...38e

[Anonym bruker]

 

 

Mamma er bipolar type 1 + sterk sosial angst, og var alenemor til meg. Var er far inne i bildet, men hadde aldri fast samvær. Var ikke en veldig positiv oppvekst, er vel det mange kaller et løvetannsbarn. Som voksen har jeg tenkt at det er helt utrolig at barneværnet aldri kom inn i bildet. 

 

Anonymous poster hash: 5edf9...6ba

 

 

Har en god venninne som har vært gjennom det samme som deg (første diagnose hos mor var den samme, far var død), som sier akkurat det samme. At det er helt utrolig at barna aldri kom i fosterhjem, og at de nok hadde hatt det  bedre hvis de hadde vært det.

 

Anonymous poster hash: 95a73...38e

 

 

Må bare legge til at jeg er enig i det en over her skrev, at det slett ikke er slik at personer med psykisk sykdom ikke er egnede foreldre, og at en slik tråd kan føre til flere fordommer. Det kommer nok mye an på diagnose®, alvorlighetsgrad, behandling, støtteapparat rundt, den andre forelderen (frisk eller også syk, til stede/ikke til stede) etc. 

 

Anonymous poster hash: 95a73...38e

[Anonym bruker]

 

 

Mamma er bipolar type 1 + sterk sosial angst, og var alenemor til meg. Var er far inne i bildet, men hadde aldri fast samvær. Var ikke en veldig positiv oppvekst, er vel det mange kaller et løvetannsbarn. Som voksen har jeg tenkt at det er helt utrolig at barneværnet aldri kom inn i bildet. 

 

Anonymous poster hash: 5edf9...6ba

 

 

Har en god venninne som har vært gjennom det samme som deg (første diagnose hos mor var den samme, far var død), som sier akkurat det samme. At det er helt utrolig at barna aldri kom i fosterhjem, og at de nok hadde hatt det  bedre hvis de hadde vært det.

 

Anonymous poster hash: 95a73...38e

 

 

Ja, jeg synes virkelig det er helt utrolig i ettertid. Det var ikke akkurat få tegn på at ting ikke var bra hjemme. For å nevne noe; overspising, mor som aldri fulgte opp noe, aldri uten for huset med mindre hun måtte, fikk aldri ha med venner hjem, mobbing som ikke ble tatt tak i etc etc. Samtidig ble jeg tidlig selvstendig. Mamma lå jo for det meste på rommet sitt (bortsett fra de maniske periodene), og jeg ordnet jo mat, lekser, skolesekk, klær osv selv. Utad fremstod det nok relativt bra, jeg var alltid høflig borte hos andre, fikk alltid masse skryt for hvor voksen jeg var for alderen. Men jeg hadde jo ikke noe valg.. 

Opplevde mye som grenset til psykisk mishandling uten at det nødvendigvis var hensiken, og svikt rundt den grunnleggende omsorgen, men det som var verst var vel at jeg aldri hadde noen som stilte opp for meg eller støttet meg når jeg trengte det. Måtte alltid klare meg selv. 

 

Men det har nå gått fint med meg likevel, og når jeg kom i tenårene fant de endelig den rette kombinasjon medisiner til henne. Det hjalp mye, og i dag har vi et godt forhold. Hun er en av de flotteste menneskene jeg vet om, men det er fortsatt tungt at hun har den sykdommen hun har. Tar mye hensyn slik jeg alltid har gjort, kan ikke dele de verste bekymringene mine, alltid passe på å ikke kunne si noe feil når hun er inne i en depressiv periode, for at hun ikke skal få det verre. Men blir jo vandt med det også. Bare synes det er trist at forholdet vårt er så ustabilt, når hun er "frisk" er hun en så stor del av livet mitt, for så å brått ikke kunne snakke med henne på flere mnd. Men slik er det nå. 

 

Så i det store og hele, slik jeg har det nå, er jeg utrolig glad for at BV ikke kom inn i bildet, for jeg lever et fantastisk liv. Og veldig mye skyldes at jeg har lært å stå opp for meg selv, og ikke gi opp. I tillegg har jeg lært utrolig mye av min mor, om hvordan jeg ikke skal være som mor. Jeg har en flott datter på 2 år, og jeg har nok mye innsikt i hvordan små ting kan bety utrolig mye for våre små. Og jeg har en fantastisk familie rundt meg nå, inkl min mor.

Men i utgangspunktet skulle de uten tvil vært inne i bildet, og det skjedde nok en stor svikt ved at ingen noen gang "fanget" meg opp. Alle forhold rundt oppveksten min tilsier at det ikke hadde vært rart om det gikk helt andre veien med meg enn det det gjorde. 

 

Anonymous poster hash: 5edf9...6ba

[Anonym bruker]

 

 

 

Mamma er bipolar type 1 + sterk sosial angst, og var alenemor til meg. Var er far inne i bildet, men hadde aldri fast samvær. Var ikke en veldig positiv oppvekst, er vel det mange kaller et løvetannsbarn. Som voksen har jeg tenkt at det er helt utrolig at barneværnet aldri kom inn i bildet. 

 

Anonymous poster hash: 5edf9...6ba

 

 

Har en god venninne som har vært gjennom det samme som deg (første diagnose hos mor var den samme, far var død), som sier akkurat det samme. At det er helt utrolig at barna aldri kom i fosterhjem, og at de nok hadde hatt det  bedre hvis de hadde vært det.

 

Anonymous poster hash: 95a73...38e

 

 

Må bare legge til at jeg er enig i det en over her skrev, at det slett ikke er slik at personer med psykisk sykdom ikke er egnede foreldre, og at en slik tråd kan føre til flere fordommer. Det kommer nok mye an på diagnose®, alvorlighetsgrad, behandling, støtteapparat rundt, den andre forelderen (frisk eller også syk, til stede/ikke til stede) etc. 

 

Anonymous poster hash: 95a73...38e

 

100% enig med deg. Hadde min mor fått hjelp tidligere, eller jeg hatt ett annet hjelpeapparat i nærmeste familie, hadde nok ting stilt seg ganske annerledes. Psykisk sykdom kommer i utrolig mange forskjellige grader, og mange vil være flotte foreldre for sine barn selv om de ikke fungerer 100% på andre områder. 

 

Anonymous poster hash: 5edf9...6ba

[Anyne]

 

Dagene var uforutsigbare og ustabile. Visste aldri hvilket stemningsleie de hadde i dag eller i morgen. Jeg er preget i den grad at jeg trenger forutsigbarhet, trygghet, ekstrem orden og rutiner. Ellers blir jeg stresset, sint, redd, usikker el. Er veldig a4 og vil helst ikke ha forandringer og hater overraskelser. Dette er det som preger meg i hverdagen. I spesielle situasjoner kan andre ting dukke opp.

Jeg har vokst opp med alkoholisme og ikke psykisk sykdom, men kjenner meg så utrolig godt igjen i det du sier her. Var egentlig fint at du satte ord på det, for det strever jeg med selv.

 

Anonymous poster hash: 85f1e...067

Takk for god tilbakemelding, ofte vanskelig å sette ord på dette, men ettersom årene har gått har jeg blitt mer bevisst selv. Det var alkoholisme i bildet her også, "selvmedisinering".

 

Jeg sliter også med å stole på andre og å knytte meg til andre. Det er også sjelden jeg klarer å glede meg til ting som skal skje fordi jeg ikke tør, av redsel for å bli skuffet hvis det ikke blir noe slik jeg opplevde 80-90% av gangene i barndommen. Heldigvis har jeg funnet en mann som er en gjennomfører og en som holder ord, men selv etter tolv år sammen der 90% av planene faktisk har blitt noe, så sliter jeg likevel.

 

Har vanskelig for å se langt fremover.

Endret 20. februar 2016 av Anyne