ekstremt negativ mor..: (( Deprimerende

[Anonym bruker]

Har en eeeeekstremt negativ mor...det eneste hun snakker om er negativt i forhold til andre mennesker og gjerne ovenfor barna mine.Kan f.eks snakke stygt om veninner og kompiser av mine barn(små barn) at de ikke er smarte, er tykke osv. Jeg sier ifra at jeg ikke liker at hun snakker slik ovenfor barna, men det hjelper lite. Hun er flink til å sette opp barna til å tenke i negativ retning osv. tenker alltid det værste. Hun er aldri med oss på noenting..har prøvd å få henne med oss, men det passer aldri..blir egentlig veldig lei meg..for hun orker alt mulig annet. Drar på besøk og får mye besøk fra andre. Jeg kan nesten aldri huske vi har f.eks vært på ferie sammen gjennom hele barndommen. Er alltid en unskyldning : ( Nå passer hun barna mindre og mindre. Hun har en fysisk sykdom som gjør at jeg tror mye av dette skyldes denne sykdommen, men virker på meg som hun noenganger bruker den litt for å slippe unna ting. Så jeg prøver å unskylde henne, at hun har denne sykdommen og at det er derfor hun ikke klarer å være så sosial. Det er jo egentlig veldig synd på henne: ( Har prøvd å fortelle henne at hun kanskje kunne trengt en psykolog å snakke med..men hun avfeier det og sier at hun er ikke deprimert eller noe slikt. Hun er ekstremt humørsyk. Hun har alltid vært hjemmeværende(og har derfor veldig lite å snakke om)..men jeg prøver å sette meg inn i hennes situasjon, prøver å få tankene hennes over på noe positivt istedet, ta henne med på ting, uten nytte. Blir ekstremt deprimert av henne egentlig. Er det fler i samme situasjon? Nesten så jeg ikke klarer å være koselig mot henne lenger.. hva gjør jeg? Synes det er så vondt og vanskelig å forholde meg til henne.

Anonymous poster hash: 5c803...a0a

[Anonym bruker]

glemte å skrive at det nesten ikke virker som hun ønsker andre å lykkes.. jeg har tatt utdanning, ulike studier osv..hver gang er hun like negativ..kan si ting som"tror du ikke at det blir veldig vankelig...tror du at du klarer det, du som ikke er flink til..osv...hun har sagt til meg at det er mye bedre å gå hjemme. Hvem sier slikt til sitt eget barn egentlig? Jeg oppmuntrer alltid barna mine. Jeg har hatt depresjoner pga alt dette.

Anonymous poster hash: 5c803...a0a

[Anonym bruker]

Litt samme situasjon her. Min mor er så negativ når det gjelder alt og alle. Kjefter, klager og kommenterer alt, hele dagen. Jeg har sluttet å svare på det hun sier som er negativ, da hun syns jeg var "frekk" som var uenig i noe hun sa. Har også foreslått psykolog, da jeg tror hun sliter med å se det positive i livet. Dette mente hun at hun ikke trengte, for en psykolog kan jo ikke gjøre noe med alt det teite og alle de teite menneskene hun kjenner. Vet heller ikke hva jeg skal gjøre! 

Anonymous poster hash: 18358...c36

[Anonym bruker]

Har du vurdert å ta en telefon til legen hennes og fortelle at hun er så ekstremt humørsyk og så ekstremt negativ? Om legen får vite det så kan kanskje legen finne ut mer og greie å overtale henne til å ta imot behandling (uten at legen sier at du har tatt kontakt).

 

Jeg ville sagt tydelig fra. Du er mer enn velkommen når du er positiv. Men snakker du stygt om barna mine eller deres venner, da kan du gå hjem. Si fra på forhånd, og gjennomfør. Om hun fortsetter å være så negativ - be henne gå hjem, men si at hun er veldig velkommen tilbake når hun oppfører seg bra. Og går hun ikke hjem frivillig, ta med barna ut en tur til hun har gått.

 

Du må sette grenser for deg selv, og du må tydeligvis gjøre det tydeligere enn du har gjort.

 

Det virker som om moren din sliter med psyken, ja, så enig i at hun trolig burde hatt noen å snakke med. Fortell legen det. Kanskje også psykiatrisk sykepleier i kommunen kan være et alternativ for henne, det er et lavterskeltilbud. Snakk gjerne med legen om det også.

Anonymous poster hash: c3112...ddf

[Anonym bruker]

er veldig slitsomt. er jo veldig glad i henne..men er jo slik at man nesten setter seg ned for å grine hver gang hun har vært her...

Anonymous poster hash: 5c803...a0a

[Anonym bruker]

Må du forholde deg til henne, da?

Jeg ville sakt det til henne: at hun er så negativ at hun forsurer omgivelsene sine. At du ikke vil at ungene dine skal bli påvirket av negativiteten og at hun er velkommen til å delta sosialt og familiært når hun klarer å la være å vri alt til noe negativt! Hun trenger sannsynligvis en kraftig oppvekker på egen adferd, ikke sikkert hun tenker over at hun er så ille!

Også ville jeg hatt minst mulig med henne!

 

Anonymous poster hash: 3801d...52e

[Anonym bruker]

har prøvd å si ifra til henne...men blir tatt så veldig ille opp hver gang, at jeg har gitt opp..hun begynner bare å gråte..så må være ekstremt forsiktig med hva jeg sier. Hun blir da veldig i forvar med en gang..

Anonymous poster hash: 5c803...a0a

[Anonym bruker]

Kva med og svare tilbake og til slutt si at du gidder ikkje og stå her og høre på den negative dritten du slenger.

Anonymous poster hash: 05c2a...4e1

[Anonym bruker]

 

glemte å skrive at det nesten ikke virker som hun ønsker andre å lykkes.. jeg har tatt utdanning, ulike studier osv..hver gang er hun like negativ..kan si ting som"tror du ikke at det blir veldig vankelig...tror du at du klarer det, du som ikke er flink til..osv...hun har sagt til meg at det er mye bedre å gå hjemme. Hvem sier slikt til sitt eget barn egentlig? Jeg oppmuntrer alltid barna mine. Jeg har hatt depresjoner pga alt dette.

 

Anonymous poster hash: 5c803...a0a

 

 

Slik har min mor også vært. Dvs. hun er "støttende" inntil jeg har gjennomført noe, da snur hun helt om, og da virker det som om hun får problemer med at jeg har tatt utdanninger, at jeg har lykkes. Da finner hun alltid måter å prøve å bygge meg ned psykisk. Hun har aldri gratulert meg med å være ferdig med et studie, få en god jobb eller lignende, hun ignorerer det fullstendig, eller hun finner andre ting å rakke ned på hos meg.

 

Og ja, min mor har vært psykisk syk i mange år. Jeg trakk meg helt unna henne i mange år for å beskytte meg selv. Har litt kontakt igjen nå, hun har gått i noe behandling som ser ut til å påvirket henne positivt. Men gjenstår å se om det er varig..

 

Anonymous poster hash: c3112...ddf

[Anonym bruker]

 

 

glemte å skrive at det nesten ikke virker som hun ønsker andre å lykkes.. jeg har tatt utdanning, ulike studier osv..hver gang er hun like negativ..kan si ting som"tror du ikke at det blir veldig vankelig...tror du at du klarer det, du som ikke er flink til..osv...hun har sagt til meg at det er mye bedre å gå hjemme. Hvem sier slikt til sitt eget barn egentlig? Jeg oppmuntrer alltid barna mine. Jeg har hatt depresjoner pga alt dette.

 

Anonymous poster hash: 5c803...a0a

 

 

Slik har min mor også vært. Dvs. hun er "støttende" inntil jeg har gjennomført noe, da snur hun helt om, og da virker det som om hun får problemer med at jeg har tatt utdanninger, at jeg har lykkes. Da finner hun alltid måter å prøve å bygge meg ned psykisk. Hun har aldri gratulert meg med å være ferdig med et studie, få en god jobb eller lignende, hun ignorerer det fullstendig, eller hun finner andre ting å rakke ned på hos meg.

 

Og ja, min mor har vært psykisk syk i mange år. Jeg trakk meg helt unna henne i mange år for å beskytte meg selv. Har litt kontakt igjen nå, hun har gått i noe behandling som ser ut til å påvirket henne positivt. Men gjenstår å se om det er varig..

 

Anonymous poster hash: c3112...ddf

 

min mor har vært positiv når jeg har klart  gjennomføre..men virker ikke VOLDSOMT positiv..

 

Anonymous poster hash: 5c803...a0a

[Anonym bruker]

 

har prøvd å si ifra til henne...men blir tatt så veldig ille opp hver gang, at jeg har gitt opp..hun begynner bare å gråte..så må være ekstremt forsiktig med hva jeg sier. Hun blir da veldig i forvar med en gang..

 

Anonymous poster hash: 5c803...a0a

 

 

At hun tar det du sier opp ille og begynner å gråte er ikke noe farlig. Men hun har garantert merket at når hun oppfører seg slik så gir du deg. Så for henne er det en effektiv måte å få slutt på en konflikt.

 

Kanskje på tide å fortelle henne neste gang hun gråter at du gråter hver gang hun har vært hos dere og vært så negativ mot deg, mot barna dine og mot deres venner.

 

Fortell henne at du er glad i henne og ønsker at hun skal være en god bestemor for barna dine - men at da må hun være en positiv person, en som ikke snakker negativt om andre hele tiden!

 

Anonymous poster hash: c3112...ddf

[Anonym bruker]

min mor har vært positiv når jeg har klart  gjennomføre..men virker ikke VOLDSOMT positiv..

 

Anonymous poster hash: 5c803...a0a

 

 

Det er greit at hun ikke er "voldsomt" positiv... Hun vil ikke greie å endre seg over natten! Så selv om du kanskje fremdeles skjærer tenner når hun er slik, ros henne, gi henne en god klem og si at det er så mye triveligere å ha henne der når hun er positiv. Nesten som med barn - forsterk positiv adferd!

 

Anonymous poster hash: c3112...ddf

[Anonym bruker]

Jeg er enig med moren din i en ting. Psykolog er fånyttes.

 

Å Være ekstremt negativt behøver ikke å være en psykisk lidelse....men en personlighetslyte.

 

Kan kanskje endres...men bare hvis personennselv vil det!

 

Jeg hadde skjermet meg for hennes negativitet.

 

Anonymous poster hash: 53c69...efa

[Anonym bruker]

Jeg tenker at en ting er at hun forsurer for dere voksne - men jeg hadde hatt nulltoleranse for at hun lærer ungene å baksnakke venner (i verste fall skaper hun mobbere!). Et stygt ord om noen så barna hørte det og jeg ville bare gitt henne skoene sine og pekt på ytterdøra.

 

Har selv en sånn mor, nesten all hennes våkne tid går med på å rakke ned på andre. I tillegg er hun oppfarende og glefser etter folk om ting går henne i mot. Jeg truet med å kaste henne ut en gang da hun fikk hysterisk anfall og begynte å kjefte høylytt fordi hun trodde broren min gjorde noe galt når han hjalp henne inn på nettbanken, og siden det har det vært slutt på ropinga i alle fall. Men du må ikke komme med tomme trusler - det gjelder å si det på en sånn måte at hun skjønner det er alvor, og selvsagt gjennomføre hvis hun ikke gir seg. Ikke gi etter for gråt og drama.

 

Mamma får heller ikke være alene med ungene lenger, etter at hun begynte å plante ideer i hodet på eldstejenta for å sette henne opp mot meg.

 

Og når hun gnager på den samme gamle visa med oppgulp om noen og jeg begynner å bli lei, spør jeg bare om hun ikke har noe annet å snakke om enn den forferdelige xxx. Da blir hun som regel litt snurt, men det blir i alle fall stille (og etterpå ringer hun rundt til slekt og venner og forteller hvor fæl jeg er. Men det er greit, for alle vet hvordan hun er)

 

Sett henne på plass, og begrens kontakten til et nivå du kan leve med. Så har hun valget - enten slutte å spre dritt eller sitte der alene og bitter.

 

Anonymous poster hash: 85aa3...d90