Min tur; møkkagubbe!!

[Anonym bruker]

Forhistorie: For et par år siden mistet vi fullbåren baby i magen pga morkakeløsning.... Jeg holdt på å blø ihjel, men de reddet meg så vidt.

 

Jeg sliter fortsatt veldig i perioder. Lever litt i min egen boble og får ikke alltid med meg alt som blir sagt, glemmer fort osv.

Men jeg prøver å henge med!

Sist vi hadde en diskusjon om dette (for det er ikke så lett for han å forholde seg til at jeg er sånn. Og han sliter jo også med det som skjedde!), prøvde jeg å forklare om denne boblen jeg føler jeg befinnner meg i. Responsen jeg fikk var; -Vel, det kan jo ikke resten av verden ta hensyn til! Skjerp deg!

 

Ikke helt den responsen jeg ventet.... 😯

 

Anonymous poster hash: 56d4e...e57

[Anonym bruker]

Kanskje han er lei dulling og stakkars deg.. Nå ville han prøve en ny taktikk. Som kanskje gikk galt..

 

 

Dere har opplevd det verste som kan skje, har dere fått noe hjelp i ettertid til å takle dette? Snakke sammen og komme igjennom det?

Anonymous poster hash: b1ea5...72a

[Anonym bruker]

Forhistorie: For et par år siden mistet vi fullbåren baby i magen pga morkakeløsning.... Jeg holdt på å blø ihjel, men de reddet meg så vidt.

 

Jeg sliter fortsatt veldig i perioder. Lever litt i min egen boble og får ikke alltid med meg alt som blir sagt, glemmer fort osv.

Men jeg prøver å henge med!

Sist vi hadde en diskusjon om dette (for det er ikke så lett for han å forholde seg til at jeg er sånn. Og han sliter jo også med det som skjedde!), prøvde jeg å forklare om denne boblen jeg føler jeg befinnner meg i. Responsen jeg fikk var; -Vel, det kan jo ikke resten av verden ta hensyn til! Skjerp deg!

 

Ikke helt den responsen jeg ventet....

 

Anonymous poster hash: 56d4e...e57

 

 

Det var en stygg kommentar, jeg skjønner veldig godt at du ble lei deg. Du har selvsagt behov for uforbeholden hjelp og støtte. Men som du sier: Mannen din sliter også med det som skjedde, og det er ikke så lett å forholde seg til at du er sånn. Jeg har ikke opplevd noe liknende som du har gjort (heldigvis!), men jeg har levd med en psykisk syk mann i mange år. Det er ikke helt sammenliknbart, men jeg tror det er det på området hjelp og støtte. Han hadde det forferdelig, masse angst og dyp depresjon. Men det var også forferdelig å leve med. All glede ble sugd ut av tilværelsen, alt dreide seg om ham, jeg måtte bare gi og gi uten å få noe tilbake noen gang. Til slutt orket jeg ikke mer, og forlot ham. Jeg er ikke stolt av det, men jeg greide ikke mer. Jeg klarte ikke å løfte ham opp, i stedet sugde han meg ned i sitt mørke. 

 

Jeg mener ikke at det mannen din sa til deg var greit, men jeg kan forstå at man kan bli desperat av å forholde seg til stor smerte hele tiden, særlig samtidig som man har sin egen å leve med. Dette er vel også et velkjent problem når det gjelder par som mister et barn: De sørger ulikt, bearbeider det i ulikt tempo og har problemer med å forholde seg både til sin egen og den andres sorg. Det er en grunn til at par som mister barn ofte går fra hverandre. Får dere profesjonell hjelp? Snakker dere med noen, hver for dere og sammen? Hvis ikke vil jeg anbefale dere å få ordnet det fortest mulig. Dette er nok mer enn dere kan klare alene. 

 

Jeg ønsker dere all mulig lykke til!

 

Anonymous poster hash: 1f138...9b7

[HvittHus]

Det var en brutal kommentar, men det er dessverre tett på sannheten. Verden går videre og den tar ikke spesielt hensyn til sorg som varer i lengre tid.

 

Jeg tror du bør innhente profesjonell hjelp slik at du kommer deg videre og slipper å leve i en boble. Både for din egen del og for at samlivet deres ikke blir skadelidende.

[Anonym bruker]

Har full forståelse for kommentaren til mannen din. Han har jo helt rett! Hvor lenge synes du at du kan forvente at de omkring deg skal "lulle deg inn i sorgen"?

 

Få hjelp. Rett nesa fremover, og slutt å synes synd på deg selv. 

Anonymous poster hash: de3f1...b52

[Anonym bruker]

Selv om tiden går, kan sorgen være overveldende. Det har du LOV til å føle på! Kanskje dere kunne hatt nytte av et eller flere møter i sorggruppe for "viderekomne", parterapi, prat med psykolog for å finne former for å tillate og håndtere hverandres sorg som dere tydelig takler på hver deres måte? Kanskje grupper på Facebook/organisasjoner kan være til hjelp?

 

Anonymous poster hash: 6c986...d97

[Anonym bruker]

Selv om tiden går, kan sorgen være overveldende. Det har du LOV til å føle på! Kanskje dere kunne hatt nytte av et eller flere møter i sorggruppe for "viderekomne", parterapi, prat med psykolog for å finne former for å tillate og håndtere hverandres sorg som dere tydelig takler på hver deres måte? Kanskje grupper på Facebook/organisasjoner kan være til hjelp?

 

Anonymous poster hash: 6c986...d97

 

 

Det har hun lov til. Kommentarer om å ta seg sammen er stygge og til liten nytte. Samtidig er det slik at uansett hvor "rett" HI har til å føle som hun gjør, så kan man ikke forlange av andre mennesker at de orker å ta hensyn til det i det uendelige. Hvis mannen føler at hans liv går videre - noe han også har lov til å føle! -, kan det være forferdelig vanskelig å stadig skulle forholde seg til HIs sorg. I en slik sak finnes det liksom ingen vinnere eller noen som har mer rett enn andre. Man har rett til å takle sorg på sin egen måte, men det er ikke alltid måtene man gjør det på er kompatible.

 

Anonymous poster hash: 1f138...9b7

[Anonym bruker]

Sorg er noe man må jobbe med, du er klar over at du er i en boble og kanskje det er på tide å ta hull på den og ta tak slik at du kan leve livet som er fortsatt her. Jeg har ingen tro på at de som dør ønsker at vi som lever videre skal grave oss ned i sorgen og slutte å leve, finne glede og se det som er positivt tiltross for det som er vondt. Mannen din har vel fått nok, det er lenge å gå og bære på sorgen slik du gjør nå og det vil forbli sånn med mindre du jobber for å komme deg på beina igjen. Du skader ikke barnets minne ved å jobbe deg ut av den verste sorgen men ved å forbli der i slik en grad at du knapp fungerer i livet. Sier ikke at du skal glemme eller fortrenge men lær deg å leve med sorgen og jobb for at livet skal gå videre.  

Anonymous poster hash: c4709...dc6

[Anonym bruker]

Vil også nevne at jeg har også mistet et barn og det knuste hjertet mitt, jeg var også i den boblen men jeg måtte ta et valg og jeg valgte å leve. Det å ikke ta tak i sorgen kan spise en opp og sende en rett ned hvis man ikke tar valget om å leve og lære å takle sorgen. Det tar tid å komme seg ut av det men det er mulig. Barnet ditt vil alltid forbli i hjertet ditt og det er lov å gråte, men ikke la sorgen være livet ditt. 

Anonymous poster hash: c4709...dc6

[Anonym bruker]

Livet går absolutt videre og jeg lever ikke i en boble hele tiden, men i peioder er det tungt. Greia er at jeg sliter med å få med meg alt som blir sagt til enhver tid og jeg glemmer lett. Det har nok en sammenheng med at jeg var klinisk død.

Jeg prøver å jobbe med det og tar meg sammen så godt jeg kan! ☺ Syns bare den kommentaren var sårende og unødvendig.

 

Har åpent tilbud om hjelp i flere instanser men har ikke benyttet det enda.

 

Takk for svar!

 

Anonymous poster hash: 56d4e...e57

[Anonym bruker]

Livet går absolutt videre og jeg lever ikke i en boble hele tiden, men i peioder er det tungt. Greia er at jeg sliter med å få med meg alt som blir sagt til enhver tid og jeg glemmer lett. Det har nok en sammenheng med at jeg var klinisk død.

Jeg prøver å jobbe med det og tar meg sammen så godt jeg kan! ☺ Syns bare den kommentaren var sårende og unødvendig.

 

Har åpent tilbud om hjelp i flere instanser men har ikke benyttet det enda.

 

Takk for svar!

 

Anonymous poster hash: 56d4e...e57

Dette var da HI ☺

 

 

Anonymous poster hash: 56d4e...e57

[Anonym bruker]

Skjønner det var en sårende kommentar!

Men...når det har gått 2 år og du har åpne tilbud om hjelp fra flere instanser, syns kanskje mannen at det er litt egoistisk at du ikke har benyttet deg av det? Kanskje du også hadde hatt færre slike perioder hvis du tok i mot litt hjelp fra profesjonelle?

Alle sørger på sin måte og ingenting er feil måte å sørge på, men det er også viktig å ikke "dyrke" sorgen og se fremover.

Lykke til!

Anonymous poster hash: d996a...18e

[Anonym bruker]

Livet går absolutt videre og jeg lever ikke i en boble hele tiden, men i peioder er det tungt. Greia er at jeg sliter med å få med meg alt som blir sagt til enhver tid og jeg glemmer lett. Det har nok en sammenheng med at jeg var klinisk død.

Jeg prøver å jobbe med det og tar meg sammen så godt jeg kan! ☺ Syns bare den kommentaren var sårende og unødvendig.

 

Har åpent tilbud om hjelp i flere instanser men har ikke benyttet det enda.

 

Takk for svar!

 

Anonymous poster hash: 56d4e...e57

 

Hvorfor har du ikke benyttet deg av den hjelpen du har tilbud om, HI?

 

Dere er to i det forholdet ditt, og du må ta ansvar for dine følelser. Som HvittHus sa, så kan det virke kaldt, men det er dessverre bare en realitet. Ingen andre enn du kan ta tak i dette selv - og etter to år så bør det være veldig klart for deg at du tydeligvis ikke greier å komme ut av dette uten hjelp.

 

Det er nok ikke kaldhet som gjorde at mannen din sa det han sa, heller at han er desperat fordi han ser at du ikke får jobbet deg gjennom dette og at du ikke tar imot hjelp du kan få. Han er nok frustrert, men han er nok mer bekymret og lei seg. Han mistet også et barn - men på mange måter så har han også mistet deg når du er slik. Likevel blir han hos deg fordi han er glad i deg og bryr seg. Og av og til så er det mer omsorg og oppriktig omtanke i å si noe så rett ut som mannen din sa dette.

 

Prøv å se litt konstruktivt på dette, HI. Mannen din sa noe som såret deg og kanskje gjorde deg sint. Hvorfor? Du vil sikkert ha omsorg og kjærlighet. Men ingen kan gi deg så mye kjærlighet at sorgen din forsvinner av seg selv, ingen andre kan ta bort sorgen din. Det er bare du selv som kan jobbe deg gjennom den. Og nå greide mannen din å provosere deg med sin kommentar. Ingen problemer å forstå at den provoserer deg og sårer deg - men du våknet nok av den kommentaren til å skrive tråden her. Dvs. du ønsker en endring! Du tok ett skritt på veien mot endring ved å skrive her i dag. Spørsmålet er om du vil ta neste skritt? Om du ikke gjør det risikerer du på sikt at forholdet til mannen ryker. Det er dessverre mange forhold som ryker etter slike vanskelige påkjenninger. Men om man er villig til å holde ut og ikke minst jobbe med problemene man selv har og med forholdet, da kan et forhold bli mye sterkere etter et slikt tap som dere har hatt. Og du og mannen kan fremdeles få det godt, begge to hver for dere og dere to sammen.

Husk og respekter at selv om mannen din greier å gå videre fra sorgen over tapet av barnet så betyr ikke det at han har sørget eller sørger mindre enn deg!

 

Du er voksen, Hi, du må ta ansvar for din egen helse nå! Du må ta imot den hjelpen du har tilbud om!

 

Jeg mistenker at du har to ting du må ta tak i. Det ene er sorgen over barnet dere mistet.

Du skriver i en senere kommentar: "Greia er at jeg sliter med å få med meg alt som blir sagt til enhver tid og jeg glemmer lett. Det har nok en sammenheng med at jeg var klinisk død." Den siste setningen der er viktig, tror jeg. Ikke bare er det sorgen over barnet dere mistet, men det i seg selv er også et traume. Men du hadde også et annet stort traume selv -  du var klinisk død før de greide å få deg tilbake. Kanskje du til og med lurer på hvorfor du kunne reddes og ikke babyen? Dette er traumer som kan gi langvarige problemer om man ikke tar tak i dem. Du har sikkert hørt om posttraumatisk stresslidelse? Jeg blir ikke forundret om du har det etter det som skjedde. Et slikt traume kombinert med sorgen blir en forferdelig påkjenning å gå og jobbe med alene, Hi. Ikke gjør det så vanskelig for deg selv, ta imot hjelp!

 

Du har gått i to år uten å komme deg videre. Da har du et valg. Fortsette som før... da risikerer du at du og mannen etter hvert glir fra hverandre. Han blir lei fordi han greier å gå videre, han sørger over at du ikke går videre. Du blir såret, ikke forstått og at du ikke får nok omsorg fra ham. Resultatet er at dere blir mer og mer distansert fra hverandre.

Eller.... du kan velge å ta tak i problemene slik at dere kan komme nærmere hverandre igjen. Men viktigst av alt - du kan ta tilbake livet ditt slik at du slipper å leve i den boblen du selv sier du lever i.

 

Å ta imot den hjelpen du trenger og har tilbud om kan være skremmende, Hi. Man kan føle at man ikke tør ta hull på den byllen som spiser deg opp innvendig og som også gjør at du ikke lenger greier å fokusere, få med deg ting, bry deg. Smerten og frykten føles så stor at man er redd man ikke vil overleve det å stikke hull på den. Og da er det lett å stikke hodet i sanden og late som om det går bort om du ikke tar tak i det.

Ta imot hjelp, Hi. Da har du støtte når du tar tak i de tingene du må jobbe med. De blir mindre vonde og mindre skremmende når du får profesjonell hjelp til å bearbeide alt som har skjedd. Du kan komme ut av bobla di igjen!

 

Og som en over her sa - det at du går videre i livet, det betyr ikke at du sørger mindre over barnet dere mistet, eller at du glemmer. Snu litt på det - tenk om de kunne ha reddet babyen din, men ikke deg. Hadde du ønsket at barnet skulle levd hele livet i en boble fordi det overlevde, men ikke du? Barnet ditt ville ha ønsket at du lever fullt ut og at du har et godt liv. Du har lov å leve og ha det godt uten å føle skyld for det! Og det at du var klinisk død, men ble hentet tilbake, det betyr også at du har mye mer igjen her i livet. Det er mye godt for deg - du må bare tørre å ta tak i det, HI.

 

Så velg å ta mannens kommentar som et uttrykk for den omsorgen og kjærligheten han føler for deg. Han visste ikke noen annen måte å vekke deg på enn å si det han sa. Og han greide å vekke deg! Du skrev denne tråden. Og det at du gjorde det tror jeg er et uttrykk for at du egentlig ønsker å komme ut av den bobla di!

Så snakk med mannen din i dag, si at du forstår at du må ta imot hjelp fordi du ikke kommer deg videre selv. Og så planlegger dere at mandag tar du kontakt med legen din og ev. andre du har tilbud om hjelp fra. Noe av terapien vil sikkert du ha godt av å gå i alene (spesielt det med traumet etter å ha vært klinisk død), og andre ting vil dere kanskje ha nytte av å gå sammen til. Men du må først og fremst ta tak i dette for din egen del, Hi!

 

Du og mannen din er et lag, han sa det han gjorde fordi han bryr seg!

 

Start i dag med å snakke med mannen din, og bestill time hos legen din på mandag.

 

Klem <3

 

Anonymous poster hash: 49d68...85c

[Gjest Antarctica]

Man kan mene hva man vil om at "livet går videre" og "resten av verden kan ikke alltid ta hensyn til deg" osv, objektivt sett stemmer jo det. Verden er en nådeløs plass.

 

MEN: når det ene menneske i verden som man mest av alle deler denne opplevelsen med (barnets far!) ikke kan vise forståelse, omsorg og lojalitet ... Da er det ikke "verden" det er noe feil med. Og heller ikke den sørgende. Da er det HAN det er noe feil på. Han bør vite bedre enn å sable henne ned.

[Hønemor30]

Benytt deg av hjelpen som står klar til deg. Både for å takle sorgen og boblen du i perioder føler du lever i, og for evn andre utfordringer med helsen. Det er hjelp og få, du har fått tilbudet - hopp i det.

Livet blir så mye bedre når man lærer å leve med sorgen. Jeg snakker av egen erfaring her altså. Har mistet to barn selv.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Man kan mene hva man vil om at "livet går videre" og "resten av verden kan ikke alltid ta hensyn til deg" osv, objektivt sett stemmer jo det. Verden er en nådeløs plass.

 

MEN: når det ene menneske i verden som man mest av alle deler denne opplevelsen med (barnets far!) ikke kan vise forståelse, omsorg og lojalitet ... Da er det ikke "verden" det er noe feil med. Og heller ikke den sørgende. Da er det HAN det er noe feil på. Han bør vite bedre enn å sable henne ned.

Men det virker jo litt som om det hennes sorg som er viktigst, og det er jo litt utmattende for den andre. Han har og mistet et barn, og det ser og ut som om han holdt på å miste sin kone og. Så forsåelse, omsorg og lojalitet burde gå begge veier

 

Anonymous poster hash: 6a89a...b72

[Anonym bruker]

Man kan mene hva man vil om at "livet går videre" og "resten av verden kan ikke alltid ta hensyn til deg" osv, objektivt sett stemmer jo det. Verden er en nådeløs plass.

 

MEN: når det ene menneske i verden som man mest av alle deler denne opplevelsen med (barnets far!) ikke kan vise forståelse, omsorg og lojalitet ... Da er det ikke "verden" det er noe feil med. Og heller ikke den sørgende. Da er det HAN det er noe feil på. Han bør vite bedre enn å sable henne ned.

Det er akkurat det som gjorde kommentaren sårende... at den kom fra nettop den som burde ta hensyn. Og ja det går begge veier!

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 56d4e...e57

[Anonym bruker]

 

Livet går absolutt videre og jeg lever ikke i en boble hele tiden, men i peioder er det tungt. Greia er at jeg sliter med å få med meg alt som blir sagt til enhver tid og jeg glemmer lett. Det har nok en sammenheng med at jeg var klinisk død.

Jeg prøver å jobbe med det og tar meg sammen så godt jeg kan! ☺ Syns bare den kommentaren var sårende og unødvendig.

 

Har åpent tilbud om hjelp i flere instanser men har ikke benyttet det enda.

 

Takk for svar!

 

Anonymous poster hash: 56d4e...e57

Hvorfor har du ikke benyttet deg av den hjelpen du har tilbud om, HI?

 

Dere er to i det forholdet ditt, og du må ta ansvar for dine følelser. Som HvittHus sa, så kan det virke kaldt, men det er dessverre bare en realitet. Ingen andre enn du kan ta tak i dette selv - og etter to år så bør det være veldig klart for deg at du tydeligvis ikke greier å komme ut av dette uten hjelp.

 

Det er nok ikke kaldhet som gjorde at mannen din sa det han sa, heller at han er desperat fordi han ser at du ikke får jobbet deg gjennom dette og at du ikke tar imot hjelp du kan få. Han er nok frustrert, men han er nok mer bekymret og lei seg. Han mistet også et barn - men på mange måter så har han også mistet deg når du er slik. Likevel blir han hos deg fordi han er glad i deg og bryr seg. Og av og til så er det mer omsorg og oppriktig omtanke i å si noe så rett ut som mannen din sa dette.

 

Prøv å se litt konstruktivt på dette, HI. Mannen din sa noe som såret deg og kanskje gjorde deg sint. Hvorfor? Du vil sikkert ha omsorg og kjærlighet. Men ingen kan gi deg så mye kjærlighet at sorgen din forsvinner av seg selv, ingen andre kan ta bort sorgen din. Det er bare du selv som kan jobbe deg gjennom den. Og nå greide mannen din å provosere deg med sin kommentar. Ingen problemer å forstå at den provoserer deg og sårer deg - men du våknet nok av den kommentaren til å skrive tråden her. Dvs. du ønsker en endring! Du tok ett skritt på veien mot endring ved å skrive her i dag. Spørsmålet er om du vil ta neste skritt? Om du ikke gjør det risikerer du på sikt at forholdet til mannen ryker. Det er dessverre mange forhold som ryker etter slike vanskelige påkjenninger. Men om man er villig til å holde ut og ikke minst jobbe med problemene man selv har og med forholdet, da kan et forhold bli mye sterkere etter et slikt tap som dere har hatt. Og du og mannen kan fremdeles få det godt, begge to hver for dere og dere to sammen.

Husk og respekter at selv om mannen din greier å gå videre fra sorgen over tapet av barnet så betyr ikke det at han har sørget eller sørger mindre enn deg!

 

Du er voksen, Hi, du må ta ansvar for din egen helse nå! Du må ta imot den hjelpen du har tilbud om!

 

Jeg mistenker at du har to ting du må ta tak i. Det ene er sorgen over barnet dere mistet.

Du skriver i en senere kommentar: "Greia er at jeg sliter med å få med meg alt som blir sagt til enhver tid og jeg glemmer lett. Det har nok en sammenheng med at jeg var klinisk død." Den siste setningen der er viktig, tror jeg. Ikke bare er det sorgen over barnet dere mistet, men det i seg selv er også et traume. Men du hadde også et annet stort traume selv - du var klinisk død før de greide å få deg tilbake. Kanskje du til og med lurer på hvorfor du kunne reddes og ikke babyen? Dette er traumer som kan gi langvarige problemer om man ikke tar tak i dem. Du har sikkert hørt om posttraumatisk stresslidelse? Jeg blir ikke forundret om du har det etter det som skjedde. Et slikt traume kombinert med sorgen blir en forferdelig påkjenning å gå og jobbe med alene, Hi. Ikke gjør det så vanskelig for deg selv, ta imot hjelp!

 

Du har gått i to år uten å komme deg videre. Da har du et valg. Fortsette som før... da risikerer du at du og mannen etter hvert glir fra hverandre. Han blir lei fordi han greier å gå videre, han sørger over at du ikke går videre. Du blir såret, ikke forstått og at du ikke får nok omsorg fra ham. Resultatet er at dere blir mer og mer distansert fra hverandre.

Eller.... du kan velge å ta tak i problemene slik at dere kan komme nærmere hverandre igjen. Men viktigst av alt - du kan ta tilbake livet ditt slik at du slipper å leve i den boblen du selv sier du lever i.

 

Å ta imot den hjelpen du trenger og har tilbud om kan være skremmende, Hi. Man kan føle at man ikke tør ta hull på den byllen som spiser deg opp innvendig og som også gjør at du ikke lenger greier å fokusere, få med deg ting, bry deg. Smerten og frykten føles så stor at man er redd man ikke vil overleve det å stikke hull på den. Og da er det lett å stikke hodet i sanden og late som om det går bort om du ikke tar tak i det.

Ta imot hjelp, Hi. Da har du støtte når du tar tak i de tingene du må jobbe med. De blir mindre vonde og mindre skremmende når du får profesjonell hjelp til å bearbeide alt som har skjedd. Du kan komme ut av bobla di igjen!

 

Og som en over her sa - det at du går videre i livet, det betyr ikke at du sørger mindre over barnet dere mistet, eller at du glemmer. Snu litt på det - tenk om de kunne ha reddet babyen din, men ikke deg. Hadde du ønsket at barnet skulle levd hele livet i en boble fordi det overlevde, men ikke du? Barnet ditt ville ha ønsket at du lever fullt ut og at du har et godt liv. Du har lov å leve og ha det godt uten å føle skyld for det! Og det at du var klinisk død, men ble hentet tilbake, det betyr også at du har mye mer igjen her i livet. Det er mye godt for deg - du må bare tørre å ta tak i det, HI.

 

Så velg å ta mannens kommentar som et uttrykk for den omsorgen og kjærligheten han føler for deg. Han visste ikke noen annen måte å vekke deg på enn å si det han sa. Og han greide å vekke deg! Du skrev denne tråden. Og det at du gjorde det tror jeg er et uttrykk for at du egentlig ønsker å komme ut av den bobla di!

Så snakk med mannen din i dag, si at du forstår at du må ta imot hjelp fordi du ikke kommer deg videre selv. Og så planlegger dere at mandag tar du kontakt med legen din og ev. andre du har tilbud om hjelp fra. Noe av terapien vil sikkert du ha godt av å gå i alene (spesielt det med traumet etter å ha vært klinisk død), og andre ting vil dere kanskje ha nytte av å gå sammen til. Men du må først og fremst ta tak i dette for din egen del, Hi!

 

Du og mannen din er et lag, han sa det han gjorde fordi han bryr seg!

 

Start i dag med å snakke med mannen din, og bestill time hos legen din på mandag.

 

Klem <3

 

Anonymous poster hash: 49d68...85c

Tusen takk for flott svar! Jeg tror jeg må benytte meg av hjelp. Det ironiske er at vi ikke har benyttet dette fordi HAN mener at vi skal takle det sammen! Men merker bedre og bedre at vi sørger og takler det på forskjellige måter.

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 56d4e...e57

[Gjest Antarctica]

 

Man kan mene hva man vil om at "livet går videre" og "resten av verden kan ikke alltid ta hensyn til deg" osv, objektivt sett stemmer jo det. Verden er en nådeløs plass.

 

MEN: når det ene menneske i verden som man mest av alle deler denne opplevelsen med (barnets far!) ikke kan vise forståelse, omsorg og lojalitet ... Da er det ikke "verden" det er noe feil med. Og heller ikke den sørgende. Da er det HAN det er noe feil på. Han bør vite bedre enn å sable henne ned.

Men det virker jo litt som om det hennes sorg som er viktigst, og det er jo litt utmattende for den andre. Han har og mistet et barn, og det ser og ut som om han holdt på å miste sin kone og. Så forsåelse, omsorg og lojalitet burde gå begge veier

 

Anonymous poster hash: 6a89a...b72

Hun holdt på å dø.

Det er IKKE to som "er gravide" eller to som føder. Det er ÉN, og hun betaler den dyreste prisen. Sannsynligvis har den omfattende fysiske skaden gitt senskader også. Store blodtap gir bl a hjerneskade. Det er ikke begges problem og skal ikke forstås begge veier, det var henne det gikk ut over.

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for flott svar! Jeg tror jeg må benytte meg av hjelp. Det ironiske er at vi ikke har benyttet dette fordi HAN mener at vi skal takle det sammen! Men merker bedre og bedre at vi sørger og takler det på forskjellige måter.

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 56d4e...e57

 

 

Da blir hans reaksjon verre synes jeg, når han har bestemt at dere skal greie dere uten hjelp.

Jeg kan på en måte forstå kommentaren hans ut fra at dere har sørget i to år og dere trenger å gå videre. Men selv om han greier dette bare sammen med deg, så burde han ha forståelse for at den ekstrabelastningen du har hatt ved å være klinisk død gjør at du kan ha behov for hjelp utenfra.

 

Så jeg tenker at du nå skal tenke mest på deg selv og skaffe deg selv hjelp. Fortell ham at den kommentaren han kom med blir veldig sårende og hvorfor. Nå har dere gjort det på hans måte i to år, da får han stille opp på din måte fremover, for jeg tror at dere som par trenger å bearbeide dette også, ikke bare at du har behov for det selv (og med tanke på det som skjedde med deg, ikke bare babyen).

 

Har du forresten fått noe oppfølging mtp. om problemene du har med å fokusere er blodtapet, ev. pustestopp, eller om det er sorgrelatert? Jeg fikk inntrykk av at det er sorgrelatert siden du skrev at du har det i perioder. Men sliter du med det generelt, da tenker jeg du bør ta det opp med legen din og kanskje følges opp. Noen ting kan man ikke reparere, men andre ting kan trenes opp igjen om man er konsekvent med trening på hukommelse osv. Og om det er slik at du har fått varige plager så er dette noe du og mannen må få informasjon sammen om og mannen din må forstå hvilke følger det får for deg og hvilke måter han ev. må ta hensyn til det, og du må lære deg teknikker for at det skal påvirke deg minst mulig.

Men det virker som om dere som par også trenger hjelp til å takle alt som har skjedd.

 

Anonymous poster hash: 49d68...85c

[Anonym bruker]

 

 

Tusen takk for flott svar! Jeg tror jeg må benytte meg av hjelp. Det ironiske er at vi ikke har benyttet dette fordi HAN mener at vi skal takle det sammen! Men merker bedre og bedre at vi sørger og takler det på forskjellige måter.

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 56d4e...e57

 

Da blir hans reaksjon verre synes jeg, når han har bestemt at dere skal greie dere uten hjelp.

Jeg kan på en måte forstå kommentaren hans ut fra at dere har sørget i to år og dere trenger å gå videre. Men selv om han greier dette bare sammen med deg, så burde han ha forståelse for at den ekstrabelastningen du har hatt ved å være klinisk død gjør at du kan ha behov for hjelp utenfra.

 

Så jeg tenker at du nå skal tenke mest på deg selv og skaffe deg selv hjelp. Fortell ham at den kommentaren han kom med blir veldig sårende og hvorfor. Nå har dere gjort det på hans måte i to år, da får han stille opp på din måte fremover, for jeg tror at dere som par trenger å bearbeide dette også, ikke bare at du har behov for det selv (og med tanke på det som skjedde med deg, ikke bare babyen).

 

Har du forresten fått noe oppfølging mtp. om problemene du har med å fokusere er blodtapet, ev. pustestopp, eller om det er sorgrelatert? Jeg fikk inntrykk av at det er sorgrelatert siden du skrev at du har det i perioder. Men sliter du med det generelt, da tenker jeg du bør ta det opp med legen din og kanskje følges opp. Noen ting kan man ikke reparere, men andre ting kan trenes opp igjen om man er konsekvent med trening på hukommelse osv. Og om det er slik at du har fått varige plager så er dette noe du og mannen må få informasjon sammen om og mannen din må forstå hvilke følger det får for deg og hvilke måter han ev. må ta hensyn til det, og du må lære deg teknikker for at det skal påvirke deg minst mulig.

Men det virker som om dere som par også trenger hjelp til å takle alt som har skjedd.

 

Anonymous poster hash: 49d68...85c

Skjønner at jeg trenger å snakke med legen 😉

Takk

 

 

Anonymous poster hash: 56d4e...e57

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svar forresten. Selv om ikke alle var de svarene jeg ville ha i utgangspunktet, vekte noen av dem meg litt ☺

 

Anonymous poster hash: 56d4e...e57

[Gjest Antarctica]

Tusen takk for alle svar forresten. Selv om ikke alle var de svarene jeg ville ha i utgangspunktet, vekte noen av dem meg litt ☺

 

Anonymous poster hash: 56d4e...e57

Kanskje vekkes flere litt opp hvis du viser dem til mannen din?

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for alle svar forresten. Selv om ikke alle var de svarene jeg ville ha i utgangspunktet, vekte noen av dem meg litt ☺

 

Anonymous poster hash: 56d4e...e57

Kanskje vekkes flere litt opp hvis du viser dem til mannen din?

Kanskje det 😉

 

 

Anonymous poster hash: 56d4e...e57

[Anonym bruker]

Fått time hos legen 5.april..... det føles veldig lenge å vente nå! Det begynner rett og slett å bli for mye for meg 😢

 

Anonymous poster hash: 56d4e...e57