Desperat småbarnsmor

[Anonym bruker]

Har ikke sovet i natt pga baby, jeg har også vitaminmangel og en kraftig forkjølelse som tærer på. Jeg brøt bare sammen istad, kom gråtende inn til mannen og ba om hjelp. Det er mye rundt meg i livet som gjør at jeg tåler mindre enn normalt, men jeg var lei meg som sagt. Gråt og fortalte at jeg behøvde avlastning. Og hva fikk jeg tilbake? Kjefting. Ikke trøst - på noen måte. Det såret meg. Særlig fordi han har lovet å bli flinkere til å trøste, han vet at han er dårlig på det og jeg har kommunisert med ham tusen ganger og fortalt hva jeg behøver. En klem liksom, er det så vanskelig? Får meg til å føle meg så utrolig liten.

 

Anonymous poster hash: e9988...dcd

[Anonym bruker]

Du skal få en klem av meg *klem*

Mager trøst..

Håper mannen kommer opp med en unnskyldning! Han må kunne ta litt hensyn, du har vist han at du er sårbar å så får du ingenting igjen. Mulig han ikke vet hvordan han skal takle det?

 

Har baby med våkennetter selv, det er tøft til tider etter mnd. uten god søvn.

 

Anonymous poster hash: cf193...f0c

[Anonym bruker]

Snakk om å sparke en som ligger nede...

Du har en tøff periode. Har prøvd det selv - og fått samme respons fra mannen.

Jeg fatter det ikke. Om noen faktisk gråter da hjelper det vel ikke å kjefte!

 

Stooooor klem!

 

Håper du får sove snart!

Anonymous poster hash: a1cee...c8b

[Anonym bruker]

Tusen takk skal dere ha. Er helt enig med dere selvsagt.. Han kommer ikke til å si unnskyld på eget initiativ det gjør han aldri. Jeg er lei meg hele kvelden til han til slutt spør hva det er (!!!) og jeg forteller hvorfor jeg er lei meg. Så går han i forsvarsmodus og jeg diskuterer og ødelegger argumentene hans, og så sier jeg at han ikke engang gidder å si unnskyld til meg, og så sier han "ja, unnskyld da!", etter press fra meg. Dvs det er ikke oppriktig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, det bryter EMG ned å alltid stå alene uten støtte.

 

Anonymous poster hash: e9988...dcd

[Anonym bruker]

Strakkars deg, du fortjener bedre enn dette!

 

Prøv å dra han med til helsesøster, kanskje hun kan åpne øynene hans? Hvordan forventer han at det skal gå med dere i fremtiden dersom han behandler deg sånn?

 

Ikke finn deg i å bli behandlet dårlig, still krav og kast han ut dersom han ikke skjerper seg! Vis at du har bein i nesa og krev at han skal være en støtte for deg og ikke en last.

 

 

 

Anonymous poster hash: 970e9...dd1

[Anonym bruker]

Reis bort, og overlat ungene til han. Det er det eneste som gjør at han kommer til å skjønne....

Anonymous poster hash: 0d052...01d

[Anonym bruker]

Sender deg en klem. Har selv to barn med en slik mann. Det holdt på å ta knekken på meg. Aldri støtte, bare kjeft og mer stress fra han. Det var en enorm lettelse da jeg gikk fra han. (men et forferdelig brudd selvsagt, for HAN gjorde jo hele tiden sitt beste og jeg var kroneksempelet på utakknemlig!!)

 

Anonymous poster hash: a7017...730