Noen her som har adoptert stebarna sine?

[Anonym bruker]

Når (Barnets/barnas alder) ? Hvorfor? (Hvor "ble det av" den andre biologiske forelderen? Hvem ønsket å gjennomføre adopsjonen?) Hva endret seg etter adopsjonen, juridisk f.eks? Medførte det noen problemer/vonde følelser e.l. for noen? Og har barna hatt kontakt med den andre biologiske forelderen og/eller hans/hennes familie etterpå?

 

Argumenter for/mot å gjennomføre dette?

 

Anonymous poster hash: 3aebd...0de

[Anonym bruker]

Jeg er stebarnsadoptert. For meg var det bare fordeler, særlig etter at mamma døde og jeg slapp å flytte fra den eneste pappaen jeg kunne huske.

Etter adopsjonen hadde jeg fortsatt kontakt med biologisk farmor, tanter og onkler, og noen søskenbarn. Det var kun far som ikke ønsket meg i livet. Heldigvis ville pappa ha meg:)

 

Ble stebarnsadoptert da jeg var 5 år. I dag er jeg 40 år og har fortsatt verdens beste pappa. For meg var det en god løsning. Også for barna mine som har en god og stabil morfar:)

 

Anonymous poster hash: 43c3f...f1d

[Anonym bruker]

Jeg er også stebarnsadoptert. Har aldri møtt min biologiske far, eller noen i slekten hans. Har en fantastisk adoptivfar, som jeg er veldig glad for å ha i livet mitt, men hadde det vært opp til meg hadde jeg heller ønsket at adopsjonen ikke ble gjennomført, og at min adoptivfar var stefar. Det er det rent følelsesmessige grunner til. Jeg vet at det finnes en biologisk familie der ute, en far, tanter, onkler, søsken, søskenbarn og besteforeldre. En familie som ikke lenger er min. Nå hadde jeg nok uansett vertfall ikke hatt kontakt med min biologiske far hvis jeg ikke ble stebarnsadoptert, og antagelig heller ikke med resten av slekta, men jeg hadde i det minste vært en del av den på papiret, og dermed på en måte hatt en liten tilknytting. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg ville gjerne hatt den lille tilknyttingen, selv uten kontakt.

 

Jeg føler at adopsjonen tok fra meg en familie, uten å egentlig gi meg noe igjen (min adoptivfar ville uansett vært min stefar, og dermed har jeg på en måte ikke fått noe, bare mistet). Juridisk sett ga det meg jo tryggheten om at jeg ville fått bli hos min adoptivfar hvis noe skjedde med min mor mens jeg vokste opp, og jeg ville hatt rett på samvær med ham, dersom han og min mor hadde gått fra hverandre. Hvis noe av det hadde skjedd, hadde dette vært viktig for meg. Men dersom de voksne rundt barnet er ansvarlige og har barnets beste i tankene, så er det mulig å ivareta dette også uten adopsjon. Det er ingenting i veien for at mor og stefar (eller far og stemor), lager en samværsavtale ved et brudd. Dersom den biologiske forelderen skulle dø, vil det være mulig for steforelderen å søke om omsorg for barnet. Her skal barnets beste legges til grunn, så selv om det ikke finnes noen garanti, er det stor sannsynlighet for at barnet vil kunne fortsette å bo med steforelderen, dersom denne har fungert som forelder i store deler av barnets liv, og den gjenlevende biologiske forelderen har vært fraværende.

 

I utgangspunktet mener jeg at stebarnsadopsjon ikke er en god løsning, på grunn av den følelsesmessige belastningen ved å være juridisk fratatt sin biologiske familie, men i noen tilfeller kan det nok likevel være det beste.  Hvis situasjonen er som ab over meg beskriver, der barnet kan fortsette å ha kontakt med biologisk familie etter stebarnsadopsjonen, stiller det seg annerledes. Da vil jeg tro at barnet ikke opplever å ha mistet biologisk familie, og dermed tenker jeg at det å sikre barnet overnevnte rettigheter bare er en god ting. Hvis den biologiske forelderen som ikke er tilstedeværende er voldelig eller pedofil, tenker jeg at en adopsjon uansett vil være en god ide, rett og slett fordi man da vil være sikker på at forelderen ikke senere kan komme å kreve samvær. I et sånt tilfelle ville den eventuelle belastningen av å ha kontakt med forelderen vært mye større enn belastningen med å være fratatt familie. Statistisk sett er det heldigvis sjelden at foreldre dør før barna er voksne, så jeg ville i utgangspunktet ikke gått gjennom en stebarnsadopsjon for å sikre barnet rett til å vokse opp hos steforelderen. Men hvis den biologiske forelderen hadde en sykdom som gjorde det sannsynlig at vedkommende kom til å dø tidlig, mener jeg at stebarnsadopsjon kan være en god løsning.  

 

 

Anonymous poster hash: 219ae...df2