Gravid i uke 17 og frustrert!

[Anonym bruker]

Har siden graviditetsuke 6 vært konstant kvalm og vært sykemeldt fra jobb. Kan i perioder spy opptil 20 ganger pr.dag. Dette har vært helt forferdelig. Bare det å gå fra å ha en aktiv hverdag med jobb osv., til kun å være hjemme i nærheten av et toalett. Problemet er at det ikke er alltid jeg greier å få gjort alt husarbeidet som bør gjøres og ha middagen klar til samboeren kommer hjem fra jobb. Etter jeg ble gravid, noe som var planlagt, har han hatt null forståelse ang.forma mi. Han mener at jeg overdriver og at alt husarbeidet er det minste jeg kan gjøre i og med at jeg går hjemme sykemeldt. Vi har forresten vært sammen litt over ett år. Han har to barn fra før på 4 og 6 som bor hos oss annenhver uke. Disse ukene er det fullstendig kaos i hjemmet med klær, rot, leker osv.,så jeg har rett og slett ikke kapasitet. Han mener også jeg bør være supersosial oppi alt dette og bli med på besøk til vennene hans minst 3-4 ganger i uka. I og med at jeg ikke har greid dette i det siste, har det blitt mye krangling der han kan si de mest sårende tingene. I dag greide han blant annet å si at jeg må være unormal i og med at jeg oppfører meg slik jeg gjør og at han kun er sammen med meg fordi jeg er gravid. Dette var utrolig sårende å høre og nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg er jo kjempeglad i han fortsatt. Bør jeg flytte? Eller er dette noe han bare slenger ut av seg under en krangel? Vanskelig å si. Merker bare at det tærer på. Måtte bare få litt utløp for følelsene mine.

 

Anonymous poster hash: fc701...fe3

 

Anonymous poster hash: fc701...fe3

[Anonym bruker]

Stakkars deg.

 

Jeg skal være brutalt ærlig og si at jeg ikke tror forholdet deres er noe å satse på. Han tar ikke vare på deg, hjelper ikke til, og viser liten forståelse for det du går igjennom. I tillegg viser han lite kjærlighet. Jeg tror ikke dette kommer til å endre seg når barnet kommer.

 

Er selv gravid i 18. uke, og har vært mye dårlig. Masse kvalm, brekninger gjennom hele dagen og ofte midt på natta, men heldigvis ikke så mye oppkast. Har vært 100% på jobb, (bortsett fra to uker da jeg var syk med noe ikke-graviditetsrelatert), og er utslitt etter jeg kommer hjem.

 

Mannen har vært fantastisk. Han har tatt 80-90% av alt av husabeid og det som må gjøres med/for de andre barna. Han kjører og henter i barnehage, handler på butikken, støvsuger, rydder og alt annet. Han har full forståelse for at jeg må hvile, og kommer med kald drikke og salte kjeks når han tror jeg trenger det. Han lar meg sove lenge i helgene, og kjører på butikken når jeg plutselig må ha noe som hjelper mot kvalmen. SLIK skal en god mann være!

 

Jeg tror du hadde hatt det bedre alene.

 

Dere bør få time på familievernkontoret så snart som mulig. Om han nekter, så betyr jo det bare at han ikke er interessert i å endre seg.

 

Håper dere kan få hjelp, eller at du bestemmer deg for å gå.

 

Lykke til videre i svangerskapet!

 

Anonymous poster hash: d47f6...40b

[Anonym bruker]

Hvor finner dere disse fjolsene??

 

Anonymous poster hash: 9a5fb...4d3

[Anonym bruker]

Du venter barn med en du har vært sammen med litt over ett år!! Hva med å tenke seg litt om før man setter barn til verden. Han har i tillegg barn fra før som han har gått fra... Hva tenkte du egentlig på??

 

Anonymous poster hash: b25ea...25f

[Anonym bruker]

Da hadde jeg foreslått at dere bor hver for dere en stund, gjerne frem til etter fødselen når du er i bedre form og kommet litt ovenpå og du orker å sette foten ned mtp hva du skal finne deg i.

 

Man blir bare behandlet så dårlig som man tillater, og om han har så miten forståelse for at svangerskap er forskjellige og er så ufin mot deg får du det nok bedre alene. Ihvertfall i denne perioden.

 

Det er veldig sjelden jeg råder noen til å bryte (dere trenger jo ikke bryte helt heller, bare ikke bo sammen akkurat nå), men det siste du trenger nå er å bekymre det for drittungeoppførselen hans.

 

Anonymous poster hash: 2acff...1be

[Ødelagt81]

Har visst hvem han var hele livet, men på grunn av flytting, studier osv.ble det ikke oss to før nå. Har alltid syntes han var en oppegående, skikkelig type. Det siste jeg kunne drømt om var at han plutselig skulle vise sånn oppførsel når jeg ble gravid. Ting har nok gått litt fort mellom oss, men vi er i midten av 30 åra, så vi er voksne nok.

 

Han har heller ikke gått fra de to barna han har før..Til deg som nevnte det her ovenfor :-/ han er en kjempeflink og snill far for barna sine. Problemet her er hvordan hans oppførsel er til meg. Jeg får tenke litt på hva jeg skal gjøre, men greier iallfall ikke å ha det sånn stort lengre.

[Gjest Antarctica]

Har visst hvem han var hele livet, men på grunn av flytting, studier osv.ble det ikke oss to før nå. Har alltid syntes han var en oppegående, skikkelig type. Det siste jeg kunne drømt om var at han plutselig skulle vise sånn oppførsel når jeg ble gravid. Ting har nok gått litt fort mellom oss, men vi er i midten av 30 åra, så vi er voksne nok.

 

Han har heller ikke gått fra de to barna han har før..Til deg som nevnte det her ovenfor :-/ han er en kjempeflink og snill far for barna sine. Problemet her er hvordan hans oppførsel er til meg. Jeg får tenke litt på hva jeg skal gjøre, men greier iallfall ikke å ha det sånn stort lengre.

Hva med om han er hjemme sammen med deg en hel dag? I helga? Og du ber ham registrere alle gangene du kaster opp? Hvis du spyr 15-20 ganger om dagen er det jo helt åndssvakt av ham å forvente noe som helst.

 

 

Etterpå setter dere dere ned og snakker. Du spør ham om han kan huske sist han var så fyllesyk/sjøsyk/omgangssyk at han kasta opp. Spør ham så hvordan det føltes, hvor lenge det varte, hvordan han følte seg når sykdommen begynte å slippe taket osv. Så kan han gjøre den mentale øvelsen det er å se for seg 4 måneder i denne tilstanden, og fantasere seg fram til hvor effektiv, arbeidsom og opplagt han selv ville ha vært i en slik tilstand.

 

Det skal jo ikke være nødvendig å øve en voksen mann opp i empati. Men hvis dere skal ha barn sammen, MÅ du jo.