Dere som har blitt mye mobbet i barndommen

[Anonym bruker]

Etter å ha blitt utsatt for mye mobbing i barne årene har det gjort noe med meg jeg føler meg ikke bra nok og og god nok.Andre som føler det sånn? Jobbet i mangen år med å få opp selvtillit men havner i en dump etter en stund.

 

Anonymous poster hash: 293f8...211

[Anonym bruker]

Det er nok en normal følelse når en har vært et mobbeoffer. En blir spesielt utsatt når en er yngre når alt tas innover og en begynner å tro hva en blir fortalt.

Ble også veldig mye mobba, så har hatt alvorlig depresjon siden jeg var 11 og den er enda sterkere den dag i dag. Funker lite for meg å prøve å booste selvbildet på noen vis.

Anonymous poster hash: 65dfe...dbf

[Anonym bruker]

Jupp. Har det sånn.. Fungerer ikke i arbeidslivet og føler meg null verdt.. Er ikke alltid sånn at mobbeofrene hevder seg senere i livet. For det lager dype sår på sjelen som gjør livet vanskelig og takle 😐.

 

Klem til deg😚

 

Anonymous poster hash: 0e640...4c1

[Anonym bruker]

Jeg slet litt med selvtilliten i ungdomsårene og ble veldig emo og alternativ, men det blir jo mange ungdommer. Nekter å se på meg selv som et offer og å bruke mobbingen som pute for mangler i mitt eget liv. Har en god utdanning hvor jeg fikk gode karakterer, jobb jeg er stolt av, mann, barn, venner. Kommer nok aldri til p være den som har flust med venner, men en er sin egen lykkes smed.

 

Anonymous poster hash: c4c20...13e

[Anonym bruker]

Ja, har fortsatt dårlig selvfølelse. Men selvtilliten min er sterk. Jeg har høy utdannelse, to skjønne barn og tjener penger som gress. Veldig gode familierelasjoner. Men gode vennskap, dem har jeg ikke mange av. Jeg er fortsatt 14 år og livredd for å bli såret når det kommer til vennskap..

 

Anonymous poster hash: fb759...33f

[Kubbelyset]

Ja. Veldig dårlig selvfølelse,depresjon (kommer og går litt) og store søvnvansker. Flyttet imidlertid tidlig fra plassen jeg vokste opp på, langt unna og har bygd meg opp et nytt liv her med god utdannelse, barn og en fantastisk samboer.

 

Sånn som det er nå så er det ikke alt det de sa og gjorde som plager meg, men seneffektene av det som jeg sliter med som voksen. Har uansett fått skryt av hjelpeapparat jeg kontaktet for at jeg var så flink å kontakte dem for å få hjelp, selv om det var uhyre tungt å skulle rippe opp i. Jeg vil anbefale deg å søke hjelp tidlig, godt å snakke med noen profesjonelle selv om det steget kanskje kan være vanskelig å ta.

 

Ønsker deg lykke til videre i livet, jeg er helt helt sikkert på at du er god nok og bra nok. Klem 💜

[Anonym bruker]

Jeg er slik. Jeg ble mobbet mye på skolen og i tillegg hadde jeg foreldre som drakk mye, så lite oppmerksomhet og oppfølging der..

 

Jeg sliter nok mer enn folk forstår, jeg har ikke særlig mye selvtillit og klarer ikke å stole på andre mennesker. Men jeg klarer meg på et vis, har klart å få meg utdannelse, har en datter og "humper" meg gjennom livet Det har vel ført til at jeg stenger av følelser og har egentlig bare overfladisk kontakt med andre mennesker.

 

Men alle undre har skjedd og jeg har truffet en mann som har kommet tettere innpå meg enn jeg trodde var mulig! Han vet hva han går til, men jeg har ikke klart å skremme han bort ennå

 

Vi finner alle vår løsning på livet, noen har bare mer verktøy enn andre

 

Anonymous poster hash: 0bff4...f70

[Anonym bruker]

Jeg ble ikke mobbet mye... Men fra 5-9 klasse gikk jeg fra å være stygg/upopulær til å bli pen/populær. De værste årene var vel 5-8. Da ble jeg kaldt mye ting, ting dom har satt seg, til og med fra noen av de jeg så på som "vennene". Ofte ekskludert. Ikke hjalp det så mye i slutten av 8-ende å bli populær-mest blandt guttene... Det ble nesten bare værre. Følte meg igrunn ganske uskyldig, for grunnen til at jeg var mer sammen med gutter var fordi de var enklere å forholde seg til. Vi var mer venner, menn jentegjengene sa jo ting som at jeg pulte rundt på alle, var billig osv (når jeg var jomfru til jeg var 17 år) tror jeg kyssa for første gang i 10ende. Fikktrusler om at jentegjengene ventet på meg utenfor skolen for å gi meg bank, de lo av meg når jeg gikk forbi i gangene. Brukte å ringe eller sende meldinger med mye dritt.

 

Ironisk nok er mange av de bekjente/ venner til mine venner og jeg synes det er tøft å skulle sosialisere med de på middager/jobb/fester den dag i dag (er 29år) av og til får jeg bare så lyst å ta en oppvask å si det til de at de var sykt stygge med meg -men har funnet det lettest å bare late som ingenting.. Og etterhvert som årene har gått blir det jo bare mer og mer tragisk å skulle stå opp. Klarer å være hyggelig å ha det greit sammen med de. Men ikke om de noen gang blir mine venner.

 

Jeg har slitt med depresjon, og driver vel med et slags "prosjekt perfekt" men ikke for andre sin del, men for min egen.

 

Merker at jeg ikke tåler kritikk så bra, sliter med å føle meg fullverdig på jobb. Sjefen eller ansatte kaller meg ofte rar, tror ikke de mener noe vondt med det -men det setter seg. Kanskje jeg er rar...

 

Har også et merkelig behov for å bli sett og få bekreftelse. Enda jeg ikke vil ha det. Føler fortsatt at folk har fordommer mot meg, uten grunn. Bare tror det. Blir ofte flau over persobligheten min og føler ikke st jeg finner riktige venner.

 

Jeg har ei som aldri har gjort meg noe vondt og maaaange gode venner men jeg sliter med å forholde meg til alle helhjertet

 

Anonymous poster hash: 3c7a9...945

[Anonym bruker]

Etter å ha blitt utsatt for mye mobbing i barne årene har det gjort noe med meg jeg føler meg ikke bra nok og og god nok.Andre som føler det sånn? Jobbet i mangen år med å få opp selvtillit men havner i en dump etter en stund.

 

Anonymous poster hash: 293f8...211

 

Ble ikke så mye mobbet. De første årene på barneskolen, men hadde venninner. Det var guttene som mobbet fordi jeg var tjukk. Jeg har et veldig dårlig selvbilde i dag. Kan ha selvtillit på ting jeg virkelig kan, men blir fort selvbevisst og utilpass. Jeg har skjult det godt i slle år, men etter barna kom og overskuddet forsvant har det egentlig blitt værre. Jeg hadde også en psykisk syk mor, så ikke godt å vite hva som er hva.

 

 

Anonymous poster hash: c1759...b07

[Anonym bruker]

Sliter stadig i sosiale situasjoner. Føler meg ikke trygg selv om det nå er mange år siden jeg reiste hjemmefra og la al mobbingen bak meg.

Anonymous poster hash: 6f6d4...a09

[SuperFries]

Gikk til psykolog, betalte det selv. Det utgjorde en massiv forskjell for meg. Hadde sosial angst før det. Nå tar jeg lett kommandoen på møter på jobben, og undervisning, får lett venner. Og føler meg ikke utrygg på meg selv lenger.

[Twintipp og himmelblå]

Gikk til psykolog, betalte det selv. Det utgjorde en massiv forskjell for meg. Hadde sosial angst før det. Nå tar jeg lett kommandoen på møter på jobben, og undervisning, får lett venner. Og føler meg ikke utrygg på meg selv lenger.

Du virker som en skikkelig bra dame😊❤️

Klem❤️

[Anonym bruker]

Sliter mye med selvbildet, og tror egentlig innerst inne at ingen egentlig liker, eller vil være sammen med meg. Selv om jeg har kjæreste og gode venninner tror jeg de er sammen med meg for å være snille, og at de egentlig helst skulle vært alle andre steder.

Veldig slitsomt, og ender ofte med å sabotere forhold fordi jeg tenker det er bedre at jeg driver dem bort ordentlig, i stedet for å oppdage at de virkelig er lei meg.

 

 

Anonymous poster hash: 41fb8...517

[Anonym bruker]

Jepp, det preger meg hver dag enda. Jobber hele tiden med meg selv, hadde vært så deilig å klart å legge vekk usikkerheten og stemmen i hodet som alltid leter etter "var det bra nok, sa jeg noe feil, kommer kommentarene nå, er jeg inkludert denne gangen, mener de det virkelig". Burde sikkert hatt en angstdiagnose, men utad virker jeg nok helt normal, men er slitsomt å fremdeles være i alarmberedskap på om jeg er god nok. Overfladiske mennesker skyr jeg som pesten, for mange paralleller til mobberne (som forresten ikke akkurat har hevdet seg i voksenlivet, men det er ikke noe jeg vil bruke for å hevde meg på).

 

Anonymous poster hash: e5974...9d0