Må bare få ut noen leie tanker..

[Anonym bruker]

For noen uker siden hadde vi en krangel. Eller jeg vet ikke om det var en krangel engang.. Mye grums som jeg hadde båret på kom frem, blandt annet om spiseforstyrrelsen min.

Jeg forsøkte å fortelle/forklare at det er vanskelig, at det rett og slett er et helvette å spy alt jeg spiser, å tenke på at om spiserøret revner el. står flere barn uten en mamma.. At jeg innerst inne er livredd!

 

Det er noen år siden jeg fikk diagnosen atypisk bulimi, og i perioder går det veldig bra med meg. Hadde nå nesten et år uten oppkast, men med restriksjoner på hva jeg spiste) Men har hatt et tilbakefall på noen uker, kommer spesielt om jeg har mye stress, mye bekymringer. Har snakket med legen min som forklarer at tilbakefall er ganske vanlig i disse situasjonene, og at jeg er bevisst på det selv er veldig bra.

Jeg har tross alt blitt mye bedre totalt sett! Og det er jeg faktisk stolt av, for det har ikke vært enkelt.

 

Men denne kvelden, da jeg åpnet meg helt, fortalte alt om hvordan jeg følte meg, hvor redd jeg er når det står på, svarte han med at det er ingen som tvinger meg til å holde på sånn, og at han tror jeg bare gjør det fordi det er morsomt!?!

At jeg har tilbakefall fordi jeg synest det er gøy?

 

Denne kvelden tror jeg det skjedde noe med meg, jeg innså at jeg er helt alene om dette. At den støtten jeg trodde han var, slett ikke eksisterer. (Jeg har heldigvis verdens beste søster, som jeg vet er der for meg uansett, og som alltid ville plukket meg opp om jeg falt)

Men det å innse at kjæresten min ikke er der for meg, det var hardt. Etter denne kvelden tror jeg følelsene mine endret seg, jeg føler meg egentlig sterkere på en måte. Før har jeg vært litt redd for å vere alene, men nå tenker jeg innerst inne at om jeg blir alene, så gjør det ikke noe for jeg har ikke noe støtte av han alikevell..

 

Utad er jeg som før, kansje noen hakk mer smilende og blid for at han ikke skal se hvor mye det såret. Inni meg tenker jeg at evt tilbakefall må skjules for enhver pris, at åpenheten jeg har hatt overfor han om sykdommen har vært en tabbe. At spiseforstyrrelsen skal ties ihel, for å ikke plage han. (Bare dét er vel et steg tilbake.)

 

Jeg vil gjerne at dette skal bli bra igjen, men føler at denne kvelden ble et stikkende svik. Jeg håper jeg klarer å komme over det, men nå føles det vanskelig å tilgi..

 

 

 

Anonymous poster hash: 5c099...0ae

[Anonym bruker]

For noen uker siden hadde vi en krangel. Eller jeg vet ikke om det var en krangel engang.. Mye grums som jeg hadde båret på kom frem, blandt annet om spiseforstyrrelsen min.

Jeg forsøkte å fortelle/forklare at det er vanskelig, at det rett og slett er et helvette å spy alt jeg spiser, å tenke på at om spiserøret revner el. står flere barn uten en mamma.. At jeg innerst inne er livredd!

 

Det er noen år siden jeg fikk diagnosen atypisk bulimi, og i perioder går det veldig bra med meg. Hadde nå nesten et år uten oppkast, men med restriksjoner på hva jeg spiste) Men har hatt et tilbakefall på noen uker, kommer spesielt om jeg har mye stress, mye bekymringer. Har snakket med legen min som forklarer at tilbakefall er ganske vanlig i disse situasjonene, og at jeg er bevisst på det selv er veldig bra.

Jeg har tross alt blitt mye bedre totalt sett! Og det er jeg faktisk stolt av, for det har ikke vært enkelt.

 

Men denne kvelden, da jeg åpnet meg helt, fortalte alt om hvordan jeg følte meg, hvor redd jeg er når det står på, svarte han med at det er ingen som tvinger meg til å holde på sånn, og at han tror jeg bare gjør det fordi det er morsomt!?!

At jeg har tilbakefall fordi jeg synest det er gøy?

 

Denne kvelden tror jeg det skjedde noe med meg, jeg innså at jeg er helt alene om dette. At den støtten jeg trodde han var, slett ikke eksisterer. (Jeg har heldigvis verdens beste søster, som jeg vet er der for meg uansett, og som alltid ville plukket meg opp om jeg falt)

Men det å innse at kjæresten min ikke er der for meg, det var hardt. Etter denne kvelden tror jeg følelsene mine endret seg, jeg føler meg egentlig sterkere på en måte. Før har jeg vært litt redd for å vere alene, men nå tenker jeg innerst inne at om jeg blir alene, så gjør det ikke noe for jeg har ikke noe støtte av han alikevell..

 

Utad er jeg som før, kansje noen hakk mer smilende og blid for at han ikke skal se hvor mye det såret. Inni meg tenker jeg at evt tilbakefall må skjules for enhver pris, at åpenheten jeg har hatt overfor han om sykdommen har vært en tabbe. At spiseforstyrrelsen skal ties ihel, for å ikke plage han. (Bare dét er vel et steg tilbake.)

 

Jeg vil gjerne at dette skal bli bra igjen, men føler at denne kvelden ble et stikkende svik. Jeg håper jeg klarer å komme over det, men nå føles det vanskelig å tilgi..

 

 

 

Anonymous poster hash: 5c099...0ae

 

Klem til deg! Lite empatisk fyr - kunne aldri levd med en sånn. Jeg ble voldtatt som 17 år og jeg var da i et forhold. Fikk beskjed av min daværende kjæreste at jeg sikkert ville det selv (Det brukte han mot meg under krangler.) Glad jeg er kvitt dritten

 

Anonymous poster hash: 475e9...1dd

[Gjest Antarctica]

Hva får du av kjæresten din ellers, da? På hvilke måter er han en positiv kraft i livet ditt?

 

For hvis du må tenke etter og gruble litt på svaret - da har du en del mer å gruble på også.

[Anonym bruker]

Min mann er også sånn. Tar ikke innover seg den typen problemer hos andre og er ikke god på følelser.

 

Men han er snill, hyggelig, intelligent, lekker, flink med ungene, tjener godt, flink med penger, flink med husarbeid.

 

Så jeg kan leve med at han ikke er en psykisk støtte om noe blir vanskelig fordi fordelene er større enn ulempene. 

 

Du må vurdere om du kan leve med det eller ikke.

Anonymous poster hash: 727c2...635

[Anonym bruker]

Men hvordan er han ellers? Og kan dette bare være uvitenhet, og at han ikke forstår. Men overhodet ikke mente noe vondt med det. Menn kan jo noen ganger være litt klønete med hva de sier.

 

Jeg har et tenåringsbarn som sliter psykisk, og vi får jo hjelp. Men jeg vet virkelig ikke hvordan barnet har det. Og innimellom, kan jeg si noe, som blir tatt helt feil av barnet. Fordi jeg ordla meg kanskje litt feil, og barnet tolker det feil.

 

Går du til psykolog eller behandling? Kanskje han kunne bli med deg engang, så han kan få forklart ting, og få litt mer forståelse.

Anonymous poster hash: c9973...122

[Anonym bruker]

Hva i alle dager? 

Nå vet jeg ikke hvordan han er til ellers, men kan det tenkes at han ante ikke hva han skulle si og bare plompa ut med idotiske ord? Jeg synes du skal fortelle ham hvor sårende dette var. For uansett kommer du til å gå rundt og lure på hva det var som skjedde plutselig med ham?

Anonymous poster hash: 386b1...645

[Anonym bruker]

Det er da hvertfall ikke hans feil at du har bullemi

 

Anonymous poster hash: b1acc...bf6

[Anonym bruker]

Husk at det også kan være veldig vanskelig for andre å forstå denne sykdommen. Jeg fikk høre at jeg var barnslig og at ingen i min alder holdt på sånn. Som om det var noe jeg bare hadde funnet på at jeg skulle gjøre. Klem til deg.

 

Anonymous poster hash: 6f937...862

[Hønemor30]

Nå vet jeg ikke jeg noenting om han og deres forhold ellers. Men om dette bare er hans litt rare måte å takle problem på og dere ellers har et godt forhold så kunne nok parterapi være tingen.

[Anonym bruker]

Det er da hvertfall ikke hans feil at du har bullemi

 

Anonymous poster hash: b1acc...bf6

Lær deg å stave du lille sjarmtroll.

 

 

Anonymous poster hash: 7b747...446