Trenger råd angående samboer

[Anonym bruker]

Jeg og min samboer gjennom seks år er virkelig inne i en dårlig periode. vi har ingen barn sammen, men har to hver fra før. Hans er hos oss bare annenhver helg. Mine problem er:

- Han lever som han vil, tar kun ansvar for seg selv, ordner ikke med noe i forhold til meg eller mine barn

- Jeg vasker hans og barnas klær, lager mat til dem, vekker de om morgenen osv.

-Jeg føler meg som en alenemor, bare at jeg har mye mer husarbeid og dårligere økonomi. Alle middager blir mye dyrere med så mange

-Jeg eier huset og betaler alle regninger. Han betaler meg ca 3000 i måneden og handler litt mat. Praktisk talt kan han bare pakke tingene sine og dra uten noen ting han må ordne opp i, alt står på meg.

- Er deprimert i perioder og veldig grinete

- Irriterer seg over barna mine, sier ikke noe til dem, men til meg. Gjør at jeg går litt på tå hjemme.

-Er sjalu og vil helst ha meg i nærheten, liker ikke at jeg har et sosialt liv.

 

Huff dette ble mye klaging. Men han er også snill og god i perioder. Akkurat som han er to personer og den ene er jeg veldig glad i. Dessuten får jeg vondt i magen når jeg tenker på hvordan barna vil reagere hvis det blir slutt...tror de blir lei seg.  Men nå krangler vi forferdelig mye for tiden...og jeg er veldig sliten. Noen trøstens ord fra noen ?

Anonymous poster hash: fab34...5e0

[Gjest]

Gidder absolutt ikke trøste deg, men kan godt gi deg et spark bak i r** så du får kastet ut den døgnikken av en latsabb! Værsågod

[Anonym bruker]

Er det å "være god og snill i perioder" virkelig godt nok? Niks, det eneste gode rådet du får her er å kaste han ut om han ikke øker bidraget sitt til familien betraktelig.

 

Anonymous poster hash: 2c059...747

[Anonym bruker]

Snakke samnen! Hvis han ikke skjønner alvoret, ta ham med på fvk. Still et ultimatum: bidra og inkluder alle i familien, eller flytt ut.

 

Anonymous poster hash: 62fbe...e10

[Anonym bruker]

Nei, barna dine blir nok ikke lei seg. De merker nok godt at du ikke har det bra.

 

Anonymous poster hash: a6d04...3d2

[Anonym bruker]

 

Jeg og min samboer gjennom seks år er virkelig inne i en dårlig periode. vi har ingen barn sammen, men har to hver fra før. Hans er hos oss bare annenhver helg. Mine problem er:

- Han lever som han vil, tar kun ansvar for seg selv, ordner ikke med noe i forhold til meg eller mine barn

- Jeg vasker hans og barnas klær, lager mat til dem, vekker de om morgenen osv.

-Jeg føler meg som en alenemor, bare at jeg har mye mer husarbeid og dårligere økonomi. Alle middager blir mye dyrere med så mange

-Jeg eier huset og betaler alle regninger. Han betaler meg ca 3000 i måneden og handler litt mat. Praktisk talt kan han bare pakke tingene sine og dra uten noen ting han må ordne opp i, alt står på meg.

- Er deprimert i perioder og veldig grinete

- Irriterer seg over barna mine, sier ikke noe til dem, men til meg. Gjør at jeg går litt på tå hjemme.

-Er sjalu og vil helst ha meg i nærheten, liker ikke at jeg har et sosialt liv.

 

Huff dette ble mye klaging. Men han er også snill og god i perioder. Akkurat som han er to personer og den ene er jeg veldig glad i. Dessuten får jeg vondt i magen når jeg tenker på hvordan barna vil reagere hvis det blir slutt...tror de blir lei seg.  Men nå krangler vi forferdelig mye for tiden...og jeg er veldig sliten. Noen trøstens ord fra noen ?

 

Anonymous poster hash: fab34...5e0

 

 

Det er og snakke med han og blir det ingen forandring , ja der er døra.

 

Anonymous poster hash: c372e...907

[Anonym bruker]

Det ER vanskelig å gjøre det slutt med en ny partner, for man utsetter ungene for ENDA et brudd Jeg tror likevel det er det eneste rådet jeg kan komme med....Du sier han bidrar minimalt og at du merker at han irriterer seg over ungene dine. Såpass mye at du går på tåhev. Dette er alvorlige tilfeller og ikke bare små filleting. Og tro du meg...ungene merker GODT at stefar ikke liker dem!

 

Jeg tror at det første jeg ville gjordt var å ta han kraftig for meg. Så: "Nå skal jeg prate og du skal høre, om du ikke vil høre kan du pakke tingene dine sporenstreks og forlate huset. Du trenger da ikke komme tilbake" Så bør du fortelle han eksakt hvordan du opplever situasjonen, og hvordan du ønsker å ha det. Spør han om han har forståelse for at forholdet ikke fungerer i sin nåværende form. Avslutt med å si at du gir han 1-2 dager på å bestemme seg for om han er villig til å gjøre de endringene som kreves for at dere to skal kunne fortsette å være sammen. Om han godtar vilkårene og bestemmer seg for å satse, gir du ham litt tid uten mas...et par tre uker. Dersom ingenting har endret seg er det finito!

 

Lykke til

Anonymous poster hash: 33d55...adb

[Anonym bruker]

Dette er ingen mann å spare på! Ut med han!

 

Anonymous poster hash: 04afb...616

[Yellow Brick Road]

Som en annen er inne på her:

 

Step 1. En alvorsprat om forholdet deres og hva dere forventer av hverandre.

 

Step 2.  Virker ikke det og du ønsker å gå videre, familievernkontoret

 

Step 3.  Fremdeles ingen virkning, over og ut.

[Gjest Antarctica]

Herregud, for en blindpassasjer.

Han har virkelig fått i pose og sekk, og du sitter med regninga.

[Anonym bruker]

unskyld at jeg sier det..men han utnytter deg. Kom deg unna. Vet det er vanskelig. men prøv!! Han er ikke en mann å spare på. At han er snill innimellom er ikke nok desverre. Snill skal jo alle være..og han er ikke snill mot deg hvis han oppfører seg sånn. Regner med han er rimelig bortskjemt hos mamman sin. La han flytte hjem til henne. Legg alle korta på bordet...si det som det er ..JEG hadde ikke giddi.

Anonymous poster hash: 493ea...7f6

[Anonym bruker]

Og...prøv å forandre på en godt voksn mann a...umulig. han er og blir den han er...familievernkontor osv... da vil det bli bra en liten stund..så er det tilbake i gammelt mønster..tro meg... han er den han er og kommer aldri til å bli bedre over en lenger periode.

Anonymous poster hash: 493ea...7f6

[Anonym bruker]

Hvorfor gidder du dette?

Dump ham, og pris deg lykkelig for at alt er ditt.

Anonymous poster hash: 2e914...e56