Morsomt det her med hvordan ting blir MITT ansvar...

[Anonym bruker]

Ei venninne vil ikke være med på barnas fritidsaktivitet hvis ikke jeg stiller så blir det mitt ansvar at datteren ikke får dra.

Brødrene mine gadd ikke å besøke vår bestemor mer en to-tre ganger i året så er det MIN feil at de ikke fikk sagt hadet til henne.

Gravene til våre foreldre og besteforeldre er også visstnok mitt ansvar.

Kontakt med nieser og nevøer, mitt ansvar for barna dems fortjener en engasjert tante.

Ene av søsknene som sliter, mitt ansvar å hjelpe for de andre er så opptatte med sitt.

Håndkleet faller på gulvet og blir liggende til JEG plukker det opp.

Leksene kan ikke gjøres med andre enn mamma således er skolesuksessen mitt ansvar, barna må jo følges opp.

Bilen er magisk tom for disel da jeg trenger den, mitt ansvar å fylle.

 

Sånn er liksom livet, folk fraskriver seg sitt ansvar ved å bare dytte det over på meg.

Heldigvis så ser jeg nå hva jeg ikke så så alt for godt før så jeg klarer å si nei, dette er ikke mitt ansvar og dette vil jeg ikke stå i.

 

Den ultimate hvis jeg ikke gjør det gjør sikkert hun det, er det hele samfunnet som er sånn eller er det bare jeg som er så lei at det er det jeg ser???

 

 

 

Anonymous poster hash: ed402...de1

[Anonym bruker]

Du er en dørmatte.. Du må ta deg sammen og gi litt mer faen.

 

Anonymous poster hash: 28986...574

[Anonym bruker]

Du har latt deg selv bli behandlet slik, om du vil det skal endres må du slutte å slikke skoa til folk

 

Anonymous poster hash: 57062...5c8

[Anonym bruker]

Høres ut som om du enten tar på deg for mye ansvar eller at du tolker det andre sier til at de legger ansvaret over på deg.

De sier vel ike direkte, i rene ord, at det er ditt ansvar?

 

Anonymous poster hash: 3e523...bf8

[Luksusdyret]

Du er en dørmatte.. Du må ta deg sammen og gi litt mer faen.

 

Anonymous poster hash: 28986...574

Signerer. Stand your ground. Si nei. Vis at det virkelig ikke har noe med deg å gjøre. Adresser ansvaret dit det hører hjemme. Ta tak i livet ditt.

[Mamma_til_2]

Du er vell ingen slave???

Si fra menneske og ikke la menneskene i livet ditt tråkke på deg!

Noen blir sikkert sur og grinete men la de bli det, de kommer over det.

[Anonym bruker]

Du tar jo i mot ansvaret da, så det er klart det er enklere for andre å la deg gjøre alt! Si nei, la folk ordne opp sine egne ting. Kjøp gave fra deg selv, sørg for at mannen fyller bensin av og til, drit i om andre blir sure!

 

Anonymous poster hash: dfe6e...d10

[Anonym bruker]

Slik er det her også. Jeg får tom ansvar for å lære andre voksne ta ansvar for seg selv . Dersom andre er evneveike har jeg vel ansvar for å sørge for at de klarer seg...

 

Anonymous poster hash: 8ec8b...866

[Gjest Antarctica]

Folk rundt deg er tafatte og bortskjemte.

Fortsett å si "det er ikke mitt ansvar."

[Anonym bruker]

Best var venninna di 😂 Din skyld at ungen hennes ikke får gå på trening!

 

 

Anonymous poster hash: 7ba0f...94f

[Anonym bruker]

hvordan du lar andre mennesker behandle deg er det eneste her som virkelig er *ditt ansvar*

Anonymous poster hash: 367e8...920

[Anonym bruker]

Du er en dørmatte.. Du må ta deg sammen og gi litt mer faen.

 

Anonymous poster hash: 28986...574

Hvis du leser nest siste avsnitt, såser det ut som hun har tatt seg sammen allerede.

 

 

 

Anonymous poster hash: 16bda...538

[Anonym bruker]

Jeg har lett for å ta ansvar, men har de siste årene blitt veldig flink til å bare ta det ansvaret som faktisk er mitt.

Jeg tar ikke imot dette ansvaret, langt derifra, men får da gjerne "huff, hvis du ikke kan ta med dere Per så får ikke han gått på trening da..." Og sånn er det med andre ting også. Jeg vet at ting ikke er mitt ansvar eller min feil, men hva får folk til å ikke ta ansvar selv og hva får dem til å legge skylden over på andre eks meg, blir skyldfølelsen lettere å bære hvis det er min feil at Per ikke får reist på trening, at de ikke stakk innom for å si farvel, at de ikke orker å følge opp seg og sitt? Blir det lettere å legge det over på andre?

 

Skjer dette virkelig bare i min omgangskrets?

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: ed402...de1

[Anonym bruker]

Jeg har lett for å ta ansvar, men har de siste årene blitt veldig flink til å bare ta det ansvaret som faktisk er mitt.

Jeg tar ikke imot dette ansvaret, langt derifra, men får da gjerne "huff, hvis du ikke kan ta med dere Per så får ikke han gått på trening da..." Og sånn er det med andre ting også. Jeg vet at ting ikke er mitt ansvar eller min feil, men hva får folk til å ikke ta ansvar selv og hva får dem til å legge skylden over på andre eks meg, blir skyldfølelsen lettere å bære hvis det er min feil at Per ikke får reist på trening, at de ikke stakk innom for å si farvel, at de ikke orker å følge opp seg og sitt? Blir det lettere å legge det over på andre?

 

Skjer dette virkelig bare i min omgangskrets?

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: ed402...de1

Det er litt vanskelig for oss å vurderer om det er du som tolker ting den veien eller om det faktisk er slik at folk legger ansvaret på deg (av en eller annen grunn...)

Eksempelet med Per som ikke kommer seg på trening, så kommer det jo an på hvordan det blir sagt men om hun faktisk sier "huff, ja hvis ikke DU tar han med, så kommer han seg ikke avgårde", som om det var noe du gjorde galt, så kanskje det er riktig av deg å påpeke det: når du sier slik, får jeg litt følelsen av at det er mitt ansvar å få din sønn på trening, er det det du mener?

 

Men, seff er det mange som gjerne vil ta offerrollen. Mener ikke deg. Men andre, når de gjør noe galt (ikke kommer og tar farvel, ikke gjør nok for å kunne få sønnen sin på trening, skusler bort penger, osv) så later de som om det er andres feil, og skylder på andre.

Og noen tar det personlig, slik som du, mens andre føler seg mer sikker på at det ikke er deres feil.

 

Jeg har en sånn offerperson i familien. Han har kjørt økonomien sin på ræva av mange dumme valg men nekter å ta ansvar for det, for det ER jo så synd på han.. Om noen sier noe, svarer han alltid: du vet ikke hvordan det er å være meg! Med verdens største lidelsesansikt.

 

 

Anonymous poster hash: 3e523...bf8

[Gjest Antarctica]

Playing the blame game... Føles sikkert bedre å plassere ting hos noen andre, men det fører ikke til noen endring. Så da får han bare ha det så godt.

[Anonym bruker]

Er du sikker på at ikke de andre rundt deg også føler det slik innimellom?

 

Anonymous poster hash: 14e0a...a52

[Hjertefru]

Men hvordan i alle dager kan det være ditt ansvar at brødrene dine ikke fikk tatt avskjed med bestemor?!

Den skjønte jeg hvertfall ikke. Ei heller den biten med at du er ansvarlig for å kjøpe gaver til den eldre generasjon. Greier ikke brødrene dine å organisere gaver selv, er de barn kanskje?

Bra du begynner å sette grenser sier jeg bare.

Endret 16. februar 2016 av Hjertefru

[Anonym bruker]

Men hvordan i alle dager kan det være ditt ansvar at brødrene dine ikke fikk tatt avskjed med bestemor?!

Den skjønte jeg hvertfall ikke. Ei heller den biten med at du er ansvarlig for å kjøpe gaver til den eldre generasjon. Greier ikke brødrene dine å organisere gaver selv, er de barn kanskje?

Bra du begynner å sette grenser sier jeg bare.

Jeg informerte ikle bra nok om hennes helsetilstand mener de for hadde de visst så hadde de selvsagt besøkt henne. Sannheten er at jeg informerte om tilstanden, men de prioriterte heller festligheter fremfor å besøke henne for det kunne de gjøre senere.

Skjønner at den er tung å bære.

Det skulle stå gravene, Ikke gavene. Det er mitt ansvar fordi mine søsken ikke ønsker å besøke gravene, ei heller kaste bort penger på blomster mm. Det har de også sagt tydelig ifra om at de ikke ønsker/klarer det. Stelte graver er jo en samfunnsforventning så jeg gjør det, men det er ikke pga at mine søsken mener at det er mitt ansvar.

 

Jeg føler meg ikke som noe ofer, bare noen ganger så blir det for mye av det ene og i dag er det ene at ting tilfeldigvis blir mitt ansvar. Jeg sier ifra ting hvis jeg føler det har en hensikt eller det er viktig for meg, men gjør stort sett ting med riktig motivasjon. Om det er å sette blomster på gravene til mine forfedre fordi jeg føler det er rett for meg, plukke med Per på trening fordi det passer eller plukke opp håndkleet fordi jeg kan og ikke fordi jeg må.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: ed402...de1

[Hjertefru]

 

Men hvordan i alle dager kan det være ditt ansvar at brødrene dine ikke fikk tatt avskjed med bestemor?!

Den skjønte jeg hvertfall ikke. Ei heller den biten med at du er ansvarlig for å kjøpe gaver til den eldre generasjon. Greier ikke brødrene dine å organisere gaver selv, er de barn kanskje?

Bra du begynner å sette grenser sier jeg bare.

Jeg informerte ikle bra nok om hennes helsetilstand mener de for hadde de visst så hadde de selvsagt besøkt henne. Sannheten er at jeg informerte om tilstanden, men de prioriterte heller festligheter fremfor å besøke henne for det kunne de gjøre senere.

Skjønner at den er tung å bære.

Det skulle stå gravene, Ikke gavene. Det er mitt ansvar fordi mine søsken ikke ønsker å besøke gravene, ei heller kaste bort penger på blomster mm. Det har de også sagt tydelig ifra om at de ikke ønsker/klarer det. Stelte graver er jo en samfunnsforventning så jeg gjør det, men det er ikke pga at mine søsken mener at det er mitt ansvar.

Jeg føler meg ikke som noe ofer, bare noen ganger så blir det for mye av det ene og i dag er det ene at ting tilfeldigvis blir mitt ansvar. Jeg sier ifra ting hvis jeg føler det har en hensikt eller det er viktig for meg, men gjør stort sett ting med riktig motivasjon. Om det er å sette blomster på gravene til mine forfedre fordi jeg føler det er rett for meg, plukke med Per på trening fordi det passer eller plukke opp håndkleet fordi jeg kan og ikke fordi jeg må.

HiAnonymous poster hash: ed402...de1

Sorry, ser nå at det var jeg som leste feil. Graver ja. Både det og gaver er ofte oppgaver vi kvinner tar på oss der andre svikter, enten det er en uttalt forventning eller noe vi selv føler på. Samlet kan alle disse oppgavene bli for mye.

Syns du i hvertfall kan kreve at brødrene dine bidrar økonomisk til blomster og stell på gravstedene.

[Nebbdyret]

Jeg har lett for å ta ansvar, men har de siste årene blitt veldig flink til å bare ta det ansvaret som faktisk er mitt.

Jeg tar ikke imot dette ansvaret, langt derifra, men får da gjerne "huff, hvis du ikke kan ta med dere Per så får ikke han gått på trening da..." Og sånn er det med andre ting også. Jeg vet at ting ikke er mitt ansvar eller min feil, men hva får folk til å ikke ta ansvar selv og hva får dem til å legge skylden over på andre eks meg, blir skyldfølelsen lettere å bære hvis det er min feil at Per ikke får reist på trening, at de ikke stakk innom for å si farvel, at de ikke orker å følge opp seg og sitt? Blir det lettere å legge det over på andre?

Skjer dette virkelig bare i min omgangskrets?

HiAnonymous poster hash: ed402...de1

Det virkar som du har hatt " snill pike syndromet". Og diverre blir folk komfortable med at du ordnar opp, og så blir det ei vane at du ordnar opp. Bra du ser dette IKKJE er din feil. Og når venninda di seier det er din feil, så kan du svare: " Det var leit at Per ikkje får dra på trening. Har du ikkje andre alternativer slik han får dra?". Då legg du ansvaret tilbake der det høyrer heime.

 

Og når det gjeld brødrene dine, kan du seie " Det er leit dykk ikkje oppfatta alvoret i situasjonen.". Og sjølv om det er ubehagelig, ikkje sei meir. Kjem dei med " Du sa det ikkje tydelig nok" eller liknande, presiser at det var lett å sjå for dei som besøkte ho. Ikkje anklagde, berre som ei opplysning. Så må dei ta ansvar for sine handlingar.

 

Og ja, det er dessverre slik at mange utnyttar dei som er snille og skyv alt ansvar på andre. Dei får som regel ein aha- opplevelse når dei rundt sluttar å ordne opp..