Noen andre her som har sjenerte 3-4 åringer?

[Anonym bruker]

Min yngste på snart 4, er av den litt sjenerte varianten. Dette gjelder stort sett ved f.eks begynnelsen av bursdager / barnebursdager / familieselskap eller andre arenaer hvor vi treffer både kjente og mindre kjente.

Stort sett går denne "sjenertheten" over av seg selv etter en liten stund, og barnet "glemmer" at det er sjenert, og deltar på lek og aktivitet.

 

Ofte er det snakk om å bare se litt ned i gulvet, for samtidig å se litt blygt rundt seg, og gjerne smile litt hemmelighetsfullt i tillegg, akkurat som at barnet selv er litt bevisst på at dette skjer.

 

Noen andre som har barn som er litt tilbakeholdene i sosiale settinger?

 

Og gjør dere noe ut av det? ...og har dette eventuelt gått over ved skolealder?

 

På hjemmebane er jo barnet helt annerledes

 

Anonymous poster hash: 80231...18d

[Anonym bruker]

Eldstemann her som nå er 6 var veldig sjenert frem til han var rundt 4. Da tødde han plutselig opp og ble mer og mer utadvendt. Han er fortsatt litt stille og trenger tid i helt nye settinger, f.eks første dagen på treningen, men generelt går det veldig bra.

 

Anonymous poster hash: 0e397...0d1

[trollemor86]

Jeg har en på samme alder som er slik. Til og med små grupper der han kjenner alle kan være skumle i starten.

 

Han har vel egentlig alltid vært sånn, men satser på at det går seg til før skolestart.

 

Jeg gjør ikke så mye ut av det, han sitter litt på fanget, eller jeg setter meg på gulvet sammen med ham i starten.

[Anonym bruker]

 

Min yngste på snart 4, er av den litt sjenerte varianten. Dette gjelder stort sett ved f.eks begynnelsen av bursdager / barnebursdager / familieselskap eller andre arenaer hvor vi treffer både kjente og mindre kjente.

Stort sett går denne "sjenertheten" over av seg selv etter en liten stund, og barnet "glemmer" at det er sjenert, og deltar på lek og aktivitet.

 

Ofte er det snakk om å bare se litt ned i gulvet, for samtidig å se litt blygt rundt seg, og gjerne smile litt hemmelighetsfullt i tillegg, akkurat som at barnet selv er litt bevisst på at dette skjer.

 

Noen andre som har barn som er litt tilbakeholdene i sosiale settinger?

 

Og gjør dere noe ut av det? ...og har dette eventuelt gått over ved skolealder?

 

På hjemmebane er jo barnet helt annerledes

 

 

Anonymous poster hash: 80231...18d

Gikk over rundt 5 år. Hun var ekstremt sjenert. Hun er fortsatt tilbaketrukken ovenfor fremmede, men svarer ihvertfall på tiltale;)

 

Anonymous poster hash: ea70b...55d

[Anonym bruker]

Det er er godt tegn med litt sjenanse for fremmede i den alderen. Og ganske så sjarmerende

 

Nå kan det jo også hende at jenta di alltid vil være litt sjenert eller innadvendt. Det er ikke noe farlig! Alle kan ikke være klassens uredde klovn

 

Anonymous poster hash: d0df5...ce7

[Anonym bruker]

Vår eldste var ekstremt sjenert. Så sjenert at vi til tider var bekymra. Løsnet da han startet på skolen.

 

Anonymous poster hash: bba42...8b1

[Anonym bruker]

Jeg var det, løsnet ikke før jeg fikk barn.

Eldste er det i en alder av 10 år.

 

Anonymous poster hash: aa3dd...893

[Anonym bruker]

Vår snart 3 åring er det ute blant folk, jeg håper det løsner senere slik at hun ikke blir stående i et hjørne av skolegården og venter på at andre skal ta kontakt.

 

Anonymous poster hash: eae67...032

[Anonym bruker]

Jeg har en introvert firåring, som finner seg en bok og setter seg alene og "leser" i den når han kommer på bursdag. På slutten av selskapet leker han gjerne med de andre barna, men det tar lang tid før han vil være med på noe. For et år siden spiste han når de andre lekte og lekte alene i ro og fred når de andre spiste på bursdag. 
Det er ikke noe galt i å være tilbakeholden/sjenert/introvert. Man kan være introvert uten å være sjenert også. Men det er liksom forventet at alle gutter skal være "ville" fra første sekund i slike sammenhenger, så de få som ikke lever opp til dette skiller seg ut og kan bli sett på som rare. Men jeg er helt sikker på at det er flere i barnegruppa gutten din omgås som også er tilbakeholdne, og verden trenger alle slags personligheter. Selv om man kan forandre seg mye fra man er tre-fire år til man blir voksen.
Fint å vite at det er flere som tenker på dette synes jeg. 

Anonymous poster hash: c36dd...5ac

[Gjest Sekretøsa]

Har én jente og to gutter. Jenta er eldst og har null hemninger. Hun skravler og prater med alle, nesten uten filter. Hun er 11 år.

Sønnen min på 9 er ekstremt sjenert, og kan oppfattes som veldig sær. Jeg har skjønt at det handler om usikkerhet og det hjelper om han bare blir litt varm i trøya. Minste på 2.5 er og sjenert og kan grave seg ned om noen hilser på han! Håper ikke han blir som broren, for det er ekstremt slitsomt! Vi prøver og få de til å innse at folk flest er hyggelig og ikke noe man trenger å være redd eller sjenert for,men det er nå bare sånn de er... pappaen dems (annen far til eldste) var og er helt lik...

[Anonym bruker]

Min gutt på 4 er også veldig sjenert i starten når han treffer folk. Etter en stund oppfører han seg akkurat som de andre på samme alder, men han bruker lenger tid på å komme dit enn de fleste.

 

Jeg lar ham bare få den tiden han trenger. Det eneste er at det blir litt problematisk når vi har begrenset med tid, f.eks om vi treffer noen i bare en halvtime-time, og det er barn der som han egentlig har veldig lyst til å leke med. Føler jeg må pushe litt for at han i det hele tatt skal få begynt før tiden er ute, men så hjelper det ikke noe særlig, også blir han veldig lei seg etterpå fordi han brukte all tiden på å henge rundt halsen min. Prøver helst å unngå sånne situasjoner.

Anonymous poster hash: 247c3...928