er så lei mannen

[Anonym bruker]

Jeg og mannen har vært sammen i 15 år, og har to barn på 9 og 12. Nå som barna har blitt større så har vi fått mer fritid, og har hobbier/ venner på hver sin kant. Vi har lite fellesnevnere. Hjemme så ligger han helst i sofaen og spiser potetgull og ser på tv/ trykker på mobilen og jeg er ikke så aktiv jeg heller. Han hjelper lite til i huset, og jeg har prøvd å dele litt på arbeidsoppgavene, men han gjør sjelden det han "skal", prøver jeg  å minne han på det blir han sint og påpeker hvor lite jeg gjør. I det siste har det blitt mer av denne ropingen og hersketeknikken, og det kulminerte nå i uka da han druste med bildøra utenfor lokalbutikken og ga meg fingeren. 

 

I det siste har jeg bare trukket meg mer og mer unna, og i dag på morsdagen fortalte han barna at "mamma får ikke morsgave fordi hun er så vanskelig og ikke greier å bestemme seg for hva hun vil ha". Alt er min feil, og han har det så vanskelig, i følge han selv. Jeg tenker mer å mer på å bare flytte fra han. Jeg jobber hundre prosent, og har mye ansvar i jobben, han forventer at det er jeg som ordner og styrer med alt som har med barna å gjøre, og blir sint om ikke alt er på stell. Hver fredagskveld så drikker han til han sovner, og hele lørdag formiddag går vi på tå til han er i form igjen. Jeg blir bare så utrolig lei, jeg kjenner at å gå på tå for en muggen utskjemt mann i årevis til frister ikke. Men ikke slår han, snill med barna er han stort sett, og er ikke utro med det jeg vet. Jeg tror at et brudd kan bli et spetakkel, med tanke på sinnet hans. 

 

Hva råder dere meg til? Skal jeg se om det bedrer seg? Jeg har virkelig prøvd å ta det opp, men det ender med raseriutbrudd, der han furter i dagevis. Vi må selge huset om jeg går fra han, og det vil gjøre det vanskelig for barna også. 

Anonymous poster hash: a97b0...abc

[Anonym bruker]

Det bedrer seg ikke i hvert fall. Så du får bestemme deg for om du er villig til å leve sånn.

 

Anonymous poster hash: cd335...05d

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri klart å leve med en sånn mann. Men hva med familieterapi? Kan hende litt går inn i hodet hans, hvis det kommer fra en annen, og ikke fra deg. Sånn fungerte det i hvert fall da jeg og min mann gikk i familieterapi.

Anonymous poster hash: 64416...5a5

[Superdolly]

Han er åpenbart ikke motivert for å forandre seg, ettersom han reagerer med sinne når du prøver å ta opp ting med ham. Du kan jo selvsagt håpe på at han får en slags mirakuløs åpenbaring som gjør at han brått endrer væremåte, men jeg ville ikke satset så veldig mye på at det kommer til å skje.

 

Jeg hadde bestilt time på familievernkontoret og informert ham om tid og sted. Så fikk han velge mellom å møte opp, det ville jeg tatt som et tegn på at han kanskje ville prøve litt, eller ikke møte opp, og det ville jeg tatt som den siste spikeren i kista.

[Anonym bruker]

Prøv familieterapi, altså om han blir med på det da.. Kanskje det hjelper at han får høre at han gjør feil fra noen andre enn deg? Høres ut som om han kanskje sliter litt psykisk? Ikke bra å måtte leve i et sånt forhold, bedrer det seg ikke burde du nok vurdere å gå fra ham , er sikkert best for barna sin del... Barna må settes først, og du gjør det - Selv om de da måtte flyttet ut av barndomshjemmet sitt. Ikke sunt å bo i sånne forhold der far trakasserer eller oppfører seg ufint mot mor, det lager dype arr i sinnene til barna!

Anonymous poster hash: 3a18a...4c8

[Anonym bruker]

slutt og sutre her, gå fra han hvis du har det så ille

Anonymous poster hash: 4261a...84e

[Anonym bruker]

Hadde det ikke vært for barna så hadde jeg sagt GÅ. Men for barnas del er jeg enig med Superdolly. Bestill time til fvk og informer ham om når og hvor. Blir han med så gir du ham en sjanse. Blir han ikke med går du selv og snakker med dem - og bestiller en meklingstime før du går derfra.

 

Men en mann som er slik du beskriver... det er ikke en mann jeg ville delt livet mitt med.

Du sier han stort sett er snill med barna. Mulig han "stort sett" er det. Men den kommentaren han kom med i dag ang. det at du ikke skal få morsdagsgave, det er en kommentar som jeg mener er en form for psykisk mishandling av barn. Han har en konflikt gående med deg, og han bruker barna for å sette dem opp mot deg og for å såre deg mest mulig. Overfor barna gjør han deg til synderen, han tar null ansvar for forholdet eller familien selv når han kommer med en slik kommentar.

Og tro meg - den kommentaren han kom med i dag ang. morsdagen, den vil barna dine trolig huske resten av livet.

 

Nei, vet du, jeg tror faktisk ikke jeg ville gitt denne mannen flere sjanser! Som Superdolly sier - han ønsker ikke endre seg når han blir sint når du tar opp at han ikke en gang gjør et minste minimum av oppgaver som dere sammen er blitt enige om at han skal gjøre. Det at dere må liste dere rundt lørdager fordi han har drukket seg full hver fredag... og kommentaren i dag til barna ang. morsdagen og deg.... Nei, jeg ville gått, for barna dine bør slippe å se at du aksepterer å bli behandlet slik, de bør slippe å måtte ta hensyn til en far med alkoholproblemer (han er sikkert ikke alkoholiker, men et alkoholproblem, det har han tydeligvis!).

 

Jeg ville gått! Så se bort fra den ene sjansen... den kan du heller vurdere å gi ham hvis han ser lyset, gjør helomvendig og ber om unnskyldning når han får høre at du har bestilt mekling...

Anonymous poster hash: c2331...7fd

[Gjest Antarctica]

Er han riktig frisk?

Når han trekker ungene inn i konflikten, og viser fingern utenfor lokalbutikken, så er han såpass langt fra normal atferd at det nesten høres patologisk ut? Det er jo utrolig aggressivt gjort, begge de to tingene, og alt det andre du nevner kalles "passiv-aggressiv".

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du gir ham et varsel om at i morgen kl. da og da skal dere ha en samtale. Fortell ham på en rolig og tydelig måte at dere er to voksne som må ta felles ansvar og at du ikke lengre vil finne deg i å være dørmatta hans. Hvis han ikke liker vilkårene, så må han nesten finne en annen å kjefte på enn deg.

 

Du har latt det gå altfor langt (og det vet du selv), MEN han har oppført seg som en drittunge. Han tar det han får og gjør som han vil så lenge det går. Du må være bestemt på hva det er du vil.

 

 

Anonymous poster hash: a6c38...791

[Anonym bruker]

Høres ikke ut som en koselig sitasjon..

 

Jeg ville satt meg ned og snakke med han på en rolig måte. Fortell han hva du tenker og hvordan det får deg til å føle deg. Hva med å foreslå familieterapi?

 

Jeg ville ha stilt et ultimatum. Enten blir han med på terapi ellers så går du. 

 

Denne situasjonen er virkelig ikke holdbar verken for deg eller barna. Du gjør ingen en tjeneste ved å bli slik som situasjonen er nå. Lykke til!

Anonymous poster hash: b3a71...491

[Anonym bruker]

Huff vanskelig. Hvorfor må han drikke til han stuper hver fredag? Gjør han det alene? Det at han er så irritabel og lett blir sint er jo også et tegn på depresjon? Hvis han eier lite tiltak i hverdagen er jo det også varseltegn? Kan det være han føler seg mislykket? Er du flink til å gi ros og kompetent? Ofte starter en forandring i forholdet med at man selv blir den forandrinen man vil se hos den andre. Hva om du f eks gir han et kyss på morgenen og sier du er glad i han, hva gjør det med han, og tonen resten av dagen tror du? Dersom det ikke er noe du klarer ordne sammen med han er fvk veldig hjelpsomme... Prøv å fokusere på deg positive fremfor det negative. Dyrk kjærligheten der du kan. Finn på ting bare dere to.

 

Anonymous poster hash: e9e98...1d0

[Anonym bruker]

Huff vanskelig. Hvorfor må han drikke til han stuper hver fredag? Gjør han det alene? Det at han er så irritabel og lett blir sint er jo også et tegn på depresjon? Hvis han eier lite tiltak i hverdagen er jo det også varseltegn? Kan det være han føler seg mislykket? Er du flink til å gi ros og kompetent? Ofte starter en forandring i forholdet med at man selv blir den forandrinen man vil se hos den andre. Hva om du f eks gir han et kyss på morgenen og sier du er glad i han, hva gjør det med han, og tonen resten av dagen tror du? Dersom det ikke er noe du klarer ordne sammen med han er fvk veldig hjelpsomme... Prøv å fokusere på deg positive fremfor det negative. Dyrk kjærligheten der du kan. Finn på ting bare dere to.

 

Anonymous poster hash: e9e98...1d0

 

Alt det du skriver er veldig gode råd. Men jeg tror det er råd som fungerer før det har gått halvparten så langt som i His tilfelle.

 

Om mannen er deprimert, om han er syk, da har han selv ansvar for å søke hjelp. Ingen kan hjelpe en person som ikke vil hjelpe seg selv. Og His mann viser ingen vilje til å endre noe. Når barna må liste seg rundt sin fyllesyke far og får slengt i seg kommentarer i dag som egentlig er psykisk vold, da har det gått altfor langt!

 

Hi kan ikke redde dette forholdet med å snu rundt om mannen ikke ønsker å endre seg. Å være den eneste som viser kjærlighet er svært lite fruktbart.

 

Hvis mannen selv ønsker å endre seg, hvis han går med på parterapi og oppsøker hjelp hvis han er deprimert og/eller for sitt alkoholproblem, da kan det absolutt være håp for forholdet. Men slik mannen fremstår har jeg dessverre lite tro på det.

 

Men rådene dine er veldig gode for å opprettholde kjærligheten i et forhold og å reparere ting når de ikke er gått for langt

 

Anonymous poster hash: c2331...7fd