Er så lei av mine totalt blinde og egoistiske foreldre!!!

[Anonym bruker]

Jeg er vokst opp med foreldre som synes sykelig synd på seg selv i alle situasjoner, de er uten evne til å ordne opp i rotet sitt selv, og som fra vi barna var små har brukt oss som rådgivere og psykologer.

De fleste helger i barndommen min var mareritt hvor begge kranglet så busta føyk(+flasker og div), dette foran oss fire små barna som sto skjelvende, redde og gråtende som vitner - selvsagt helt uten evne til å takle sånt.

 

Fortsatt nå når vi barna er blitt voksne er vi nødt til å passe på de begge to ( på hver sin kant da de nå er skilt). Ofte får vi telefoner fra de som inneholder kun ord og setninger som blir sagt for å få oss til å få mest mulig empati med dem og for å "skremme" oss til å bli redde for deres helse osv.

 

Begge har etter min mening psykiske problemer som følge av lange liv med middels hverdagslig alkoholforbruk, men de ser FORTSATT ikke etter alt som har skjedd at de kanskje burde endre levemåte.

Jeg er så sinnsykt LEI av å måtte være "barnet som må være den voksne", merker jeg ikke orker så mye mer bråk fra noen av dem, men er da fortsatt sykt vanskelig å måtte gi opp sine egne foreldre.

 

I natt var det påan igjen med mamma, fikk rare meldinger på telefonen midt på natta om at hun ikke liker "de derre forvrengte bildene av meg og sønnen min" og at hun ønsket jeg skulle slutte med det (face swap sendt til henne bare for moro).. Henger jo ikke på greip i det hele tatt...

 

 

Pappa er også fysisk alvorlig syk, mamma er ustabil/deprimert.

 

 

Vi barna er som følge av alt dette blitt motsatt av våre foreldre, noe som på mange måter er bra. Vi legger ikke våre bekymringer over på andre, spesielt ikke over på våre barn. Tror også vi alle fire er over middels psykisk stabile da vi fra vi har vært små har måttet takle vanskelige problemer.

 

 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med å skrive dette innpå her, måtte bare få spydd ut litt oppbygd frustrasjon!

Anonymous poster hash: c33cb...2eb

[Anonym bruker]

Uff, her kan jeg bare gi deg min støtte og en "klem". Det er langt fra min gode oppvekst, synes synd på alle små barn som må være vitne til og gjennomgå slike ustabile situasjoner.

Forstår godt at du synes det blir mye. Ka n du si til din mor hvordan du føler det? Og at du ønsker en periode med litt avstand? Her må du ta vare på deg selv og din egen familie.

Klem til deg!!

 

Anonymous poster hash: a0599...f58

[Anonym bruker]

Takk a0599...f58!

 

Barna mine skal ihvertfall få en mye bedre start det er sikkert!

 

 

Hilsen HI

Anonymous poster hash: c33cb...2eb

[Anonym bruker]

Aldri lett å kutte ut foreldre. Men kanskje du kan ta en pause? Si til de at du trenger mer ro og stabilitet, og at du blir urolig evt lei av hvordan de holder på.

Jeg har en i familien som er som dine foreldre, jeg må til tider holde henne langt unna. Etter en pause oppfører hun seg faktisk mye bedre. Hun vil jo ha kontakt, så når vi "stenger" henne ute, og hun får tenkt seg om, er hun mye lettere å ha med å gjøre, i alle fall en stund, før det hele starter igjen, men da stenger jeg henne ut igjen. Dette er beste løsning for oss. For totalt utelukking av et nært familiemedlem er for vondt for meg, men jeg har lært meg å kontrollerer det bedre.

Lykke til hi, håper dere finner en god løsning for dere alle

 

Anonymous poster hash: 6d498...627

[Gjest Antarctica]

Kanskje du skal øve inn noen faste "fraser" du møter dem med hver gang? Noe som parkerer dem litt, f eks: "Jaja, du er voksen, du finner sikkert ut av det selv. Da kan du jo heller ringe meg, for jeg kan ikke ordne opp for deg."