Foreldre som forteller sitt eget barn at det er høysensitivt...

[Anonym bruker]

Jeg må ærlig innrømme at jeg har fått begrepet "høysensitiv" laaaangt oppi halsen...for lenge siden... Har ei venninne som nå mener at hennes datter er høysensitiv. Hun har også fortalt sin egen datter at hun er det, og hva det innebærer. Datteren "flyr" nå rundt og forteller Gud og hvermann at hun er høysensitiv... Jeg er tilfeldigvis lærer ved skolen datteren hennes går på. Jobber til og med på samme klassetrinn... Barnet forteller nå sine medelever og lærere at hun er høysensitiv. Hvis noen barn bråker litt, ber dette barnet om å få gå ut av klasserommet siden hun er høysensitiv og får fortere vondt i hodet og ørene enn andre barn... Men hvis barnet selv tøyser og bråker er der visst ikke så farlig allikevel...

 

Joda, som lærer bør jeg vel være litt mer åpen for slike ting, og tar selvfølgelig hensyn til hva det måtte være så lenge det er aktuelt og reelt. Men ærlig talt, man forteller da ikke sin egen datter dette??

 

Jenta selv klaget overhodet ikke mye før hun ble fortalt at hun var høysensitiv, men nå tar det jo helt av...

 

Beklager hvis jeg høres lite pedagogisk ut her, men denne "poppis-diagnosen" tar jo helt av, og foreldre som gjerne vil at barnet deres skal være litt spesielt, sluker jo dette rått...

 

Og nei, jeg er ikke jentas kontaktlærer selv om jeg jobber på samme trinn. Føler heller ikke at jeg brutt noen taushetsplikt da dette kan være hvorsomhelst og hvemsomhelst...

 

Anonymous poster hash: 7f534...07c

[Anonym bruker]

Mitt barn er høysensitiv, men han vet det ikke selv.

Han er også en som kan bråke, men ikke tåler andre sitt bråk.

Det er kanskje normalt. Nå bruker ikke barnet mitt dette som unnskyldning, siden han ikke kjenner til ordet høysensitiv.

 

Anonymous poster hash: baba0...2ce

[Anonym bruker]

Farlig når foreldre selvdiagnostiserer barna sine.. Og seg selv. Dette er blitt en uting i dagens samfunn. Det kan virke som om det er om å gjøre å ha en diagnose/"unnskyldning" for alt. Og være litt mer "spesiell" enn alle andre. Tror dette skader mer på sikt, enn det gjør godt. Skummelt.

 

Anonymous poster hash: ac9f6...966

[Anonym bruker]

Virker som at mange tror at høysensitiv er en diagnose. Det er feil. Det er mer en beskrivelse av personligheten.

Før jeg visste hva høysensitiv var, sa jeg at jeg hadde et følsomt barn.

Høysensitiv er fremdeles ikke et ord jeg bruker, kun i enkelte sammenhenger, som nå.

 

Anonymous poster hash: baba0...2ce

[Anonym bruker]

Bare svar "du får gå ut når hodepinen kommer, da, hvis den blir så uutholdelig at det er umulig å være her. Inntil videre går det nok bra."

 

Anonymous poster hash: 39181...827

[Anonym bruker]

Høysensitivitet er IKKE en diagnose! Det er et personlighetstrekk som 10-20 % av befolkningen har (ca. samme tall gjelder også for dyreverdenen).

 

Jeg mener at hvis man har et barn som er høysensitiv så er det lurt å forklare barnet at det må lære seg å beskytte seg selv. Å gi barnet et ord på dette er ikke nødvendigvis viktig eller riktig, men det vil være avhengig av barnet - og ikke minst kommer det an på hvordan foreldrene forklarer ting og ufarliggjør det.

Personer som er høysensitive kan av og til føle seg noe anderledes enn andre, forstår ikke alltid at de oppfatter ting som de gjør når andre ikke gjør det osv. Spesielt for barn mener jeg da det er viktig å hjelpe dem til å forstå seg selv - hvis ikke risikerer man at de blir utbrente voksne fordi de ikke har lært seg å ta hensyn til hvordan deres kropp fungerer. Man må forholde seg til samfunnet slik det er, og som høysensitiv kan man ha behov for teknikker for å beskytte seg selv/hvile, lære seg å koble ut inntrykk, ta pauser osv. Og dette må man ofte lære barn til å gjøre.

Det å lære barn (eller voksne dette) betyr ikke at man skal gi personen inntrykk av at den er syk eller har en diagnose! Man er helt normal, men har noen personlighetstrekk som kan være nyttige eller til plage, alt etter hvordan man bruker dem selv.

 

Hi - du virker dømmende i det du skriver, og det virker som om du egentlig ikke helt vet hva "høysensitivitet" innebærer? Det baserer jeg på at du skriver at du tar hensyn til ting hvis de er "aktuelle og reelle". Høysensitivitet er absolutt reelt!

Men noen diagnose er det ikke. Jeg synes du som er lærer bør lære deg mer om høysensitivitet som personlighetstrekk, for du har garantert en eller flere elever selv som er høysensitive, og det kan være nyttig for deg for å gjøre en best mulig jobb.

I en læresituasjon så er det ingen ulempe uansett at man greier å holde bråk på lavest mulig nivå - noe som ikke bare er en fordel for de høysensitive, men også for de fleste elever i klassen.

"Bråk" i klasserom er dessverre blitt altfor vanlig...

 

Når alt det er sagt - om denne jenta du snakker om er høysensitiv eller ikke, det er jo et åpent spørsmål ut fra det du skriver. Så at du er skeptisk til det, det forstår jeg godt. Om foreldrene mener de har belegg for å hevde det, så virker det rimelig sikkert at de ikke har formidlet dette på en god måte for datteren sin - og der burde de og jenta få litt veiledning, mener jeg.

Ut fra det du forteller så virker det jo nesten som om jenta har begynt å bruke "diagnosen" hun tror hun har som en måte å få oppmerksomhet på - og det er jo bare trist. Kan dette være foreldre som utad er oppmerksomme, men som hjemme kanskjer ikke gir jenta nok nærhet? Eller at jenta ikke har særlig god selvtillit og bruker dette "spesielle" til å hevde seg selv?

 

Jeg synes du skal lese deg opp på hva det vil si å ha personlighetstrekket høysensitivitet, Hi. Slik at du forstår mer av hva det innebærer. Det synes jeg du bør gjøre siden du er lærer og garantert forholder deg til barn som er det. Jentas lærer bør også lese seg opp på temaet slik at h*n kan veilede jenta på en ordentlig måte siden foreldrene hennes tydeligvis ikke greier det. Denne jenta (hvis hun er høysensitiv) trenger å lære seg måter å hente seg inn igjen, men etter min mening så innebærer det IKKE at hun skal ha frikort til å gå ut av klasserom pga. "bråk". Unntaket er hvis dette er en klasse med ekstremt mye bråk hvor læreren ikke greier å holde orden på klassen - men de fleste lærere greier vel å holde noenlunde disiplin i klassen?

Går hun i en ekstremt bråkete klasse så kan hun f.eks. lære seg å bruke en del av storefri til å trekke seg litt tilbake, og hun bør lære seg å hente seg inn igjen etter skolen. Men å trekke seg unna undervisning stadig vekk pga. bråk, det er ikke en måte å tilpasse seg. For tilpasse seg må hun lære seg om hun skal komme seg gjennom utdanning og jobb. Men man må lære hvordan man kan takle de utfordringene man kan ha som høysensitivitet.

 

Og er du en god venninne så mener jeg du bør ta dette opp med foreldrene. Kanskje ikke si at du mener jenta ikke er høysensitiv, men forklare at jenta virker å ha misforstått hva det egentlig betyr å være høysensitiv og at hun på skolen velger feil taktikk for å beskytte seg selv. Og er hun høysensitiv så bør hun når hun bråker selv, konfronteres med om hun mener det er greit at hun bråker så mye når hun selv påstår at hun må gå ut hvis andre bråker - hvorfor skal ikke hun ta hensyn til andre?

 

Om foreldrene er mottakelige for fornuft er jo en annen sak, og ut fra det du forteller så kan det vel virke som om de ikke vil være det. I så fall mener jeg at det må bli jentas lærer som må sette seg godt inn i temaet og lære jenta å takle det ev. personlighetstrekket hun har, sette opp regler hun må følge, få høre hva som er greit og hva som ikke er greit. Å stadig trekke seg ut av undervisningssituasjonen er ikke et alternativ (såsant læreren ikke har kontroll over klassen og bråk i timene).

 

Høysensitivitet er ingen diagnose, det er bare et personlighetstrekk. men det er evner som gjør at man skal være bevisst på det, for hvis ikke kan man få problemer pga. at man sliter seg ut. På sikt tror jeg folk vil få et mer normalt forhold til dette personlighetstrekket, og jeg tror også at f.eks. arbeidsgivere vil bli mer oppmerksom på at dette er personlighetstrekk som kan være svært nyttige å ha med på laget.

 

Å være høysensitiv kan være en stor ulempe slik samfunnet er i dag, eller det kan være en fordel - alt etter hvordan man lærer seg å leve med det. Den jenta du forteller om trenger hjelp til å forstå hvordan hun kan tilpasse seg best, og det gjør hun trolig ikke slik hun gjør det i dag.

Anonymous poster hash: 198f2...796

[Anonym bruker]

 

Høysensitivitet er IKKE en diagnose! Det er et personlighetstrekk som 10-20 % av befolkningen har (ca. samme tall gjelder også for dyreverdenen).

 

Jeg mener at hvis man har et barn som er høysensitiv så er det lurt å forklare barnet at det må lære seg å beskytte seg selv. Å gi barnet et ord på dette er ikke nødvendigvis viktig eller riktig, men det vil være avhengig av barnet - og ikke minst kommer det an på hvordan foreldrene forklarer ting og ufarliggjør det.

Personer som er høysensitive kan av og til føle seg noe anderledes enn andre, forstår ikke alltid at de oppfatter ting som de gjør når andre ikke gjør det osv. Spesielt for barn mener jeg da det er viktig å hjelpe dem til å forstå seg selv - hvis ikke risikerer man at de blir utbrente voksne fordi de ikke har lært seg å ta hensyn til hvordan deres kropp fungerer. Man må forholde seg til samfunnet slik det er, og som høysensitiv kan man ha behov for teknikker for å beskytte seg selv/hvile, lære seg å koble ut inntrykk, ta pauser osv. Og dette må man ofte lære barn til å gjøre.

Det å lære barn (eller voksne dette) betyr ikke at man skal gi personen inntrykk av at den er syk eller har en diagnose! Man er helt normal, men har noen personlighetstrekk som kan være nyttige eller til plage, alt etter hvordan man bruker dem selv.

 

Hi - du virker dømmende i det du skriver, og det virker som om du egentlig ikke helt vet hva "høysensitivitet" innebærer? Det baserer jeg på at du skriver at du tar hensyn til ting hvis de er "aktuelle og reelle". Høysensitivitet er absolutt reelt!

Men noen diagnose er det ikke. Jeg synes du som er lærer bør lære deg mer om høysensitivitet som personlighetstrekk, for du har garantert en eller flere elever selv som er høysensitive, og det kan være nyttig for deg for å gjøre en best mulig jobb.

I en læresituasjon så er det ingen ulempe uansett at man greier å holde bråk på lavest mulig nivå - noe som ikke bare er en fordel for de høysensitive, men også for de fleste elever i klassen.

"Bråk" i klasserom er dessverre blitt altfor vanlig...

 

Når alt det er sagt - om denne jenta du snakker om er høysensitiv eller ikke, det er jo et åpent spørsmål ut fra det du skriver. Så at du er skeptisk til det, det forstår jeg godt. Om foreldrene mener de har belegg for å hevde det, så virker det rimelig sikkert at de ikke har formidlet dette på en god måte for datteren sin - og der burde de og jenta få litt veiledning, mener jeg.

Ut fra det du forteller så virker det jo nesten som om jenta har begynt å bruke "diagnosen" hun tror hun har som en måte å få oppmerksomhet på - og det er jo bare trist. Kan dette være foreldre som utad er oppmerksomme, men som hjemme kanskjer ikke gir jenta nok nærhet? Eller at jenta ikke har særlig god selvtillit og bruker dette "spesielle" til å hevde seg selv?

 

Jeg synes du skal lese deg opp på hva det vil si å ha personlighetstrekket høysensitivitet, Hi. Slik at du forstår mer av hva det innebærer. Det synes jeg du bør gjøre siden du er lærer og garantert forholder deg til barn som er det. Jentas lærer bør også lese seg opp på temaet slik at h*n kan veilede jenta på en ordentlig måte siden foreldrene hennes tydeligvis ikke greier det. Denne jenta (hvis hun er høysensitiv) trenger å lære seg måter å hente seg inn igjen, men etter min mening så innebærer det IKKE at hun skal ha frikort til å gå ut av klasserom pga. "bråk". Unntaket er hvis dette er en klasse med ekstremt mye bråk hvor læreren ikke greier å holde orden på klassen - men de fleste lærere greier vel å holde noenlunde disiplin i klassen?

Går hun i en ekstremt bråkete klasse så kan hun f.eks. lære seg å bruke en del av storefri til å trekke seg litt tilbake, og hun bør lære seg å hente seg inn igjen etter skolen. Men å trekke seg unna undervisning stadig vekk pga. bråk, det er ikke en måte å tilpasse seg. For tilpasse seg må hun lære seg om hun skal komme seg gjennom utdanning og jobb. Men man må lære hvordan man kan takle de utfordringene man kan ha som høysensitivitet.

 

Og er du en god venninne så mener jeg du bør ta dette opp med foreldrene. Kanskje ikke si at du mener jenta ikke er høysensitiv, men forklare at jenta virker å ha misforstått hva det egentlig betyr å være høysensitiv og at hun på skolen velger feil taktikk for å beskytte seg selv. Og er hun høysensitiv så bør hun når hun bråker selv, konfronteres med om hun mener det er greit at hun bråker så mye når hun selv påstår at hun må gå ut hvis andre bråker - hvorfor skal ikke hun ta hensyn til andre?

 

Om foreldrene er mottakelige for fornuft er jo en annen sak, og ut fra det du forteller så kan det vel virke som om de ikke vil være det. I så fall mener jeg at det må bli jentas lærer som må sette seg godt inn i temaet og lære jenta å takle det ev. personlighetstrekket hun har, sette opp regler hun må følge, få høre hva som er greit og hva som ikke er greit. Å stadig trekke seg ut av undervisningssituasjonen er ikke et alternativ (såsant læreren ikke har kontroll over klassen og bråk i timene).

 

Høysensitivitet er ingen diagnose, det er bare et personlighetstrekk. men det er evner som gjør at man skal være bevisst på det, for hvis ikke kan man få problemer pga. at man sliter seg ut. På sikt tror jeg folk vil få et mer normalt forhold til dette personlighetstrekket, og jeg tror også at f.eks. arbeidsgivere vil bli mer oppmerksom på at dette er personlighetstrekk som kan være svært nyttige å ha med på laget.

 

Å være høysensitiv kan være en stor ulempe slik samfunnet er i dag, eller det kan være en fordel - alt etter hvordan man lærer seg å leve med det. Den jenta du forteller om trenger hjelp til å forstå hvordan hun kan tilpasse seg best, og det gjør hun trolig ikke slik hun gjør det i dag.

 

Anonymous poster hash: 198f2...796

Takk for et godt svar! Jeg kan muligens virke dømmende, men tro meg når jeg sier at det er jeg absolutt ikke! Det jeg reagerer på er at foreldrene forteller sitt eget barn at det er høysensitivt - et ord et lite barn ikke trenger å ha i sitt vokabular. Jeg vet veldig godt at dette ikke er en diagnose, problemet kommer når dette blir BRUKT som en diagnose... Slik som i det tilfellet jeg skriver om. Foreldrene er oppegående mennesker, som har undersøkt dette nøye. Men du har helt rett i at HVIS jenta er høysensitiv, så har ikke foreldrene lært henne å takle dette. Det er ingenting i jentas klasse som tilsier at det skal være uutholdelig å være der - absolutt ikke. Ellers må jeg bare si at jeg leser om og hører om flere og flere som er "nyfrelste" på dette begrepet, og bruker det som unnskyldning for dårlig oppførsel osv. Det finnes ikke greit!

 

Jeg har snakket med venninna mi, som akkurat nå ikke virker veldig mottakelig... Hun behandler datteren sin som en skjør, liten fugleunge, og lar henne slippe unna det meste "fordi hun er så høysensitiv stakkar"... Skrev i stad at foreldrene til jenta er oppegående, for slik har jeg oppfattet den, men akkurat nå mener jeg de trår feil... Hun er ikke akkurat en bestevenninne, så blir muligens litt unaturlig for meg å snakke med henne om dette... HI

 

Anonymous poster hash: 7f534...07c

[Anonym bruker]

Høysensitivitet slik det beskrives av Elaine Aron er faktisk ikke et bevist personlighetstrekk. Dette er en teori som har fått mye medieoppmerksomhet og Elaine Arons bøker er en stor kommersiell suksess, men det er ikke en teori med bred oppsluttning i fagmiljøene.

 

Det er god grunn til å ta folks selvidentifiserte høysensitivitet med en god klype salt.

 

Anonymous poster hash: 0c358...e36

[Anonym bruker]

 

Høysensitivitet er IKKE en diagnose! Det er et personlighetstrekk som 10-20 % av befolkningen har (ca. samme tall gjelder også for dyreverdenen).

 

Jeg mener at hvis man har et barn som er høysensitiv så er det lurt å forklare barnet at det må lære seg å beskytte seg selv. Å gi barnet et ord på dette er ikke nødvendigvis viktig eller riktig, men det vil være avhengig av barnet - og ikke minst kommer det an på hvordan foreldrene forklarer ting og ufarliggjør det.

Personer som er høysensitive kan av og til føle seg noe anderledes enn andre, forstår ikke alltid at de oppfatter ting som de gjør når andre ikke gjør det osv. Spesielt for barn mener jeg da det er viktig å hjelpe dem til å forstå seg selv - hvis ikke risikerer man at de blir utbrente voksne fordi de ikke har lært seg å ta hensyn til hvordan deres kropp fungerer. Man må forholde seg til samfunnet slik det er, og som høysensitiv kan man ha behov for teknikker for å beskytte seg selv/hvile, lære seg å koble ut inntrykk, ta pauser osv. Og dette må man ofte lære barn til å gjøre.

Det å lære barn (eller voksne dette) betyr ikke at man skal gi personen inntrykk av at den er syk eller har en diagnose! Man er helt normal, men har noen personlighetstrekk som kan være nyttige eller til plage, alt etter hvordan man bruker dem selv.

 

Hi - du virker dømmende i det du skriver, og det virker som om du egentlig ikke helt vet hva "høysensitivitet" innebærer? Det baserer jeg på at du skriver at du tar hensyn til ting hvis de er "aktuelle og reelle". Høysensitivitet er absolutt reelt!

Men noen diagnose er det ikke. Jeg synes du som er lærer bør lære deg mer om høysensitivitet som personlighetstrekk, for du har garantert en eller flere elever selv som er høysensitive, og det kan være nyttig for deg for å gjøre en best mulig jobb.

I en læresituasjon så er det ingen ulempe uansett at man greier å holde bråk på lavest mulig nivå - noe som ikke bare er en fordel for de høysensitive, men også for de fleste elever i klassen.

"Bråk" i klasserom er dessverre blitt altfor vanlig...

 

Når alt det er sagt - om denne jenta du snakker om er høysensitiv eller ikke, det er jo et åpent spørsmål ut fra det du skriver. Så at du er skeptisk til det, det forstår jeg godt. Om foreldrene mener de har belegg for å hevde det, så virker det rimelig sikkert at de ikke har formidlet dette på en god måte for datteren sin - og der burde de og jenta få litt veiledning, mener jeg.

Ut fra det du forteller så virker det jo nesten som om jenta har begynt å bruke "diagnosen" hun tror hun har som en måte å få oppmerksomhet på - og det er jo bare trist. Kan dette være foreldre som utad er oppmerksomme, men som hjemme kanskjer ikke gir jenta nok nærhet? Eller at jenta ikke har særlig god selvtillit og bruker dette "spesielle" til å hevde seg selv?

 

Jeg synes du skal lese deg opp på hva det vil si å ha personlighetstrekket høysensitivitet, Hi. Slik at du forstår mer av hva det innebærer. Det synes jeg du bør gjøre siden du er lærer og garantert forholder deg til barn som er det. Jentas lærer bør også lese seg opp på temaet slik at h*n kan veilede jenta på en ordentlig måte siden foreldrene hennes tydeligvis ikke greier det. Denne jenta (hvis hun er høysensitiv) trenger å lære seg måter å hente seg inn igjen, men etter min mening så innebærer det IKKE at hun skal ha frikort til å gå ut av klasserom pga. "bråk". Unntaket er hvis dette er en klasse med ekstremt mye bråk hvor læreren ikke greier å holde orden på klassen - men de fleste lærere greier vel å holde noenlunde disiplin i klassen?

Går hun i en ekstremt bråkete klasse så kan hun f.eks. lære seg å bruke en del av storefri til å trekke seg litt tilbake, og hun bør lære seg å hente seg inn igjen etter skolen. Men å trekke seg unna undervisning stadig vekk pga. bråk, det er ikke en måte å tilpasse seg. For tilpasse seg må hun lære seg om hun skal komme seg gjennom utdanning og jobb. Men man må lære hvordan man kan takle de utfordringene man kan ha som høysensitivitet.

 

Og er du en god venninne så mener jeg du bør ta dette opp med foreldrene. Kanskje ikke si at du mener jenta ikke er høysensitiv, men forklare at jenta virker å ha misforstått hva det egentlig betyr å være høysensitiv og at hun på skolen velger feil taktikk for å beskytte seg selv. Og er hun høysensitiv så bør hun når hun bråker selv, konfronteres med om hun mener det er greit at hun bråker så mye når hun selv påstår at hun må gå ut hvis andre bråker - hvorfor skal ikke hun ta hensyn til andre?

 

Om foreldrene er mottakelige for fornuft er jo en annen sak, og ut fra det du forteller så kan det vel virke som om de ikke vil være det. I så fall mener jeg at det må bli jentas lærer som må sette seg godt inn i temaet og lære jenta å takle det ev. personlighetstrekket hun har, sette opp regler hun må følge, få høre hva som er greit og hva som ikke er greit. Å stadig trekke seg ut av undervisningssituasjonen er ikke et alternativ (såsant læreren ikke har kontroll over klassen og bråk i timene).

 

Høysensitivitet er ingen diagnose, det er bare et personlighetstrekk. men det er evner som gjør at man skal være bevisst på det, for hvis ikke kan man få problemer pga. at man sliter seg ut. På sikt tror jeg folk vil få et mer normalt forhold til dette personlighetstrekket, og jeg tror også at f.eks. arbeidsgivere vil bli mer oppmerksom på at dette er personlighetstrekk som kan være svært nyttige å ha med på laget.

 

Å være høysensitiv kan være en stor ulempe slik samfunnet er i dag, eller det kan være en fordel - alt etter hvordan man lærer seg å leve med det. Den jenta du forteller om trenger hjelp til å forstå hvordan hun kan tilpasse seg best, og det gjør hun trolig ikke slik hun gjør det i dag.

 

Anonymous poster hash: 198f2...796

Takk for et godt svar! Jeg kan muligens virke dømmende, men tro meg når jeg sier at det er jeg absolutt ikke! Det jeg reagerer på er at foreldrene forteller sitt eget barn at det er høysensitivt - et ord et lite barn ikke trenger å ha i sitt vokabular. Jeg vet veldig godt at dette ikke er en diagnose, problemet kommer når dette blir BRUKT som en diagnose... Slik som i det tilfellet jeg skriver om. Foreldrene er oppegående mennesker, som har undersøkt dette nøye. Men du har helt rett i at HVIS jenta er høysensitiv, så har ikke foreldrene lært henne å takle dette. Det er ingenting i jentas klasse som tilsier at det skal være uutholdelig å være der - absolutt ikke. Ellers må jeg bare si at jeg leser om og hører om flere og flere som er "nyfrelste" på dette begrepet, og bruker det som unnskyldning for dårlig oppførsel osv. Det finnes ikke greit!

 

Jeg har snakket med venninna mi, som akkurat nå ikke virker veldig mottakelig... Hun behandler datteren sin som en skjør, liten fugleunge, og lar henne slippe unna det meste "fordi hun er så høysensitiv stakkar"... Skrev i stad at foreldrene til jenta er oppegående, for slik har jeg oppfattet den, men akkurat nå mener jeg de trår feil... Hun er ikke akkurat en bestevenninne, så blir muligens litt unaturlig for meg å snakke med henne om dette... HI

 

Anonymous poster hash: 7f534...07c

 

 

Jeg er veldig enig i at det ikke skal brukes som en unnskyldning til å slippe unna med dårlig oppførsel eller slippe unna kjedelige oppgaver. Mitt inntrykk av de jeg kjenner (voksne og barn) som er høysensitiv har tvert om stort sett veldig god oppførsel. De er oppmerksomme på hvordan andres adferd påvirker andre, og derfor synes jeg de oftere er bedre på å unngå dårlig oppførsel selv. Med unntak av de som ikke forstår at de tar inn mer impulser og i tillegg må være mye i svært bråkete omgivelser, da er det noen barn som kan reagere med "utagering" fordi de egentlig har det vondt, er utslitt fordi miljøet de er i er uheldig for dem. Men da er det som regel ekstreme situasjoner, f.eks. svært bråkete og urolige klassesituasjoner på daglig basis.

 

Jeg ser jeg tok feil av holdningen din, kunne misforstås litt det hovedinnlegget ditt. Ser av det du skriver nå at du ikke er dømmende. Jeg er veldig enig i det du sier, at mange bruker dette som en diagnose. De som bruker det som en diagnose er etter min erfaring de som bruker det som en unnskyldning for å ikke ta tak i problemene de har. Og ved å bortforklare f.eks. barns dårlige oppførsel med "høysensitivitet" da viser jo foreldrene bare at de ikke forstår hverken hva det vil si å være ekstra sensitiv eller hva som er årsaken til barnets ev. dårlige oppførsel.

 

Nr. 8 skriver at det ikke er et bevisst personlighetstrekk. Jeg er egentlig enig i det, selv om jeg over skrev at det er et personlighetstrekk. Det er enklere å si at det er et personlighetstrekk når man diskuterer det, i hvert fall med de som kaller høysensitivitet for en diagnose. Jeg er selv høysensitiv, er bikket 40 år, og det er først siste årene jeg har hatt ord å sette på det. På mange måter var jeg nok heldig, for jeg var ganske god helt fra jeg var lita til å gi meg selv pusterom. Veldig ofte ble det med å dukke nesen ned i en bok, men jeg kunne like gjerne gå ut i skogen bak huset vårt og ligge på alle fire og studere insekter eller blomster i detalj og så forsøke å tegne dem etterpå (kan ikke tegne, ha-ha... men jeg søkte nok roen i det). Selv om jeg også er veldig sosial av meg så passet jeg som barn alltid å få slike kortere eller lengre pauser daglig - uten at jeg var bevisst hvorfor. Jeg bare kjente at jeg trengte det. Jeg tok nesten alltid også en liten pause etter skolen, noen ganger bare en kort stund 5-10-15 minutter, men alltid litt tid. Om ikke annet latet jeg som jeg gikk på do og satt der og tenkte litt, fordøyde dagens inntrykk på skolen og tømte hodet

Jeg ser på det mer som evner enn som et personlighetstrekk. Og da mener jeg ikke evner som i "bedre enn andre", men kun på en saklig måte, på samme måte som at noen er bedre i matte enn meg, bedre til å løpe fort, balansere eller treffe blink eller hva som helst. Jeg er god på å fange opp signaler... jeg er den første som kjenner røyklukt, jeg er den første som fanger opp at andre ikke har det bra, er usikre, er lei seg, er glad pga. hemmeligheter, jeg er den som kan scanne et rom og se hvordan stemningen er, på et sekund fange opp hvem som trives, hvem som er falsk, hvem som er ukomfortabel, irritert osv..... Jeg forholder meg kun til at jeg er bedre enn de fleste til å fange opp småtegn som andre ofte trenger tydeligere tegn på før de oppfatter, og at dette gjelder de fleste sanser, syn, hørsel, lukt osv. Jeg tenker at mitt nervesystem er god på akkurat dette feltet. Andre er gode på andre ting. Men et at jeg er skapt slik at jeg fanger opp alt jeg gjør, det gjør også at jeg risikerer å bli langt mer sliten enn andre i samme situasjon, og det må jeg ta hensyn til selv. Jeg er ikke noe persilleblad av den grunn!

Så personlig så ser jeg ikke på det som personlighetstrekk, selv om det nok påvirker personligheten. Jeg ser bare på det som en naturlig variant, at folk er skapt forskjellig med ulike ting de kan bedre eller dårligere.

 

Hi, du sier at foreldrene trolig ikke er mottakelige og at det ikke er noen nær venninne av deg. Hvis du likevel vil hjelpe denne jenta så tror jeg veien å gå er via din kollega som har ansvaret for klassen til jenta. Klasseforstanderen kan bruke litt tid på å forklare jenta at det at hun ev. er høysensitiv ikke betyr at hun kan gå ut av undervisningssituasjonen, hun er ikke syk, det er ingen diagnose, hun har bare evnen til å føle enkelte ting sterkere - MEN at det er jentas ansvar selv å finne lommer av pauser i hverdagen hvor hun kan hente seg inn. Trenger hun det så får hun heller bruke litt av storefri eller et av de andre friminuttene til å være litt for seg selv, eller med en venn som er rolig. Hun kan bruke noen minutter etter skolen, på sfo eller når hun kommer hjem til å ta pause, men at hun skal og må gjøre "jobben" sin, og jobben hennes er å være tilstede i klassen og bidra positivt og gjøre leksene sine. Læreren kan hjelpe denne jenta selv om foreldrene tydeligvis bruker "diagnosen" for å slippe å ta tak i noe de selv tydeligvis synes er vanskelig. Om læreren forklarer enkelt og lettforståelig og gjør det tydelig at dette ikke er en sykdom/diagnose OG stiller krav både til tilstedeværelse og at jenta selv har ansvar for å ta pauser der hun kan, DA kan jenta hjelpes. Det er jo faktisk slik at friminuttene skal brukes til å hente seg inn. Noen trenger å løpe og leke - andre trenger å distansere seg litt og roe ned. Dette må jenta lære seg, og hun må forstå at det  å forlate klassen IKKE er greit fremover!

Så snakk med kollegaen din - da tror jeg dere kan hjelpe jenta langt mer enn det foreldrene gjør i øyeblikket

 

En liten tanke til slutt... vær litt obs på denne jenta. Du sier at foreldrene har fortalt jenta at hun er høysensitiv og at jenta etter dette har endret adferd og bruker "diagnosen" for alt hun tror den er verdt. Adferdendringen og foreldrenes behov for å sette en diagnose på jenta kan være et tegn på at noe ikke er som det skal være hjemme hos dem. Det at jenta bruker "diagnosen" for å få oppmerksomhet kan også være et tegn på at hun ikke er sett nok i hjemmet, at omsorgen ikke er god nok.

Sier ikke dette for å hause opp noe, men ha det litt i bakhodet når du registrerer jentas oppførsel fremover og når du ev. har kontakt med familien privat.

 

Anonymous poster hash: 198f2...796

[Anonym bruker]

 

 

Høysensitivitet er IKKE en diagnose! Det er et personlighetstrekk som 10-20 % av befolkningen har (ca. samme tall gjelder også for dyreverdenen).

 

Jeg mener at hvis man har et barn som er høysensitiv så er det lurt å forklare barnet at det må lære seg å beskytte seg selv. Å gi barnet et ord på dette er ikke nødvendigvis viktig eller riktig, men det vil være avhengig av barnet - og ikke minst kommer det an på hvordan foreldrene forklarer ting og ufarliggjør det.

Personer som er høysensitive kan av og til føle seg noe anderledes enn andre, forstår ikke alltid at de oppfatter ting som de gjør når andre ikke gjør det osv. Spesielt for barn mener jeg da det er viktig å hjelpe dem til å forstå seg selv - hvis ikke risikerer man at de blir utbrente voksne fordi de ikke har lært seg å ta hensyn til hvordan deres kropp fungerer. Man må forholde seg til samfunnet slik det er, og som høysensitiv kan man ha behov for teknikker for å beskytte seg selv/hvile, lære seg å koble ut inntrykk, ta pauser osv. Og dette må man ofte lære barn til å gjøre.

Det å lære barn (eller voksne dette) betyr ikke at man skal gi personen inntrykk av at den er syk eller har en diagnose! Man er helt normal, men har noen personlighetstrekk som kan være nyttige eller til plage, alt etter hvordan man bruker dem selv.

 

Hi - du virker dømmende i det du skriver, og det virker som om du egentlig ikke helt vet hva "høysensitivitet" innebærer? Det baserer jeg på at du skriver at du tar hensyn til ting hvis de er "aktuelle og reelle". Høysensitivitet er absolutt reelt!

Men noen diagnose er det ikke. Jeg synes du som er lærer bør lære deg mer om høysensitivitet som personlighetstrekk, for du har garantert en eller flere elever selv som er høysensitive, og det kan være nyttig for deg for å gjøre en best mulig jobb.

I en læresituasjon så er det ingen ulempe uansett at man greier å holde bråk på lavest mulig nivå - noe som ikke bare er en fordel for de høysensitive, men også for de fleste elever i klassen.

"Bråk" i klasserom er dessverre blitt altfor vanlig...

 

Når alt det er sagt - om denne jenta du snakker om er høysensitiv eller ikke, det er jo et åpent spørsmål ut fra det du skriver. Så at du er skeptisk til det, det forstår jeg godt. Om foreldrene mener de har belegg for å hevde det, så virker det rimelig sikkert at de ikke har formidlet dette på en god måte for datteren sin - og der burde de og jenta få litt veiledning, mener jeg.

Ut fra det du forteller så virker det jo nesten som om jenta har begynt å bruke "diagnosen" hun tror hun har som en måte å få oppmerksomhet på - og det er jo bare trist. Kan dette være foreldre som utad er oppmerksomme, men som hjemme kanskjer ikke gir jenta nok nærhet? Eller at jenta ikke har særlig god selvtillit og bruker dette "spesielle" til å hevde seg selv?

 

Jeg synes du skal lese deg opp på hva det vil si å ha personlighetstrekket høysensitivitet, Hi. Slik at du forstår mer av hva det innebærer. Det synes jeg du bør gjøre siden du er lærer og garantert forholder deg til barn som er det. Jentas lærer bør også lese seg opp på temaet slik at h*n kan veilede jenta på en ordentlig måte siden foreldrene hennes tydeligvis ikke greier det. Denne jenta (hvis hun er høysensitiv) trenger å lære seg måter å hente seg inn igjen, men etter min mening så innebærer det IKKE at hun skal ha frikort til å gå ut av klasserom pga. "bråk". Unntaket er hvis dette er en klasse med ekstremt mye bråk hvor læreren ikke greier å holde orden på klassen - men de fleste lærere greier vel å holde noenlunde disiplin i klassen?

Går hun i en ekstremt bråkete klasse så kan hun f.eks. lære seg å bruke en del av storefri til å trekke seg litt tilbake, og hun bør lære seg å hente seg inn igjen etter skolen. Men å trekke seg unna undervisning stadig vekk pga. bråk, det er ikke en måte å tilpasse seg. For tilpasse seg må hun lære seg om hun skal komme seg gjennom utdanning og jobb. Men man må lære hvordan man kan takle de utfordringene man kan ha som høysensitivitet.

 

Og er du en god venninne så mener jeg du bør ta dette opp med foreldrene. Kanskje ikke si at du mener jenta ikke er høysensitiv, men forklare at jenta virker å ha misforstått hva det egentlig betyr å være høysensitiv og at hun på skolen velger feil taktikk for å beskytte seg selv. Og er hun høysensitiv så bør hun når hun bråker selv, konfronteres med om hun mener det er greit at hun bråker så mye når hun selv påstår at hun må gå ut hvis andre bråker - hvorfor skal ikke hun ta hensyn til andre?

 

Om foreldrene er mottakelige for fornuft er jo en annen sak, og ut fra det du forteller så kan det vel virke som om de ikke vil være det. I så fall mener jeg at det må bli jentas lærer som må sette seg godt inn i temaet og lære jenta å takle det ev. personlighetstrekket hun har, sette opp regler hun må følge, få høre hva som er greit og hva som ikke er greit. Å stadig trekke seg ut av undervisningssituasjonen er ikke et alternativ (såsant læreren ikke har kontroll over klassen og bråk i timene).

 

Høysensitivitet er ingen diagnose, det er bare et personlighetstrekk. men det er evner som gjør at man skal være bevisst på det, for hvis ikke kan man få problemer pga. at man sliter seg ut. På sikt tror jeg folk vil få et mer normalt forhold til dette personlighetstrekket, og jeg tror også at f.eks. arbeidsgivere vil bli mer oppmerksom på at dette er personlighetstrekk som kan være svært nyttige å ha med på laget.

 

Å være høysensitiv kan være en stor ulempe slik samfunnet er i dag, eller det kan være en fordel - alt etter hvordan man lærer seg å leve med det. Den jenta du forteller om trenger hjelp til å forstå hvordan hun kan tilpasse seg best, og det gjør hun trolig ikke slik hun gjør det i dag.

 

Anonymous poster hash: 198f2...796

Takk for et godt svar! Jeg kan muligens virke dømmende, men tro meg når jeg sier at det er jeg absolutt ikke! Det jeg reagerer på er at foreldrene forteller sitt eget barn at det er høysensitivt - et ord et lite barn ikke trenger å ha i sitt vokabular. Jeg vet veldig godt at dette ikke er en diagnose, problemet kommer når dette blir BRUKT som en diagnose... Slik som i det tilfellet jeg skriver om. Foreldrene er oppegående mennesker, som har undersøkt dette nøye. Men du har helt rett i at HVIS jenta er høysensitiv, så har ikke foreldrene lært henne å takle dette. Det er ingenting i jentas klasse som tilsier at det skal være uutholdelig å være der - absolutt ikke. Ellers må jeg bare si at jeg leser om og hører om flere og flere som er "nyfrelste" på dette begrepet, og bruker det som unnskyldning for dårlig oppførsel osv. Det finnes ikke greit!

 

Jeg har snakket med venninna mi, som akkurat nå ikke virker veldig mottakelig... Hun behandler datteren sin som en skjør, liten fugleunge, og lar henne slippe unna det meste "fordi hun er så høysensitiv stakkar"... Skrev i stad at foreldrene til jenta er oppegående, for slik har jeg oppfattet den, men akkurat nå mener jeg de trår feil... Hun er ikke akkurat en bestevenninne, så blir muligens litt unaturlig for meg å snakke med henne om dette... HI

 

Anonymous poster hash: 7f534...07c

Jeg er veldig enig i at det ikke skal brukes som en unnskyldning til å slippe unna med dårlig oppførsel eller slippe unna kjedelige oppgaver. Mitt inntrykk av de jeg kjenner (voksne og barn) som er høysensitiv har tvert om stort sett veldig god oppførsel. De er oppmerksomme på hvordan andres adferd påvirker andre, og derfor synes jeg de oftere er bedre på å unngå dårlig oppførsel selv. Med unntak av de som ikke forstår at de tar inn mer impulser og i tillegg må være mye i svært bråkete omgivelser, da er det noen barn som kan reagere med "utagering" fordi de egentlig har det vondt, er utslitt fordi miljøet de er i er uheldig for dem. Men da er det som regel ekstreme situasjoner, f.eks. svært bråkete og urolige klassesituasjoner på daglig basis.

 

Jeg ser jeg tok feil av holdningen din, kunne misforstås litt det hovedinnlegget ditt. Ser av det du skriver nå at du ikke er dømmende. Jeg er veldig enig i det du sier, at mange bruker dette som en diagnose. De som bruker det som en diagnose er etter min erfaring de som bruker det som en unnskyldning for å ikke ta tak i problemene de har. Og ved å bortforklare f.eks. barns dårlige oppførsel med "høysensitivitet" da viser jo foreldrene bare at de ikke forstår hverken hva det vil si å være ekstra sensitiv eller hva som er årsaken til barnets ev. dårlige oppførsel.

 

Nr. 8 skriver at det ikke er et bevisst personlighetstrekk. Jeg er egentlig enig i det, selv om jeg over skrev at det er et personlighetstrekk. Det er enklere å si at det er et personlighetstrekk når man diskuterer det, i hvert fall med de som kaller høysensitivitet for en diagnose. Jeg er selv høysensitiv, er bikket 40 år, og det er først siste årene jeg har hatt ord å sette på det. På mange måter var jeg nok heldig, for jeg var ganske god helt fra jeg var lita til å gi meg selv pusterom. Veldig ofte ble det med å dukke nesen ned i en bok, men jeg kunne like gjerne gå ut i skogen bak huset vårt og ligge på alle fire og studere insekter eller blomster i detalj og så forsøke å tegne dem etterpå (kan ikke tegne, ha-ha... men jeg søkte nok roen i det). Selv om jeg også er veldig sosial av meg så passet jeg som barn alltid å få slike kortere eller lengre pauser daglig - uten at jeg var bevisst hvorfor. Jeg bare kjente at jeg trengte det. Jeg tok nesten alltid også en liten pause etter skolen, noen ganger bare en kort stund 5-10-15 minutter, men alltid litt tid. Om ikke annet latet jeg som jeg gikk på do og satt der og tenkte litt, fordøyde dagens inntrykk på skolen og tømte hodet

Jeg ser på det mer som evner enn som et personlighetstrekk. Og da mener jeg ikke evner som i "bedre enn andre", men kun på en saklig måte, på samme måte som at noen er bedre i matte enn meg, bedre til å løpe fort, balansere eller treffe blink eller hva som helst. Jeg er god på å fange opp signaler... jeg er den første som kjenner røyklukt, jeg er den første som fanger opp at andre ikke har det bra, er usikre, er lei seg, er glad pga. hemmeligheter, jeg er den som kan scanne et rom og se hvordan stemningen er, på et sekund fange opp hvem som trives, hvem som er falsk, hvem som er ukomfortabel, irritert osv..... Jeg forholder meg kun til at jeg er bedre enn de fleste til å fange opp småtegn som andre ofte trenger tydeligere tegn på før de oppfatter, og at dette gjelder de fleste sanser, syn, hørsel, lukt osv. Jeg tenker at mitt nervesystem er god på akkurat dette feltet. Andre er gode på andre ting. Men et at jeg er skapt slik at jeg fanger opp alt jeg gjør, det gjør også at jeg risikerer å bli langt mer sliten enn andre i samme situasjon, og det må jeg ta hensyn til selv. Jeg er ikke noe persilleblad av den grunn!

Så personlig så ser jeg ikke på det som personlighetstrekk, selv om det nok påvirker personligheten. Jeg ser bare på det som en naturlig variant, at folk er skapt forskjellig med ulike ting de kan bedre eller dårligere.

 

Hi, du sier at foreldrene trolig ikke er mottakelige og at det ikke er noen nær venninne av deg. Hvis du likevel vil hjelpe denne jenta så tror jeg veien å gå er via din kollega som har ansvaret for klassen til jenta. Klasseforstanderen kan bruke litt tid på å forklare jenta at det at hun ev. er høysensitiv ikke betyr at hun kan gå ut av undervisningssituasjonen, hun er ikke syk, det er ingen diagnose, hun har bare evnen til å føle enkelte ting sterkere - MEN at det er jentas ansvar selv å finne lommer av pauser i hverdagen hvor hun kan hente seg inn. Trenger hun det så får hun heller bruke litt av storefri eller et av de andre friminuttene til å være litt for seg selv, eller med en venn som er rolig. Hun kan bruke noen minutter etter skolen, på sfo eller når hun kommer hjem til å ta pause, men at hun skal og må gjøre "jobben" sin, og jobben hennes er å være tilstede i klassen og bidra positivt og gjøre leksene sine. Læreren kan hjelpe denne jenta selv om foreldrene tydeligvis bruker "diagnosen" for å slippe å ta tak i noe de selv tydeligvis synes er vanskelig. Om læreren forklarer enkelt og lettforståelig og gjør det tydelig at dette ikke er en sykdom/diagnose OG stiller krav både til tilstedeværelse og at jenta selv har ansvar for å ta pauser der hun kan, DA kan jenta hjelpes. Det er jo faktisk slik at friminuttene skal brukes til å hente seg inn. Noen trenger å løpe og leke - andre trenger å distansere seg litt og roe ned. Dette må jenta lære seg, og hun må forstå at det å forlate klassen IKKE er greit fremover!

Så snakk med kollegaen din - da tror jeg dere kan hjelpe jenta langt mer enn det foreldrene gjør i øyeblikket

 

En liten tanke til slutt... vær litt obs på denne jenta. Du sier at foreldrene har fortalt jenta at hun er høysensitiv og at jenta etter dette har endret adferd og bruker "diagnosen" for alt hun tror den er verdt. Adferdendringen og foreldrenes behov for å sette en diagnose på jenta kan være et tegn på at noe ikke er som det skal være hjemme hos dem. Det at jenta bruker "diagnosen" for å få oppmerksomhet kan også være et tegn på at hun ikke er sett nok i hjemmet, at omsorgen ikke er god nok.

Sier ikke dette for å hause opp noe, men ha det litt i bakhodet når du registrerer jentas oppførsel fremover og når du ev. har kontakt med familien privat.

 

Anonymous poster hash: 198f2...796

Takk for enda et godt svar 😊 Jenta får ta små pauser innimellom, så det taes jo hensyn. Kontaktlærer kommer nok til p ta opp dette når det er tid for foreldresamtaler igjen, hvis ikke det blir nødvendig før. HI

 

 

Anonymous poster hash: 7f534...07c

[Anonym bruker]

Det er stuerent å kalle noen eller seg selv høysensitiv.

 

Men å kalle noen innadvendt eller nevrotisk. Da er du frekk

 

Gammel vin på nye flasker!

 

Anonymous poster hash: 457e0...98f

[Anonym bruker]

Det er stuerent å kalle noen eller seg selv høysensitiv.

 

Men å kalle noen innadvendt eller nevrotisk. Da er du frekk

 

Gammel vin på nye flasker!

 

Anonymous poster hash: 457e0...98f

 

Det er lurt å vite hva du snakker om når du velger å uttale deg... Kunne sagt at det du sier er frekt, men det er i grunn bare manglende kunnskaper. Noe som forsåvidt heller ikke er uvanlig... (oops, var jeg frekk nå? )

 

Jeg er høysensitiv, jeg er ekstrovert, avbalansert, og jeg har papirer på at jeg ikke feiler noe psykisk

 

Anonymous poster hash: 198f2...796

[Anonym bruker]

 

Det er stuerent å kalle noen eller seg selv høysensitiv.

 

Men å kalle noen innadvendt eller nevrotisk. Da er du frekk

 

Gammel vin på nye flasker!

 

Anonymous poster hash: 457e0...98f

Det er lurt å vite hva du snakker om når du velger å uttale deg... Kunne sagt at det du sier er frekt, men det er i grunn bare manglende kunnskaper. Noe som forsåvidt heller ikke er uvanlig... (oops, var jeg frekk nå? )

 

Jeg er høysensitiv, jeg er ekstrovert, avbalansert, og jeg har papirer på at jeg ikke feiler noe psykisk

 

Anonymous poster hash: 198f2...796

Dette beviser vel at det er ny vin. Å være innadvendt eller nevrotisk er ikke ensbetydende med psykisk lidelse.

 

Les om nevrotisisme. Er du høysensitiv bør du kjenne deg igjen.

 

 

Anonymous poster hash: 457e0...98f

[Anonym bruker]

Får helt fnatt av å lese dette - stakkars deg😁

 

Anonymous poster hash: 3b61c...b8c

[Anonym bruker]

 

 

Det er stuerent å kalle noen eller seg selv høysensitiv.

 

Men å kalle noen innadvendt eller nevrotisk. Da er du frekk

 

Gammel vin på nye flasker!

 

Anonymous poster hash: 457e0...98f

Det er lurt å vite hva du snakker om når du velger å uttale deg... Kunne sagt at det du sier er frekt, men det er i grunn bare manglende kunnskaper. Noe som forsåvidt heller ikke er uvanlig... (oops, var jeg frekk nå? )

 

Jeg er høysensitiv, jeg er ekstrovert, avbalansert, og jeg har papirer på at jeg ikke feiler noe psykisk

 

Anonymous poster hash: 198f2...796

Dette beviser vel at det er ny vin. Å være innadvendt eller nevrotisk er ikke ensbetydende med psykisk lidelse.

 

Les om nevrotisisme. Er du høysensitiv bør du kjenne deg igjen.

 

 

Anonymous poster hash: 457e0...98f

 

 

Du satte nærmest likhetstegn mellom det å være innadvendt og nevrotisk og det å være høysensitiv. Det stemmer ikke. Man kan fint være ekstrovert og være avbalansert med positive tanker selv om man er høysensitiv. Det med psykisk lidelse slengte jeg på fordi måten du skrev første innlegg på insinuerte at det er psykiatri i bildet.

 

Nevrotisisime noe jeg kjenner meg særlig igjen i.

 

Men ingen vits å diskutere mer med deg, for du har jo gjort deg opp en mening som ikke nødvendigvis stemmer med fakta for de som er høysensitive. Fortsett å tro hva du vil God kveld

 

Anonymous poster hash: 198f2...796

[Anonym bruker]

Høysensitivitet er IKKE en diagnose! Det er et personlighetstrekk som 10-20 % av befolkningen har (ca. samme tall gjelder også for dyreverdenen). Jeg mener at hvis man har et barn som er høysensitiv så er det lurt å forklare barnet at det må lære seg å beskytte seg selv. Å gi barnet et ord på dette er ikke nødvendigvis viktig eller riktig, men det vil være avhengig av barnet - og ikke minst kommer det an på hvordan foreldrene forklarer ting og ufarliggjør det.Personer som er høysensitive kan av og til føle seg noe anderledes enn andre, forstår ikke alltid at de oppfatter ting som de gjør når andre ikke gjør det osv. Spesielt for barn mener jeg da det er viktig å hjelpe dem til å forstå seg selv - hvis ikke risikerer man at de blir utbrente voksne fordi de ikke har lært seg å ta hensyn til hvordan deres kropp fungerer. Man må forholde seg til samfunnet slik det er, og som høysensitiv kan man ha behov for teknikker for å beskytte seg selv/hvile, lære seg å koble ut inntrykk, ta pauser osv. Og dette må man ofte lære barn til å gjøre.Det å lære barn (eller voksne dette) betyr ikke at man skal gi personen inntrykk av at den er syk eller har en diagnose! Man er helt normal, men har noen personlighetstrekk som kan være nyttige eller til plage, alt etter hvordan man bruker dem selv. Hi - du virker dømmende i det du skriver, og det virker som om du egentlig ikke helt vet hva "høysensitivitet" innebærer? Det baserer jeg på at du skriver at du tar hensyn til ting hvis de er "aktuelle og reelle". Høysensitivitet er absolutt reelt!Men noen diagnose er det ikke. Jeg synes du som er lærer bør lære deg mer om høysensitivitet som personlighetstrekk, for du har garantert en eller flere elever selv som er høysensitive, og det kan være nyttig for deg for å gjøre en best mulig jobb.I en læresituasjon så er det ingen ulempe uansett at man greier å holde bråk på lavest mulig nivå - noe som ikke bare er en fordel for de høysensitive, men også for de fleste elever i klassen."Bråk" i klasserom er dessverre blitt altfor vanlig... Når alt det er sagt - om denne jenta du snakker om er høysensitiv eller ikke, det er jo et åpent spørsmål ut fra det du skriver. Så at du er skeptisk til det, det forstår jeg godt. Om foreldrene mener de har belegg for å hevde det, så virker det rimelig sikkert at de ikke har formidlet dette på en god måte for datteren sin - og der burde de og jenta få litt veiledning, mener jeg.Ut fra det du forteller så virker det jo nesten som om jenta har begynt å bruke "diagnosen" hun tror hun har som en måte å få oppmerksomhet på - og det er jo bare trist. Kan dette være foreldre som utad er oppmerksomme, men som hjemme kanskjer ikke gir jenta nok nærhet? Eller at jenta ikke har særlig god selvtillit og bruker dette "spesielle" til å hevde seg selv? Jeg synes du skal lese deg opp på hva det vil si å ha personlighetstrekket høysensitivitet, Hi. Slik at du forstår mer av hva det innebærer. Det synes jeg du bør gjøre siden du er lærer og garantert forholder deg til barn som er det. Jentas lærer bør også lese seg opp på temaet slik at h*n kan veilede jenta på en ordentlig måte siden foreldrene hennes tydeligvis ikke greier det. Denne jenta (hvis hun er høysensitiv) trenger å lære seg måter å hente seg inn igjen, men etter min mening så innebærer det IKKE at hun skal ha frikort til å gå ut av klasserom pga. "bråk". Unntaket er hvis dette er en klasse med ekstremt mye bråk hvor læreren ikke greier å holde orden på klassen - men de fleste lærere greier vel å holde noenlunde disiplin i klassen?Går hun i en ekstremt bråkete klasse så kan hun f.eks. lære seg å bruke en del av storefri til å trekke seg litt tilbake, og hun bør lære seg å hente seg inn igjen etter skolen. Men å trekke seg unna undervisning stadig vekk pga. bråk, det er ikke en måte å tilpasse seg. For tilpasse seg må hun lære seg om hun skal komme seg gjennom utdanning og jobb. Men man må lære hvordan man kan takle de utfordringene man kan ha som høysensitivitet. Og er du en god venninne så mener jeg du bør ta dette opp med foreldrene. Kanskje ikke si at du mener jenta ikke er høysensitiv, men forklare at jenta virker å ha misforstått hva det egentlig betyr å være høysensitiv og at hun på skolen velger feil taktikk for å beskytte seg selv. Og er hun høysensitiv så bør hun når hun bråker selv, konfronteres med om hun mener det er greit at hun bråker så mye når hun selv påstår at hun må gå ut hvis andre bråker - hvorfor skal ikke hun ta hensyn til andre? Om foreldrene er mottakelige for fornuft er jo en annen sak, og ut fra det du forteller så kan det vel virke som om de ikke vil være det. I så fall mener jeg at det må bli jentas lærer som må sette seg godt inn i temaet og lære jenta å takle det ev. personlighetstrekket hun har, sette opp regler hun må følge, få høre hva som er greit og hva som ikke er greit. Å stadig trekke seg ut av undervisningssituasjonen er ikke et alternativ (såsant læreren ikke har kontroll over klassen og bråk i timene). Høysensitivitet er ingen diagnose, det er bare et personlighetstrekk. men det er evner som gjør at man skal være bevisst på det, for hvis ikke kan man få problemer pga. at man sliter seg ut. På sikt tror jeg folk vil få et mer normalt forhold til dette personlighetstrekket, og jeg tror også at f.eks. arbeidsgivere vil bli mer oppmerksom på at dette er personlighetstrekk som kan være svært nyttige å ha med på laget. Å være høysensitiv kan være en stor ulempe slik samfunnet er i dag, eller det kan være en fordel - alt etter hvordan man lærer seg å leve med det. Den jenta du forteller om trenger hjelp til å forstå hvordan hun kan tilpasse seg best, og det gjør hun trolig ikke slik hun gjør det i dag. Anonymous poster hash: 198f2...796

Alle må jo lære seg selvregulering. De såkalte høysensitive er bare dårligere på dette enn andre, så de tåler ikke inntrykk like godt.

 

Anonymous poster hash: 66bf8...9ce

[Anonym bruker]

Høysensitivitet slik det beskrives av Elaine Aron er faktisk ikke et bevist personlighetstrekk. Dette er en teori som har fått mye medieoppmerksomhet og Elaine Arons bøker er en stor kommersiell suksess, men det er ikke en teori med bred oppsluttning i fagmiljøene.

 

Det er god grunn til å ta folks selvidentifiserte høysensitivitet med en god klype salt.

 

Anonymous poster hash: 0c358...e36

 

Jeg slenger meg på her. Det er et lite forskningsmiljø i USA rundt Elaine Aron, og i tillegg et par andre forskningsmiljø i verden som har framsatt lignende teorier. Høysensitivitet er popularisert gjennom massemedia, og gir gjenklang hos en god del mennesker. Vi bør være svært forsiktig med å omfavne dette begrepet, og spesielt det å gi denne merkelappen til barn. Det kan bidra til å forverre angstsymptomer hos barn, der man ved merkelappen høysensitiv, skjermer der man burde ha oppmuntret til eksponering. Merkelappen kan også føre til at man feiltolker signaler og tegn hos barn som er utsatt for vold eller overgrep.

 

Det at 20 prosent av oss skal være høysensitive gir heller ingen mening, da det favner alt for mange. Slik jeg ser det er dette en særdeles unyttig merkelapp, som på ingen måte bidrar til noe positivt.

 

Anonymous poster hash: 6bede...4d8