Autisme/asperger syndrom

[Anonym bruker]

Dette er noe jeg har tenkt på i flere år, men har aldri sagt det høyt, før i dag.

 

Jeg har en bror som har asperger syndrom. Han har en mild til middels form, og er uføretrygdet. Det er mest pga alle tilleggsdiagnosene som ofte følger asperger syndrom. Han har sosialangst og depresjon. Han bor for seg selv og greier seg rimelig godt heldigvis. Jeg har også et søskenbarn med asperger syndrom.

 

Det som er vanskelig er at jeg synes det ene barnet mitt har mange av de samme utfordringene som jeg ser min bror hadde da han var mindre (han fikk diagnosen i voksen alder, da det ikke var mye snakk om diagnoser da vi var barn).

 

Hun er 10 år. Hun er veldig sterk faglig på skolen og ligger foran i de fleste fagene. Men hun sliter med det sosiale. Dette er noe vi merker mer og mer etterhvert som hun blir større. Hun leker med mange i klassen, men har ingen faste venner. Det vi merker her hjemme, er at om hun får litt ekstra kontakt med noen av de andre blir hun helt besatt av det. Tenker bare på hva denne vennen driver med, er veldig opptatt av å gjøre alt for at vennen skal ha det bra, selv om det går utover henne selv. Hun blir veldig klengete og greier ikke å tenke på noe annet omtrent. Jeg er redd dette driver de andre barna fra henne.

Hun får også et plutselig sinne der hun ofte er stygg med storebroren, men lyver når hun blir konfrontert med det. Men hun er ikke stygg med andre. Alt dette er ting jeg husker min bror også slet med.

 

Har nå (eller egentlig i mange år) tenkt at kanskje hun har en mild form for autisme. Men først i dag snakket jeg med mannen om det. Han fortalte da at han har tenkt akkurat det samme.

 

Det som skremmer meg, er ar jeg er så redd hun skal få problemer med angst og depresjon. Hun er veldig følsom, og vi kan ikke snakke om noe trist for da blir hun kjempe lei seg.

 

Det er selvfølgelig flere ting også som gjør at jeg tenker som jeg gjør.

 

Hva gjør vi videre? Har hele tiden tenkt at det er jeg som ser ting som ikke er der, men skjønner nå at mannen også ser det.

 

 

Anonymous poster hash: 71a1e...911

[Anonym bruker]

Har noe av det samme problemet. Anbefale å få hjelp, det er fagfolk som vil kunne hjelpe dere. Jeg tror min bror har autisme, men ingen vil "ta det opp" med han. Han ser nok selv også at han ikke "normal". Ønsker at mine foreldre hjelper han.

 

Anonymous poster hash: f7e6b...960

[Anonym bruker]

Ta kontakt med fastlegen for å få henvisning til BUP.

Ett barn med autisme er ikke verdens undergang, men det vet du sikkert!

Har verdens skjønneste jente med autisme, som fikk diagnosen da hun var 3 år.

Anonymous poster hash: 4c73d...9ac

[Anonym bruker]

Dette er noe jeg har tenkt på i flere år, men har aldri sagt det høyt, før i dag.

 

Jeg har en bror som har asperger syndrom. Han har en mild til middels form, og er uføretrygdet. Det er mest pga alle tilleggsdiagnosene som ofte følger asperger syndrom. Han har sosialangst og depresjon. Han bor for seg selv og greier seg rimelig godt heldigvis. Jeg har også et søskenbarn med asperger syndrom.

 

Det som er vanskelig er at jeg synes det ene barnet mitt har mange av de samme utfordringene som jeg ser min bror hadde da han var mindre (han fikk diagnosen i voksen alder, da det ikke var mye snakk om diagnoser da vi var barn).

 

Hun er 10 år. Hun er veldig sterk faglig på skolen og ligger foran i de fleste fagene. Men hun sliter med det sosiale. Dette er noe vi merker mer og mer etterhvert som hun blir større. Hun leker med mange i klassen, men har ingen faste venner. Det vi merker her hjemme, er at om hun får litt ekstra kontakt med noen av de andre blir hun helt besatt av det. Tenker bare på hva denne vennen driver med, er veldig opptatt av å gjøre alt for at vennen skal ha det bra, selv om det går utover henne selv. Hun blir veldig klengete og greier ikke å tenke på noe annet omtrent. Jeg er redd dette driver de andre barna fra henne.

Hun får også et plutselig sinne der hun ofte er stygg med storebroren, men lyver når hun blir konfrontert med det. Men hun er ikke stygg med andre. Alt dette er ting jeg husker min bror også slet med.

 

Har nå (eller egentlig i mange år) tenkt at kanskje hun har en mild form for autisme. Men først i dag snakket jeg med mannen om det. Han fortalte da at han har tenkt akkurat det samme.

 

Det som skremmer meg, er ar jeg er så redd hun skal få problemer med angst og depresjon. Hun er veldig følsom, og vi kan ikke snakke om noe trist for da blir hun kjempe lei seg.

 

Det er selvfølgelig flere ting også som gjør at jeg tenker som jeg gjør.

 

Hva gjør vi videre? Har hele tiden tenkt at det er jeg som ser ting som ikke er der, men skjønner nå at mannen også ser det.

 

 

Anonymous poster hash: 71a1e...911

 

Angst og/ eller depresjon vil dessverre over 30 % av befolkningen oppleve, og selv blant dem som har dette mer kronisk, så er det omtrent ingen som er uføretrygdet av det alene.

 

Ellers tror jeg kanskje det mest er din egen frykt som snakker her.

Austismespekterforstyrrelser er svært sjeldne, særlig hos jenter ( ca 0,01%). Mulig det er mer du ikke skriver her, men det du beskriver indikerer ikke en slik diagnose. 

 

En del barn, særlig de innadvendte og følsomme, de har i større grad behov for en nær bestevenn enn andre barn. Det er like sunt og naturlig, som å ha en stor venneflokk med halvnære venner.

 

Men dersom barnet ditt selv opplever at det sliter, så er det kanskje lurt å snakke med en fagperson om det?

 

 

Anonymous poster hash: 39da3...e62

[Anonym bruker]

Fastlegen og henvisning til bupa blir vel første instansene dere bør henvende dere til. 

 

Jeg har forøvrig en 12-årig sønn med høytfungerende autisme. Og ja, han er definitivt mer preget av angst enn noen av de andre barna jeg kjenner. Han trenger utrolig mye støtte, og er redd for det meste. Han har også en bakteriefobi og vaskemani som grenser til det sykelige (han fikk diagnosen ocd som 6-åring). Likevel føler jeg meg ikke spesielt bekymret for fremtiden. Ikke enda hvertfall. Sånt må man jo rett og slett bare ta som det kommer.

Anonymous poster hash: 82777...65b

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svar.

 

Det ligger selvfølgelig flere ting bak som gjør at jeg tenker som jeg gjør. Hun kobler seg helt ut, og er ofte vanskelig å få kontakt med. Hun sliter også mye med maten.

 

Hun merker ikke at hun blir for intens, og at det blir for mye for de andre barna. Men hun merker at det er flere selskaper hun ikke er invitert til (vet ikke om det er fordi hun er så intens, eller fordi hun ikke har greid å knytte seg til en spesiel).

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 71a1e...911