Vanskelig å forholde seg til mine foreldre ( langt)

[Anonym bruker]

Med en gang man møter mine foreldre, så kan man merke at de er "enkle" rett og slett. Vanskelig å nøyaktig beskrive dem med tanke på anonymitet, men jeg kan jo si at jeg har lest en del om (lettere) psykisk utviklingshemming og de har begge to flere sentrale tegn på dette (så vidt jeg vet har de ikke akkurat den diagnosen). 

 

Hele mitt liv har jeg følt meg annerledes enn dem. Jeg tenker på en helt annen måte, f.eks tenker jeg mer langsiktig og helhetlig, og jeg forstår bare mye mer når det gjelder.. alt. Det er litt vanskelig å forklare egentlig om man ikke opplever det selv. Barnevernet har vært inne i bildet siden jeg ble født omtrent. Jeg har lest de fleste dokumenter i saken, og allerede da jeg var 12 år står det beskrevet at en av utfordringene i hjemmet er at "barnet ser ut til å ha vokst forbi sine foreldre intellektuelt". 

 

Nå som voksen syns jeg dette er enda vanskeligere. Jeg lever et ganske gjennomsnittlig liv vil jeg si, med  mann og barn, fast jobb med en solid inntekt, en stor bekjentskapskrets, flere gode og nære venner, er med i FAU, og jobber som frivillig hos Røde kors med et par ulike aktiviteter. Jeg ser på meg selv som veldig sosial, er opptatt av kultur, historie, samfunn, politikk. En av mine største lidenskaper er litteratur. På alle mulige måter er jeg helt forskjellig fra mine foreldre.. De skjønner ikke noe av livet mitt. De forstår f.eks ikke hva en bachelor eller mastergrad er, de skjønner ikke en gang hva jeg jobber med eller hvilken utdannelse jeg har. 

 

De trenger hjelp til alt, og da mener jeg alt. De må ha noen som forklarer dem ting og hjelper dem med mange gjøremål. De kan logge seg på facebook, lese nettaviser og komme seg inn i nettbanken. Men å gjøre ting de aldri har gjort før går ikke. De kan f.eks ikke bestille seg busskort, bestille avisen eller gå ut å spise. De har ingen bekjentskapskrets og gjør egentlig ingenting. De sitter kun og ser på tv hele dagen, avbrutt av å lage seg mat og å gjøre litt husarbeid.

 

De klager over at vi aldri kommer på besøk, men sannheten er at jeg blir faktisk sliten av å være der. Samtidig liker jeg ikke påvirkningen de kan ha på mine barn. Jeg tenker på banning, verdisyn, kosthold, hygiene, osv. Jeg prøver å være der ca en gang i måneden for mer klarer jeg faktisk ikke og jeg har heller ikke tid. Ikke kan jeg la barna være der alene heller pga overnevnte årsaker. 

De forventer at det er jeg som skal underholde dem og holde dem med selskap. Jeg har prøvd å oppmuntre dem til å gå ut og gjøre ting sammen. Kanskje finne seg en forening eller turgruppe de kan være med i. Jeg har prøvd å forklare at jeg faktisk ikke har tid til å komme innom hver gang de ringer eller sender melding, jeg er på jobb halve dagen og resten av tiden er fylt opp. Men de forstår det faktisk ikke fordi de er jo bare hjemme(!).

 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette egentlig.. Dette er jo ikke et konkret problem det finnes en løsning på. Jeg vil gjerne ha et slags forhold til dem siden det er den eneste slekten jeg har. Barna har ingen besteforeldre på fars side, og det er da så utrolig trasig å ikke ha noe familie rundt seg i det hele tatt. Selv om foreldrene mine er slik, så vil de jo i bunn og grunn ikke noen noe vondt. Men jeg føler meg alene, og ganske ofte som en støttekontakt for dem. Jeg føler meg ikke som barnet deres og det har jeg i grunn aldri gjort. 

 

Kort sakt er problemet mitt følgende: Jeg blir sliten av at de konstant krever kontakt og gir meg dårlig samvittighet for at jeg og/eller barna ikke er innom så ofte de ønsker. Jeg blir sliten av dem og ofte frustrert over at det er så mye de ikke forstår. Alt må forklares og snakkes grundig om, jeg føler ikke jeg kan ha en normalt og voksen samtale med dem. Jeg må forklare ting til dem på et nivå som om jeg snakker til femåringen min.

Jeg savner å ha noen å søke råd hos, noen å støtte meg til kanskje, noen som er kanskje litt interessert i livet mitt, og ja.. Jeg savner å ha foreldre. 

 

Kanskje noen bare har noen tanker de vil dele med meg? Eller kanskje det faktisk finnes noen som har det på samme viset? Noen tanker eller råd om situasjonen? 

Anonymous poster hash: 413db...e6c

[Anonym bruker]

Så synd at du ikke har svigerforeldre da! Jeg forstår at du syns dette er slitsomt, men har egentlig ikke noen råd å komme med. Jeg syns min mor også er litt enkel, det ble spesielt tydelig da min far døde - hun klarer seg virkelig ikke på egenhånd. Jeg skulle også ønske jeg hadde en mor å søke råd hos, en som kunne og ville noe her i livet. Nå har jeg ikke det, men jeg har mange andre flotte folk i livet mitt. Det trenger ikke være familie for å oppleves som "familie".

 

Anonymous poster hash: 43c1d...143

[Anonym bruker]

Har lest et sted at det går an å "adoptere" en bestemor, litt sånne frivillige greier hvor eldre som ønsker seg noen/flere barnebarn melder seg for å være med barn og fungere som en besteforelder. Vet ikke hva det heter og det ble litt rotete forklart. Kanskje det er mulig å få til en sånn ordning, hvor du da også kan søke råd og samtaler hos de?

 

Anonymous poster hash: 18d2b...db7