Dere som har sosial angst

[Anonym bruker]

Hvordan arter det seg for dere? Med hva slags symptomer, og i hvilke situasjoner? Har dere alltid hatt det? Hvis ikke, når dukket det opp? Var det en spesiell årsak til det? Hvordan fungerer dere i jobb? Hva slags jobb har dere? Og hvis ikke - hva slags ordning har dere?

 

Setter veldig pris på svar. 

Anonymous poster hash: f2134...b0d

[Kanutten83]

Hos meg begynte det sakte, men sikkert på ungdomskolen. Hos meg utarter det seg ved at pulsen stiger mye, jeg begynner å svette, blir kvalm og uvel. Kan begynne å stamme, og alt i meg skriker etter å flykte fra situasjonen. Utrolig nok jobber jeg i resepsjon/kundesenter hvor jeg må håndtere mange fremmede om dagen, vi har store konferanser med over 100 pers, samt at jeg skal håndtere over 300 ansatte i bygget. Og jeg har fremdeles til å gode å grue meg til å gå på jobb, men det skyldes nok at jeg mestrer den og jeg er flink i jobben min. Selv uventete situasjoner går fint. Men å gå på kurs med 25 andre er noe jeg gruer meg til i flere uker Gå i en ny matbutikk kan også trigge angsten, måtte bruke kollektivt til steder jeg ikke har vært før osv... Men å gå på foreldremøter eller annet i regi i skole og barnehage går fint, kan kanskje kjenne ett snev av angst hvis jeg ikke helt hvor det skal være.

 

Men jeg oppsøker jo situasjoner som jeg vet trigger angsten, rett og slett fordi jeg må lære at det går bra. Og det går jo alltid bra de gangene jeg faktisk gjennomfører

 

Men angst er ikke lett, og ikke rasjonell. Men jeg har en god og støttende mann og familie Og at jeg snakker med en psykolog noen ganger i året

 

Så jeg synes jeg klarer meg bra, og det er ikke mange som skjønner at jeg har angst

[Anonym bruker]

Hos meg begynte det sakte, men sikkert på ungdomskolen. Hos meg utarter det seg ved at pulsen stiger mye, jeg begynner å svette, blir kvalm og uvel. Kan begynne å stamme, og alt i meg skriker etter å flykte fra situasjonen. Utrolig nok jobber jeg i resepsjon/kundesenter hvor jeg må håndtere mange fremmede om dagen, vi har store konferanser med over 100 pers, samt at jeg skal håndtere over 300 ansatte i bygget. Og jeg har fremdeles til å gode å grue meg til å gå på jobb, men det skyldes nok at jeg mestrer den og jeg er flink i jobben min. Selv uventete situasjoner går fint. Men å gå på kurs med 25 andre er noe jeg gruer meg til i flere uker Gå i en ny matbutikk kan også trigge angsten, måtte bruke kollektivt til steder jeg ikke har vært før osv... Men å gå på foreldremøter eller annet i regi i skole og barnehage går fint, kan kanskje kjenne ett snev av angst hvis jeg ikke helt hvor det skal være.

 

Men jeg oppsøker jo situasjoner som jeg vet trigger angsten, rett og slett fordi jeg må lære at det går bra. Og det går jo alltid bra de gangene jeg faktisk gjennomfører

 

Men angst er ikke lett, og ikke rasjonell. Men jeg har en god og støttende mann og familie Og at jeg snakker med en psykolog noen ganger i året

 

Så jeg synes jeg klarer meg bra, og det er ikke mange som skjønner at jeg har angst

 

 

Takk for svar!

Vil veldig gjerne høre andres historier også. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: f2134...b0d

[Anonym bruker]

Jeg har sosial angst og har vel hatt det siden jeg var liten, men det har blitt verre de siste årene. Jeg unngår så godt det går å dra ut av huset, men må jo det i blandt. Jeg gruer meg i flere dager før jeg skal ut å handle, før jeg skal på Foreldremøte etc. Tenker hele tiden på det jeg skal, redd for å si noe dumt, redd for at folk skal spørre om hvorfor jeg går hjemme, redd for at folk skal se at jeg har en stigmatiserende fysisk diagnose. Når jeg kommer hjem fra å ha vært ute så blir jeg totalt utslitt og har smerter i kroppen i flere dager.

 

Jeg jobber ikke da jeg er ufør grunnet fibromyalgi. Jeg har også angst for å være alene så mannen eller barna er alltid hjemme med meg. Mannen er også ufør så vi er hjemme begge to. Vi er ikke sammen med andre mennesker enn familie da jeg ikke vil ha kontakt med noen da det sliter meg totalt ut å måtte forholde meg til andre en min lille familie.

 

Anonymous poster hash: 7e8f9...d55

[Anonym bruker]

Hvorfor skal du ha historiene?

 

Anonymous poster hash: fbd82...15b

[Anonym bruker]

Hvorfor skal du ha historiene?

 

Anonymous poster hash: fbd82...15b

 

 

Fordi jeg selv har angst, men har forstått det helt nylig. Lurer på hvordan andre lever med dette. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: f2134...b0d

[Anonym bruker]

Jeg ble plutselig dårlig etter mange år med stress og uro. Dro raskt i kognitiv terapi og ble fort bedre (var veldig dårlig når jeg ble syk, fikk også panikkangst). Nå henger noe igjen, feks liker jeg ikke for mye oppmerksomhet, snakke i forsamlinger, bekymrer meg for at andre ikke liker meg, at jeg har snakke for mye, får dårlig selvtillit osv. Men jobber 100%, har nesten aldri sykefravær og tror nok at ingen merker det på meg. 

Anonymous poster hash: 29c2f...9ff

[Anonym bruker]

 

Jeg ble plutselig dårlig etter mange år med stress og uro. Dro raskt i kognitiv terapi og ble fort bedre (var veldig dårlig når jeg ble syk, fikk også panikkangst). Nå henger noe igjen, feks liker jeg ikke for mye oppmerksomhet, snakke i forsamlinger, bekymrer meg for at andre ikke liker meg, at jeg har snakke for mye, får dårlig selvtillit osv. Men jobber 100%, har nesten aldri sykefravær og tror nok at ingen merker det på meg. 

 

Anonymous poster hash: 29c2f...9ff

 

 

 

Det høres veldig ut som meg. Kan jeg spørre hva terapien gikk ut på? (Kan veldig lite om slike ting.)

 

HI

 

Anonymous poster hash: f2134...b0d

[Anonym bruker]

Mitt første minne av angsten er fra barnehagen, så jeg har hatt det med meg hele livet så og si. Min angst får mest ut på å gjøre ting foran andre, enten det er snakke, vise eller utføre både lette og vanskeligere handlinger. Det har hemmet meg mye, men angsten ble først oppdaget av andre etter at jeg ble voksen. Utrolig nok. 

Som barn var symptomene stort sett at bare hele kroppen skrev nei hver gang jeg ble utsatt for triggerområder eller gruet meg til ting. Det verste var fremføringer for klassen eller skolen. Da kunne jeg grue meg så mye at jeg ble fysisk syk, og dermed slapp unna. Kroppens forsvar mot angsten, rett og slett. Jeg kunne få omgangssyken (var kvalm, redusert og noen ganger kaste opp, dårlig i magen osv.), få skikkelig hodepineanfall som tok helt knekken på meg. Mye fysiske plager som slo ut, rett og slett. Både jeg og kroppen visste nok godt at dette var metoder som lot meg slippe triggersituasjoner. Selv om jeg var populær og godt likt på skolen og blant venner var jeg ofte hjemme på fritiden. Gjorde heller skolearbeid, for jeg ville heller være nerdete og få gode karakterer enn å være med venner og ha det gøy, i de situasjonene der jeg ikke visste hvem som kom til å være rundt meg. Å henge på skoleplassen eller på fotballbanen på kveldstid gikk ikke, og hvis jeg ble invitert hjem til noen sa jeg bare ja om jeg visste hvem som kom og at det ikke var mer enn 1-2 personer. Uansett om det kun var mine beste venner klarte jeg kun å forholde meg til noen få av dem om gangen. Merkelig nok drev jeg med idrett, og det gjorde ingenting å ha publikum på kamper osv. Det var mitt fristed, sikkert fordi jeg elsket det for høyt. På banen var, og er, jeg den som skrek høyest og gjorde mye ut av meg. Som om angsten forsvinner helt i kampens hete  

Klarte ganske greit å holde angsten skjult så lenge. Nå som voksen ble det verre. Det er så mye man bare MÅ, og jeg eksponerer meg for angsten daglig, selv om det ikke blir bedre. Foreldremøter og slike ting går jeg aldri på alene, men allierer meg med noen jeg er trygg på. På dugnad sender jeg faren til barna, mens jeg står for kakebaking og ting jeg kan gjøre i fred. 
Jeg velger å handle på butikker der jeg vet det er minst mulig folk. Handler ikke i helgene, og velger små butikker fremfor de større, selv om det betyr at jeg må innom flere butikker for å få tak i alt jeg trenger. Takler bare ikke de største kjedene, som H&M, Meny, senterbutikker osv. 

Når det kommer til jobb akkurat nå, går det helt OK. Jobber som journalist, og det meste av kommunikasjon skjer via telefon og mail, så den biten går fint. Men så har jeg intervjuer også, men redaktørene vet godt at de bare må kaste meg ut i ting. Liker helst å avtale intervjuer samme dag, så jeg slipper å grue meg i en uke. Nå er jeg såpass trygg på jobben min, det er noe jeg får til, og da går det greit. Angsten er også bedre nå enn da jeg var barn, men det blir litt som å bare lukke øynene og hoppe i det. Handle før angsten rekker å sette seg. 

Jeg tror aldri angsten forlater meg, dessverre, men jeg har mine friområdet der jeg kan briljere, og det er nok for meg  

Anonymous poster hash: 0651a...8d9

[Anonym bruker]

 

Mitt første minne av angsten er fra barnehagen, så jeg har hatt det med meg hele livet så og si. Min angst får mest ut på å gjøre ting foran andre, enten det er snakke, vise eller utføre både lette og vanskeligere handlinger. Det har hemmet meg mye, men angsten ble først oppdaget av andre etter at jeg ble voksen. Utrolig nok. 

 

Som barn var symptomene stort sett at bare hele kroppen skrev nei hver gang jeg ble utsatt for triggerområder eller gruet meg til ting. Det verste var fremføringer for klassen eller skolen. Da kunne jeg grue meg så mye at jeg ble fysisk syk, og dermed slapp unna. Kroppens forsvar mot angsten, rett og slett. Jeg kunne få omgangssyken (var kvalm, redusert og noen ganger kaste opp, dårlig i magen osv.), få skikkelig hodepineanfall som tok helt knekken på meg. Mye fysiske plager som slo ut, rett og slett. Både jeg og kroppen visste nok godt at dette var metoder som lot meg slippe triggersituasjoner. Selv om jeg var populær og godt likt på skolen og blant venner var jeg ofte hjemme på fritiden. Gjorde heller skolearbeid, for jeg ville heller være nerdete og få gode karakterer enn å være med venner og ha det gøy, i de situasjonene der jeg ikke visste hvem som kom til å være rundt meg. Å henge på skoleplassen eller på fotballbanen på kveldstid gikk ikke, og hvis jeg ble invitert hjem til noen sa jeg bare ja om jeg visste hvem som kom og at det ikke var mer enn 1-2 personer. Uansett om det kun var mine beste venner klarte jeg kun å forholde meg til noen få av dem om gangen. Merkelig nok drev jeg med idrett, og det gjorde ingenting å ha publikum på kamper osv. Det var mitt fristed, sikkert fordi jeg elsket det for høyt. På banen var, og er, jeg den som skrek høyest og gjorde mye ut av meg. Som om angsten forsvinner helt i kampens hete  

 

Klarte ganske greit å holde angsten skjult så lenge. Nå som voksen ble det verre. Det er så mye man bare MÅ, og jeg eksponerer meg for angsten daglig, selv om det ikke blir bedre. Foreldremøter og slike ting går jeg aldri på alene, men allierer meg med noen jeg er trygg på. På dugnad sender jeg faren til barna, mens jeg står for kakebaking og ting jeg kan gjøre i fred. 

Jeg velger å handle på butikker der jeg vet det er minst mulig folk. Handler ikke i helgene, og velger små butikker fremfor de større, selv om det betyr at jeg må innom flere butikker for å få tak i alt jeg trenger. Takler bare ikke de største kjedene, som H&M, Meny, senterbutikker osv. 

 

Når det kommer til jobb akkurat nå, går det helt OK. Jobber som journalist, og det meste av kommunikasjon skjer via telefon og mail, så den biten går fint. Men så har jeg intervjuer også, men redaktørene vet godt at de bare må kaste meg ut i ting. Liker helst å avtale intervjuer samme dag, så jeg slipper å grue meg i en uke. Nå er jeg såpass trygg på jobben min, det er noe jeg får til, og da går det greit. Angsten er også bedre nå enn da jeg var barn, men det blir litt som å bare lukke øynene og hoppe i det. Handle før angsten rekker å sette seg. 

 

Jeg tror aldri angsten forlater meg, dessverre, men jeg har mine friområdet der jeg kan briljere, og det er nok for meg

 

Anonymous poster hash: 0651a...8d9

 

Burde lest over, slik en journalist bør gjøre (spesielt her inne), men det gikk litt fort i svingene midt i dagens siste husarbeid her

 

Anonymous poster hash: 0651a...8d9

[Anonym bruker]

 

 

Mitt første minne av angsten er fra barnehagen, så jeg har hatt det med meg hele livet så og si. Min angst får mest ut på å gjøre ting foran andre, enten det er snakke, vise eller utføre både lette og vanskeligere handlinger. Det har hemmet meg mye, men angsten ble først oppdaget av andre etter at jeg ble voksen. Utrolig nok. 

 

Som barn var symptomene stort sett at bare hele kroppen skrev nei hver gang jeg ble utsatt for triggerområder eller gruet meg til ting. Det verste var fremføringer for klassen eller skolen. Da kunne jeg grue meg så mye at jeg ble fysisk syk, og dermed slapp unna. Kroppens forsvar mot angsten, rett og slett. Jeg kunne få omgangssyken (var kvalm, redusert og noen ganger kaste opp, dårlig i magen osv.), få skikkelig hodepineanfall som tok helt knekken på meg. Mye fysiske plager som slo ut, rett og slett. Både jeg og kroppen visste nok godt at dette var metoder som lot meg slippe triggersituasjoner. Selv om jeg var populær og godt likt på skolen og blant venner var jeg ofte hjemme på fritiden. Gjorde heller skolearbeid, for jeg ville heller være nerdete og få gode karakterer enn å være med venner og ha det gøy, i de situasjonene der jeg ikke visste hvem som kom til å være rundt meg. Å henge på skoleplassen eller på fotballbanen på kveldstid gikk ikke, og hvis jeg ble invitert hjem til noen sa jeg bare ja om jeg visste hvem som kom og at det ikke var mer enn 1-2 personer. Uansett om det kun var mine beste venner klarte jeg kun å forholde meg til noen få av dem om gangen. Merkelig nok drev jeg med idrett, og det gjorde ingenting å ha publikum på kamper osv. Det var mitt fristed, sikkert fordi jeg elsket det for høyt. På banen var, og er, jeg den som skrek høyest og gjorde mye ut av meg. Som om angsten forsvinner helt i kampens hete  

 

Klarte ganske greit å holde angsten skjult så lenge. Nå som voksen ble det verre. Det er så mye man bare MÅ, og jeg eksponerer meg for angsten daglig, selv om det ikke blir bedre. Foreldremøter og slike ting går jeg aldri på alene, men allierer meg med noen jeg er trygg på. På dugnad sender jeg faren til barna, mens jeg står for kakebaking og ting jeg kan gjøre i fred. 

Jeg velger å handle på butikker der jeg vet det er minst mulig folk. Handler ikke i helgene, og velger små butikker fremfor de større, selv om det betyr at jeg må innom flere butikker for å få tak i alt jeg trenger. Takler bare ikke de største kjedene, som H&M, Meny, senterbutikker osv. 

 

Når det kommer til jobb akkurat nå, går det helt OK. Jobber som journalist, og det meste av kommunikasjon skjer via telefon og mail, så den biten går fint. Men så har jeg intervjuer også, men redaktørene vet godt at de bare må kaste meg ut i ting. Liker helst å avtale intervjuer samme dag, så jeg slipper å grue meg i en uke. Nå er jeg såpass trygg på jobben min, det er noe jeg får til, og da går det greit. Angsten er også bedre nå enn da jeg var barn, men det blir litt som å bare lukke øynene og hoppe i det. Handle før angsten rekker å sette seg. 

 

Jeg tror aldri angsten forlater meg, dessverre, men jeg har mine friområdet der jeg kan briljere, og det er nok for meg

 

Anonymous poster hash: 0651a...8d9

 

Burde lest over, slik en journalist bør gjøre (spesielt her inne), men det gikk litt fort i svingene midt i dagens siste husarbeid her

 

Anonymous poster hash: 0651a...8d9

 

 

 

Jeg har i alle fall ikke noe problem med å forstå teksten din. Takk for at du delte!

 

HI

 

Anonymous poster hash: b7fd1...152

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det i mange år uten å egentlig være klar over at det er sosial angst jeg har. Opplever ubehag ved å være ute blant andre. Føler at andre ser på meg og vurderer meg. Jeg er anspent, får hjertebank, blir svimmel, økt spyttproduksjonen, og i tilfeller jeg opplever som veldig ubehagelig så får jeg ukontrollerte skjelvinger. Analyser alt som blir sagt til meg, tolker ofte i verste mening. Sover dårlig pga bekymringer. Føler at jeg ofte sier dumme ting og kverner over det i lang tid. Stokker om på ord fordi jeg blir nervøs. Har telefonangst. Føler meg underlegen alle andre.

 

Siden jeg ikke har vært klar over hva som egentlig har vært galt med meg så har jeg prøvd å leve et så normalt liv som mulig og undertrykt disse følelsene. Etter alle disse årene sliter jeg fortsatt og har nå søkt hjelp. Tar sovetabletter og skal begynne på antidepressiva.

 

Anonymous poster hash: 4f4ca...ed9

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det i mange år uten å egentlig være klar over at det er sosial angst jeg har. Opplever ubehag ved å være ute blant andre. Føler at andre ser på meg og vurderer meg. Jeg er anspent, får hjertebank, blir svimmel, økt spyttproduksjonen, og i tilfeller jeg opplever som veldig ubehagelig så får jeg ukontrollerte skjelvinger. Analyser alt som blir sagt til meg, tolker ofte i verste mening. Sover dårlig pga bekymringer. Føler at jeg ofte sier dumme ting og kverner over det i lang tid. Stokker om på ord fordi jeg blir nervøs. Har telefonangst. Føler meg underlegen alle andre.

 

Siden jeg ikke har vært klar over hva som egentlig har vært galt med meg så har jeg prøvd å leve et så normalt liv som mulig og undertrykt disse følelsene. Etter alle disse årene sliter jeg fortsatt og har nå søkt hjelp. Tar sovetabletter og skal begynne på antidepressiva.

 

Anonymous poster hash: 4f4ca...ed9

Ser at jeg glemte å svar på en del.

 

Vet ikke hva som har utløst angsten. Har alltid følt meg som et svakt menneske. Veldig følsom og mottakelig for alt som har blitt sagt og gjort mot meg.

Jeg har tatt bachelor og jobbet 100 %. Nå jobber jeg kun 40 % pga nedskjæringer. Er i en periode nå der jeg kjenner at det egentlig holder for meg akkurat nå. Jeg er pedagog, men surrer så mye for tiden at jeg føler meg udugelig.

 

 

 

Anonymous poster hash: 4f4ca...ed9

[Anonym bruker]

Jeg har nok hatt dette hele livet, som flere andre her nevner. Det ble nok utløst av flere traumatiske hendelser med min far i bhg-alder (ikke seksuelle altså). Min mor forteller meg at frem til jeg var ca 2-3 år var jeg utadvendt og tillitsfull, så plutselig lukket jeg meg inne.
Det var verst i tidlig 20-årene. Jeg var student og bodde i en ny by. Plutselig bare sa det pang og jeg taklet ingenting lengre. Jeg stolte ikke på noen. Jeg husker jeg lå på et gulv i et mørkt rom i timevis og gråt. Så stengte jeg fullstendig av. Avbrøt studier og flyttet hjem til mamma. Der gikk dagene med til å sove og gjøre svært lite. Jeg turte ikke gå ut og møtte knapt venner, men de kom noen ganger på besøk. Jeg husker jeg og mamma avtalte å gå på kino eller møtes ute noen ganger etter hennes jobb, men jeg klarte ikke, det sa stopp. Jeg var livredd for at det var noe galt med meg, at det hang dopapir ut av buksen min eller sånne type ting. Hvis jeg møtte andres blikk fikk jeg sånt redselssug i magen.
Den verste tiden varte ca et år. Så kjøpte jeg meg leilighet og fikk meg jobb. Det var en enkel jobb som ikke krevde mye og jeg kunne holde meg for meg selv om jeg ønsket. Men hele dagen var planlagt og strukturert i hodet mitt på forhånd. Jeg visste nøyaktig hvor jeg måtte stå på stasjonen slik at jeg fikk sitteplass på trikken feks. Skulle jeg handle etter jobb var det nøye planlagt. Jeg gjorde fint lite annet enn å jobbe, men det funket. Fikk flere gode kolleger på jobb jeg er venn med enda. Begynte å studere igjen etter en stund, men dette fungerte ikke da jeg ikke mestret det sosiale der. 
Nå er det ca ti år etter den verste tiden. Angsten kommer i bølger. Noen uker er verre enn andre og jeg kan føle at angsten kommer krypende og at jeg ikke klarer å gå ut, men jeg tvinger meg som regel, jeg vet hvor usunt det er for meg å droppe planer og bli hjemme og "dyrke" angsten. Er samtidig blitt veldig utadvendt, er veldig høflig og slår gjerne av en prat med både fremmede og bekjente.
Jeg kom over den verste kneika ved å gå på antidepressiva i ca et år. 

Anonymous poster hash: 654ea...d3b

[Anonym bruker]

Etter å ha vært et mobbeoffer fra slutten av barneskolen og ut ungdomsskolen tror jeg at det er dette som har utartet seg angst for meg og en hel del vonde opplevelser i livet.For meg er det slik at jeg blir dårlig av for mye press og når det forventes for mye av meg får jeg panikk fordi jeg føler alt må være så perfekt og jeg må ikke gjøre noen feil.

Jeg jobber i barnehage men sliter endel med angst i jobben fått lov å unngå ting som jeg er redd for foreksempel samlings stund alltid vært redd for å stå fram foran forsamlinger.

Angsten min utarter seg med hjertebank og smerter i brystet og panikk følelse.Jeg har prøvd ulike former for hjelp som psykolog og alternativ Men ingen ting ser ut til å hjelpe kommer alltid igjen.

 

Anonymous poster hash: a5064...69b

[Anonym bruker]

 

Hvordan arter det seg for dere? Med hva slags symptomer, og i hvilke situasjoner? Har dere alltid hatt det? Hvis ikke, når dukket det opp? Var det en spesiell årsak til det? Hvordan fungerer dere i jobb? Hva slags jobb har dere? Og hvis ikke - hva slags ordning har dere?

 

Setter veldig pris på svar.

 

Anonymous poster hash: f2134...b0d

Har hatt det fra jeg var lita men ble ikke satt diagnose på før jeg gikk på høyskolen. Slet mye på skole oppgjennom, særlig framføringer og alt der jeg ble i fokus. Skoleflink ellers men dette hemmet meg mye. Gråt mye og gruet meg til skole, muntlige framføringer, prøver, skolefester osv. I jobb har jeg også slitt en del, mest sosialt i "lunsjpausen" jobben ellers mestrer jeg, men har hatt mer "tilbaketrukkete" jobber, likevel vært mye sykemeldt når ting tar overhånd. Synes dette med jobb enda er vanskelig og har ikke klart å løse dette enda.. Vet ikke hvordan jeg skal klare det heller :/ per i dag har jeg barnehagebarn og kvier meg veldig for foreldremøter og slikt, vil gjerne være der og få med meg alt men klarer oftest ikke pga angsten. Heldigvis har jeg mannen til den biten, men føles likevel sårt. Har blitt mye bedre med årene, lært meg å bli tøffere, kaste meg ut i ting, men mye har jeg ikke kontroll over. Hater å ha det sånn, utrolig tappende og følger depresjoner med på lasset.

 

Anonymous poster hash: e65ed...a7f

[Anonym bruker]

 

 

Jeg ble plutselig dårlig etter mange år med stress og uro. Dro raskt i kognitiv terapi og ble fort bedre (var veldig dårlig når jeg ble syk, fikk også panikkangst). Nå henger noe igjen, feks liker jeg ikke for mye oppmerksomhet, snakke i forsamlinger, bekymrer meg for at andre ikke liker meg, at jeg har snakke for mye, får dårlig selvtillit osv. Men jobber 100%, har nesten aldri sykefravær og tror nok at ingen merker det på meg. 

Anonymous poster hash: 29c2f...9ff

 

 

Det høres veldig ut som meg. Kan jeg spørre hva terapien gikk ut på? (Kan veldig lite om slike ting.)

 

HI

Anonymous poster hash: f2134...b0d

 

 

Fra Wikipeida:

Grunntanken i terapien er at følelser og atferd i høy grad blir bestemt av hvordan mennesker strukturerer sin verden ved hjelp av tenkning. Kognitiv terapi er en psykoterapiform som etter hvert har blitt meget godt dokumentert gjennom empirisk forskning. Det er i dag en betydelig mengde studier innenfor internasjonal forskning som støtter effektiviteten av kognitiv terapi for flere former av psykiske lidelser. De beste behandlingsresultatene har tradisjonelt vært for angst og depresjonslidelser, men forskning viser også lovende behandlingsresultater for spiseforstyrrelser, samlivsproblemer, alkoholisme, personlighetsforstyrrelser og psykoser.

 

 

Fra foreningen for kognitiv terapi:

Kognitiv terapi, som også kalles kognitiv atferdsterapi, retter seg mot problemløsning og innsikt i sammenhengen mellom tenkning, handlinger og følelser. Et viktig mål er å bryte selvforsterkende onde sirkler som opprettholder psykiske helseproblemer. Det gjøres ved kartlegging av vanskelige situasjoner, utforming av aktiviteter som gir selvtillit og energi, utforsking og eventuelt endring av negative tankemønstre, stimulering til økt sosial kontakt og forebygging av tilbakefall.

 

 

 

Stort sett er det psykologer som er opplært i kognitiv terapi og bruker den. Det er særlig nyttig for angstpasienter. Man lærer seg mye om hva som skjer i kroppen, og hva som er tanker og hva som er følelser. Da blir alt enkelre å håndtere, og angsten frosvinner. 

Anonymous poster hash: 29c2f...9ff