Hater kreft

[Anonym bruker]

Kreften er vond, kreften er urettferdig og nådeløs. Tar fra meg min snille og gode pappa. Han som er så snill og god, vet ikke hva godt han kan gjøre.
Nå ligger han der, i en seng, han venter, mens han sover seg gjennom smertehelvetet. Hva venter han på? Han venter på å bli smertefri, han venter på døden.

Også tenker jeg. Hvorfor kan han ikke få den sprøyten? Den sprøyten som gjør at han ikke lider mer. Jeg orker ikke å se han mer. Orker ikke å se det ansiktet jeg engang kjente. Han er ikke lenger seg selv, han er bare en skygge av seg selv. 

Også får jeg dårlig samvittighet. Jeg vil ikke at han skal dø, vil ikke miste han. Likevel, jeg orker ikke å se dette mer. Orker ikke å se på min far full i smerter, når jeg vet at det kun er snakk om timer eller dager.

Hvorfor kan vi ikke avslutte dette nå? Da er det slutt, da får han fred.

Også tør jeg ikke å snakke med noen om dette, at jeg aller helst vil at han skal få den sprøyten som vi ikke har lov til å gi.

Jeg vil bare at han han skal få fred.

Anonymous poster hash: dd4df...654

[Anonym bruker]

Uff. Gode klemmer til deg.

Sønnen min mistet sin beste venn i kreft. Husker tiden der vi ventet på døden som intens, hudløs og grusom, men også innimellom vakker.

Måtte du ha styrke til å komme deg gjennom den vonde tiden. Minnene om din fantastiske pappa bærer du alltid med deg. Håper du har gode mennesker rundt deg, og at dere støtter hverandre.

 

Anonymous poster hash: 2e294...239

[Papegøyeblomst]

Jeg fikk vite på mandag at min far lider av uhelbredelig kreft, og har 3-5 år igjen å leve. Han er "frisk" og uten fysiske plager foreløpig, og legen hadde sagt de kunne holde ham relativt smertefri hele veien. Det tristeste syns jeg var da han sa han så gjerne skulle ha sett sønnen min ( hans eneste barnebarn) vokse opp.... Men vi har ihvertfall (forhåpentligvis) noen fine år igjen sammen...

[Von Hertelhofen]

❤️

[Anonym bruker]

Føler med deg.

 

Vi var igjennom det samme for 3 år siden. Kreften tok pappa, den vant til slutt. Først 10 år med sykehus, operasjoner, cellegift, strålebehandling, tilbakefall, håp og sorg. Så et halvt år med total forandring, absolutt ingen vei tilbake, dødsdømt for godt. Masse smerter, bare nedtur på nedtur,skygge av seg selv, vente på døden. Se smerten og fortvilelsen i øynene hans uten å kunne hjelpe. Store sterke pappa som var blitt tynn og døende. Så var det over. Vondt det og, samtidig litt godt, for da hadde han ihvertfall fått fred.

 

Kjenner meg så godt igjen i hva du beskriver, HI. Det er helt forferdelig. Jeg og hater kreft.

 

Anonymous poster hash: 147c6...fbd

[Anonym bruker]

Klem til deg ❤️ Skjønner godt tankegangen din. Fælt å se mennesker man er glad i lider.

 

Anonymous poster hash: 8e1f4...bbc

[Anonym bruker]

Huff, ønsker deg styrke til å komme gjennom dette.

God klem

 

Anonymous poster hash: 6dd6e...0be

[Anonym bruker]

Jeg fikk vite på mandag at min far lider av uhelbredelig kreft, og har 3-5 år igjen å leve. Han er "frisk" og uten fysiske plager foreløpig, og legen hadde sagt de kunne holde ham relativt smertefri hele veien. Det tristeste syns jeg var da han sa han så gjerne skulle ha sett sønnen min ( hans eneste barnebarn) vokse opp.... Men vi har ihvertfall (forhåpentligvis) noen fine år igjen sammen...

Så trist. Kan jeg spørre om hva slags kreft dette er?

 

Anonymous poster hash: 8f813...119

[Anonym bruker]

Føler inderlig med deg, var i samme situasjon som deg for tre år siden! Ønsket inderlig at pappa skulle få dø, og det var det eneste han ville selv også på slutten!

 

Han fikk heldigvis raust med smertelindring og han sovnet inn stille og rolig! Men hjelpesløsheten og følelsen av avmakt de siste ukene var en ekstrem påkjenning!

 

Er leger og sykepleiere rundt faren din flink nok til å smertelindret? Har det vært diskutert palliativ sedasjon? Er han helt på det siste?

 

Hold ut og aksepter tankene dine. De er helt normale og ikke noe du skal føle skyld for å tenke! Jeg følte en stor lettelse når faren min sovnet inn til slutt! Men sorgen var desto større: over å ha mistet han og sorg over at han skulle måtte dø på værst tenkelig måte!

 

Vil foresten tipse deg om å ringe til Kreftforeningen! De kan hjelpe deg bare ved å ha noen å snakke med! De skjønner og lytter og kan gi råd og veiledning! De er fantastiske! Også sykepleier i palliativt team og evnt kreftsykepleier er flink til ivaretakelse av pårørende! Snakk med noen!

Og hold ut!

Varm klem til deg!!

 

Anonymous poster hash: 4aeb7...890

[Papegøyeblomst]

 

Jeg fikk vite på mandag at min far lider av uhelbredelig kreft, og har 3-5 år igjen å leve. Han er "frisk" og uten fysiske plager foreløpig, og legen hadde sagt de kunne holde ham relativt smertefri hele veien. Det tristeste syns jeg var da han sa han så gjerne skulle ha sett sønnen min ( hans eneste barnebarn) vokse opp.... Men vi har ihvertfall (forhåpentligvis) noen fine år igjen sammen...

Så trist. Kan jeg spørre om hva slags kreft dette er?

 

Anonymous poster hash: 8f813...119

 

Jeg vet ikke det kliniske navnet, men det er i skjelettet - hofter og kranium