Klagete og selvopptatt venninne

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hvorfor jeg skrivet om dette her, er bare oppgitt og må få det ut et sted...

 

Det gjelder en venninne jeg har kjent siden barneskolen. Jeg har flere andre venner, men hun har bare meg. I tillegg har hun en kjæreste.

 

Hun har alltid vært litt depressiv av seg, og når vi har truffet hverandre har hun ofte fokusert på det som har vært negativt med jobben eller med familien sin.

 

Men hun gjør ingenting med det. Hun finner seg ikke en annen jobb, og hun bor sammen med et familiemedlem selv om hun bare klager over hvor fælt det er. Selv om hun er i 30-årene og har grei inntekt.

 

Hun har aldri hatt energi. I helgene er det eneste hun gjør å slappe av og kikke litt på TV.

 

Jeg tenkte ikke så mye over det før jeg fikk barn, for jeg hadde mye overskudd selv, og det plagde meg ikke så mye.

 

Men nå blir jeg ganske irritert. Barnet mitt hadde kolikk i mange måneder, jeg har vært syk, og vi har gått gjennom mye de siste par månedene. Venninnen min vet knapt noe av det. Hun er ikke interessert, spør aldri om hvordan jeg har det, sender bare lange meldinger med jevne mellomrom om seg selv. Hun vet ikke en gang hvor gammelt barnet mitt er. Da jeg er hennes eneste venninne synes jeg det er veldig spesielt.

 

Da jeg sa at året med kolikk og sykdom hadde vært veldig tøft sa hun raskt "ja jeg hadde også et veldig tøft år det året". Jeg spurte hva som hadde vært tøft, og det var jobben osv. Der hun har jobbet i mange år. Kjedelige arbeidsoppgaver. I tillegg hadde hun hatt problemer med å sovne om kveldene. Sovnet ikke før nærmere 23, selv om hun må stå opp kl 7(!?). Jeg synes det høres helt fantastisk ut, for å sove 8 timer i strekk har jeg ikke fått siden før jeg ble mamma.

 

Jeg treffer henne ganske sjeldent, men svarer som regel på meldingene. Alltid noe oppmuntrende. Og da takker hun meg for at jeg muntrer henne opp og legger av og til til "forresten håper jeg at dere har det bra".

 

Men jeg får veldig en følelse av at hun ikke bryr seg i det hele tatt. Jeg prøver av og til å fortelle henne noe, men det går rett inn og rett ut. Jeg fortalte henne at bestemoren min plutselig hadde blitt veldig syk og dødd og hun sa "åååja..." litt uinteressert, også sa hun "vet du hva sjefen min sa i går eller?"

 

Dette ble sikkert veldig rotete. Jeg har kjent henne i 20 år og hun har ingen andre venner enn meg. Men jeg merker at jeg ikke føler at jeg får noe som helst ut av vennskapet lenger. Føler meg nesten som en støttekontakt når vi treffes. Og føler meg litt brukt.

 

Hva kan jeg gjøre? Jeg tenker at jeg langsomt kan ha mindre og mindre kontakt, men det er jo litt leit også. Men jeg har liten tro på at hun kommer til å forandre seg. Jeg har sagt til henne mange ganger at hun bør prøve å fokusere mer på det som er positivt, og da sier hun seg enig, men hun gjør det ikke...

 

Anonymous poster hash: 3e2d4...a96

[Anonym bruker]

Hadde dessverre faset henne ut.

Hvis hun en vakker dag spør hvorfor ville jeg si sannheten: at hun er en energisluker som egentlig ikke bryr seg så mye tilbake...

 

Anonymous poster hash: be50c...e46

[Anonym bruker]

Du har kjent henne i 20 år. Jeg synes hun fortjener ærlighet.

 

Si at du føler det er trist at hun virker å være så lite interessert i ditt liv og at den mangelen på interesse dessverre gjør at du trolig kommer til å distansere deg fra henne om hun ikke begynner å vise litt mer interesse for andre.

Da er det opp til henne om hun vil gjøre noe med seg selv eller ikke. Det er jo i hennes interesse å forstå hvorfor hun skyver venner fra seg, og er du en god venninne så gjør du dette. Om hun da blir så fornærmet at hun kutter kontakt med deg så har du likevel sagt noe som kan være til hjelp for henne - om hun vil. Kutter hun kontakten så er du for såvidt kvitt "problemet" også.

 

Vær ærlig med henne, si det som det er, men gjør det på en måte som er respektfull og omtenksom.

Anonymous poster hash: c50bb...dfa

[aanonym]

Kan jo hende hun føler at du har et "viktigere" liv enn henne, hun har jo bare jobben å snakke om. Litt kjedelig i lengden, men hva annet skal hun snakke om?

[Anonym bruker]

Takk for rådene.

 

Det er ikke det at hun snakker om jobben, men mer at alt som er litt negativt blåses opp til veldig negativt. Bare klaging og sutring.

 

Jeg tror jeg bør prøve å snakke med henne om det på en omtenksom måte, som anonym over foreslo.

 

Anonymous poster hash: 3e2d4...a96

[Anonym bruker]

Men du, nå er det jo du som klager

Jeg synes generelt folk er mer sytete og klagete enn for feks bare ti år siden.

Folk er rett og slett mer ego, mer bortskjemt og storforlangende enn før.

Alle er så slitne, alle har så liten tid, alle sover for lite, alle konkurrerer om å være mest sliten. Det virker som folk tror det er status å være sliten?

Ikke sjarmerende, ikke i det hele tatt!

Sånn hi, da har jaggu jeg klaget også haha...

 

Anonymous poster hash: 3162e...e46