Panikkangst og fulltidsjobb. Hvordan håndtere det?

[Anonym bruker]

Kom med gode råd om dere har😊

Føler meg sugd inn i dragsuget..

 

Anonymous poster hash: 69de1...de9

[Anonym bruker]

Pust deg gjennom det. Fokuser på at du ikke puster fort eller overflatisk, gjerne litt lengre utpust enn innpust.

Gjenta for deg selv "det er ikke farlig, det er ikke farlig, det er ikke farlig", med en gang angsten kommer krypende. 

Anonymous poster hash: d7c39...e3a

[Anonym bruker]

Det er så vanvittig ubehagelig😩

 

Anonymous poster hash: 69de1...de9

[Anonym bruker]

Gå i kognitiv terapi!

Anonymous poster hash: e0d76...403

[Anonym bruker]

La angsten komme og gå. 

Enkelt forklart : 

Angst kommer av at de elektriske impulsene i hjernen settes igang for fullt. Men det er begrenset hvor lenge de impulsene klarer å holde på, de må "tømmes" for biologisk sett greier ikke cellene å holde på energien mer enn en gitt tid. Så angst vil ALLTID gå over. 

 - Å tenke på dette hjalp meg veldig iallefall. 

Anonymous poster hash: fd7a1...d02

[Anonym bruker]

Er ny i jobben og har ingen planer om å fortelle om angsten til noen av mine kollegaer så terapi utgår dessverre. Vil ikke ha fravær.

 

Noen bøker å lese?

Har noen blitt kvitt panikkangst på egenhånd?

 

Anonymous poster hash: 69de1...de9

[Anonym bruker]

du kan gå i terapi etter jobb. Mange privatpraktiserende som stenger senere enn vanlig arbeidstid. De fleste blir veldig mye bedre etter 4-6 timer, så det er virkelig verdt pengene. 

 

Angst er i stor grad styrt av tankene våre, og man trenger hjelp til å få kontroll på de igjen. Når du kjenner du har det, så vil angsten gi seg mer og mer. 

Anonymous poster hash: e0d76...403

[Anonym bruker]

Er ny i jobben og har ingen planer om å fortelle om angsten til noen av mine kollegaer så terapi utgår dessverre. Vil ikke ha fravær.

 

Noen bøker å lese?

Har noen blitt kvitt panikkangst på egenhånd?

 

Anonymous poster hash: 69de1...de9

 

Ja, ved å puste riktig, gjenta flerfoldige døgn i strekk "det er ikke farlig, det er ikke farlig", og passe på at jeg spiser nok Jeg blir skikkelig tander og vrak hvis jeg ikke spiser, og siden jeg fort blir kvalm av angsten blir det en ond spiral.

 

Anonymous poster hash: d7c39...e3a

[Anonym bruker]

 

Er ny i jobben og har ingen planer om å fortelle om angsten til noen av mine kollegaer så terapi utgår dessverre. Vil ikke ha fravær.

 

Noen bøker å lese?

Har noen blitt kvitt panikkangst på egenhånd?

 

Anonymous poster hash: 69de1...de9

Ja, ved å puste riktig, gjenta flerfoldige døgn i strekk "det er ikke farlig, det er ikke farlig", og passe på at jeg spiser nok Jeg blir skikkelig tander og vrak hvis jeg ikke spiser, og siden jeg fort blir kvalm av angsten blir det en ond spiral.

 

Anonymous poster hash: d7c39...e3a

Det med spisingen merker jeg kjempe godt! Lavt blodsukker=panikk! Full panikk. Nærmest knestående og skikkelig god til å strø sukker😜

 

 

 

Anonymous poster hash: 69de1...de9

[Anonym bruker]

 

du kan gå i terapi etter jobb. Mange privatpraktiserende som stenger senere enn vanlig arbeidstid. De fleste blir veldig mye bedre etter 4-6 timer, så det er virkelig verdt pengene.

 

Angst er i stor grad styrt av tankene våre, og man trenger hjelp til å få kontroll på de igjen. Når du kjenner du har det, så vil angsten gi seg mer og mer.

 

Anonymous poster hash: e0d76...403

Det var jeg ikke klar over. Skal sjekke det ut😊 takk!

 

Anonymous poster hash: 69de1...de9

[Anonym bruker]

Hos meg hjalp det da jeg forstod HVORFOR jeg fikk panikkangst. Jeg "bestemte meg" for å ta tilbake kontrollen over min egen kropp, og jobbet mye med bakgrunnen for angsten. Og så fortalte jeg alt til mamma og til ei venninne, så pleide jeg å ringe en av dem når jeg kjente anfallet komme krypende, og vi snakket oss gjennom det. Veldig betryggende for meg. Masse lykke til og god klem til deg, du er ikke alene 😊

 

Anonymous poster hash: a4503...eff

[Anonym bruker]

Hos meg hjalp det da jeg forstod HVORFOR jeg fikk panikkangst. Jeg "bestemte meg" for å ta tilbake kontrollen over min egen kropp, og jobbet mye med bakgrunnen for angsten. Og så fortalte jeg alt til mamma og til ei venninne, så pleide jeg å ringe en av dem når jeg kjente anfallet komme krypende, og vi snakket oss gjennom det. Veldig betryggende for meg. Masse lykke til og god klem til deg, du er ikke alene 😊

 

Anonymous poster hash: a4503...eff

Problemet er at jeg aner ikke hva det kommer av.. Hvordan fant du ut det?

 

 

Anonymous poster hash: 69de1...de9

[Anonym bruker]

Vet så uendelig godt hvordan du har det har også panikk angst og også sosial angst lærte av psykologen min en gang og tenke når jeg føler jeg får angst å tenke hva er det værste som kan skje og som over det er ikke farlig.

 

Anonymous poster hash: 6c239...e7f

[Anonym bruker]

Vet så uendelig godt hvordan du har det har også panikk angst og også sosial angst lærte av psykologen min en gang og tenke når jeg føler jeg får angst å tenke hva er det værste som kan skje og som over det er ikke farlig.

 

Anonymous poster hash: 6c239...e7f

Ja, det er sant! Jeg er vell bedre nå enn jeg var for ett år siden, men det har vært ille etter jul. Før jul hadde jeg noen kjempe gode mnd, merket knapt noe til angsten. Men så sa der pang igjen.

Lurer på om det er fordi jeg tror jobben krever mer av meg nå enn da jeg startet. Så da øker jeg kravene til meg selv veldig for jeg vil ikke skuffe de.

 

Når jeg får ett anfall så blir jeg nærmest døv, får ikke med meg noe. Fikler med hendene som er kalde som is og kjenner hjertepumpa jobbe så kraftig at det gjør vondt. Hvor er doen? Jeg må drite liksom..

 

Er ikke redd for å dø, men det er så ubehagelig. Kan ikke handle om jeg er småsulten, klarer ikke slå inn koden på kortautomaten en gang.

 

Anonymous poster hash: 69de1...de9

[Anonym bruker]

Jeg begynte å tenke etter i hvilke situasjoner det var at anfallene kom, og da fant jeg etter hvert et mønster. De kom i situasjoner hvor jeg ikke følte meg god nok, at jeg presterte dårlig eller falt igjennom i gruppesammenheng (på skole), eller når jeg måtte prøve nye ting og ikke visste på forhånd hvordan jeg ville takle det. Jeg har alltid vært "flink pike", god på skolen og hatt veldig høye krav til meg selv. Jeg måtte få gode karakterer, jeg måtte se bra ut, og jeg måtte være vennegjengens midtpunkt. Da jeg flyttet for å studere, syns jeg det var vanskelig å få venner, og jeg følte ikke jeg taklet studiet. I forbindelse med dette fikk jeg panikkangst. Slet med det i flere år, og det fortsatte etter endt studium. Jeg gikk hele tiden rundt og var redd for å få anfall, og det framprovoserte nye anfall - angst for angsten, rett og slett. Da jeg endelig skjønte hvordan ting hang sammen, bestemte jeg meg for at nok er nok, angsten skulle ikke få kontrollere meg lenger 😃

 

Anonymous poster hash: a4503...eff