Dersom man bare ikke elsker mannen mer, hva gjør man?

[Anonym bruker]

Har ingen følelser. Han er ikke slem, ikke spesielt lat, ikke stygg. God far til våre tre barn.

Men jeg føler ingenting! Liker han som en venn. Vil IKKE ligge med han fordi jeg ikke tenner på han (men må av og til, ellers blir han lei seg).

Vi har gjort alt for å piffe opp forholdet. Terapi, kjærestetid, tankefeltterapi, yoga, helgeturer.. Jeg har virkelig villet. Han vet ikke at jeg er så følelsesmessig død inni meg, vi har hatt noen runder de siste årene om det men jeg orker ikke si noe mer om det dersom det er noe håp.... Hva gjør jeg nå? Er det greit å leve sånn, fortjener vi bedre eller er det noe mer vi kan gjøre?

 

Anonymous poster hash: c4ee3...ad8

[Anonym bruker]

Jeg tenker kanskje en pause fra han? Slik at du får kjenne på hvordan livet er uten han. Høres ut som dere har prøvd alt annet?

 

Anonymous poster hash: 36a1b...83e

[Anonym bruker]

Det går vel ikke an å ikke ha følelser for han i det hele tatt, du er vel glad i han og setter pris på han?

 

Man kan ikke forvente å være nyforelsket hele tiden om man skal dele hele sitt voksne liv med noen, det blir perioder hvor man bare har det greit og er glad i hverandre som familiemedlemmer uten den stormende forelskelsen også....

Anonymous poster hash: 89fb7...82e

[Anonym bruker]

Har du litt for høye forventinger? Forelskelsen går selvsagt over etter hvert. Så går det i bølger gjennom livet.

 

Anonymous poster hash: 18fa2...cc2

[Anonym bruker]

Jeg lengter en del etter å få oppleve stormende forelskelse og alt det innebærer... har ikke hatt det siden tenårene (vi var unge da vi treftes). Vet forelskelse ikke varer men å få lov til å oppleve den spenningen igjen.. det er en deøm. Har null tro på at jeg blir forelsket i han igjen. Jeg vil og syns jeg har prøvd mye og alt, men skal jeg falle til ro med at livet bare er slik?

Jeg leser jo mange steder at man kun skal gå fra noen om de er voldelige eller slemme. Han her er jo bare snill. Så da.,, blir livet mitt sånn?

HI

 

Anonymous poster hash: c4ee3...ad8

[Anonym bruker]

 

Har du litt for høye forventinger? Forelskelsen går selvsagt over etter hvert. Så går det i bølger gjennom livet.

 

 

Anonymous poster hash: 18fa2...cc2

Så en bølgedal i fem år der man er konstant deprimert fordi man føler samvoer er mer som en bror, er helt normalt? Jeg spør oppriktig, fordi jeg forstår ingenting av dette livet og hva samfunnet forventer av meg lenger...

HI

 

Anonymous poster hash: c4ee3...ad8

[Anonym bruker]

Jeg gikk. Kommer jo an på hvor gammel du er, og hvor viktig familielivet er for deg.

Jeg klarte ikke å gå på kompromiss med mine egne følelser, og syntes det var dårlig gjort å nekte en god mann ekte kjærlighet. Jeg kunne kun gi ham samarbeid og felles husholdning.

Vet ikke om gresset er så fryktelig mye grønnere i begynnelsen, og det er slitsomt å være alene med ungene, men jeg slipper å ligge med en jeg ikke har lyst på, og slipper å såre ham ytterligere ved å avvise og avvise og avvise..

 

Anonymous poster hash: 8e65b...e9f

[Anonym bruker]

 

Har du litt for høye forventinger? Forelskelsen går selvsagt over etter hvert. Så går det i bølger gjennom livet.

 

 

Anonymous poster hash: 18fa2...cc2

Så en bølgedal i fem år der man er konstant deprimert fordi man føler samvoer er mer som en bror, er helt normalt? Jeg spør oppriktig, fordi jeg forstår ingenting av dette livet og hva samfunnet forventer av meg lenger...

HI

 

Anonymous poster hash: c4ee3...ad8

 

 

Men den forelsken man hadde i starten får man jo ikke igjen med et menneske man lever sammen med. Dte vil uansett bli på en annen måte.

Hvordan kan du si at du ikke elsker ham? Hva om ham forlot deg for en annen kvinne? Hva om han skulle bli alvorlg syk, sykne hen og dø. Av og til forstår man ikke hva man har før man mister det eller står i fare for å miste det.

 

Depresjon er jo én ting, det er en sykdom man kan få behandling for. Men å ikke godta at livet består av hverdager, og at kunsten er å se det fine i hverdagene og å elske et menneske selv om det mennesket ikke klarer å være spennende og nytt for deg lenger, det er jo noe ganske annet.

 

 

Anonymous poster hash: 18fa2...cc2

[Anonym bruker]

Det som er viktig er ikke hva samfunnet forventer av deg, men hva du forventer deg av livet ditt.

 

Du sier du har lyst til å oppleve å være stormende nyforelsket, for det er så lenge siden de følelsene var der mellom deg og mannen.

 

La oss si du får fra mannen din da, også møter du en ny mann som du blir stormende forelsket i. Da får du oppleve den kriblingen i magen du savner nå.

 

Men så kommer hverdagen til det forholdet også, du er glad i den nye mannen, men forelskelsen har lagt seg og hverdagstralten går sin gang. Men i denne nye hverdagen skal du dele omsorgen for barna dine med eksmannen, det skal legges kabaler for ferier og samvær, eksmannen finner seg en ny dame og denne dama legger seg opp i deres samværsavtaler og kanskje liker hun deg ikke i det hele tatt og ødelegger litt for samarbeidet ditt. Din nye mann er flott, men han sliter med å finne sin plass overfor dine barn, han har også egne barn å ta hensyn til, og hensynet til de barna går foran hensynet til dine barn for han. 

 

Du har da opplevd å være forelsket en gang til i livet, men tror du denne nye hverdagen etter en forelskelse blir bedre enn den hverdagen du har i dag?

Anonymous poster hash: 89fb7...82e

[Anonym bruker]

Ikkje verdt å splitte opp familien i mine øyner iallfall. Ingen garanti for å få det bedre. Myyye rart der ute.

 

Anonymous poster hash: 35b6c...81a

[Anonym bruker]

Jeg kjenner faktisk flere som angrer. 

 

Når hverdagen kommer til det nye forholdet er det ikke noe bedre enn det de hadde før, de har bare en større belastning med mine-dine-våre som de ikke hadde før. De har altså ikke tilført hverken eget eller barnas liv noe bedre, de har bare tilført flere problemer.

Anonymous poster hash: 89fb7...82e

[Luksusdyret]

Jeg tenker kanskje en pause fra han? Slik at du får kjenne på hvordan livet er uten han. Høres ut som dere har prøvd alt annet?

 

Anonymous poster hash: 36a1b...83e

 

 

Synes pause er fjortis. Hun kan gjerne ta en pause, men da kan hun ikke forvente at han setter livet sitt på vent mens hun "finner ut av ting". HI, du må tenke deg hvordan du forestiller deg livet uten mannen din. Alt ansvar alene, ingen sex, kos og kjærlighet, alt det økonomiske alene, gi slipp på barna annenhver jul, påske, nyttår og halve sommerferien, kanskje han ønsker 50/50 og er egnet til det - hvordan det blir å ha barna dine bare halve tiden. Hvis du finner ny type - hva hvis han ikke liker barna dine? Hva hvis han viser seg å være utro, kontrollerende osv? Forholdet mellom barnas far og han? hva hvis han har barn? Sånt må du vurdere før du tar steget og går. Det er flust av barnefedre som er utro, voldelige, manipulerende, har økonomisk rot, nekter kona sex og gjør andre sånne ting. Du sier selv at din mann er god og snill, god pappa, tenner på deg og elsker deg.

[Luksusdyret]

Jeg lengter en del etter å få oppleve stormende forelskelse og alt det innebærer... har ikke hatt det siden tenårene (vi var unge da vi treftes). Vet forelskelse ikke varer men å få lov til å oppleve den spenningen igjen.. det er en deøm. Har null tro på at jeg blir forelsket i han igjen. Jeg vil og syns jeg har prøvd mye og alt, men skal jeg falle til ro med at livet bare er slik?

Jeg leser jo mange steder at man kun skal gå fra noen om de er voldelige eller slemme. Han her er jo bare snill. Så da.,, blir livet mitt sånn?

HI

 

Anonymous poster hash: c4ee3...ad8

 

Nei, det er ikke lov å være så egoistisk at du kaster familielivet på båten fordi du vil oppleve en stormende forelskelse! Tror ikke barna vil sette pris på at mora har forlatt faren deres for å være fjortisforelsket. Beklager, men du fremstår som svært lite moden. En annen ting - HVA har du gjort for å bli forelsket i ham igjen?

[Luksusdyret]

 

Har du litt for høye forventinger? Forelskelsen går selvsagt over etter hvert. Så går det i bølger gjennom livet.

 

 

Anonymous poster hash: 18fa2...cc2

Så en bølgedal i fem år der man er konstant deprimert fordi man føler samvoer er mer som en bror, er helt normalt? Jeg spør oppriktig, fordi jeg forstår ingenting av dette livet og hva samfunnet forventer av meg lenger...

HI

 

Anonymous poster hash: c4ee3...ad8

 

 

 

Du er din egen lykkes smed. Det er ikke din samboers ansvar å dra deg opp av en depresjon som du selv har jaget deg opp i.

[Anonym bruker]

Jeg lengter en del etter å få oppleve stormende forelskelse og alt det innebærer... har ikke hatt det siden tenårene (vi var unge da vi treftes). Vet forelskelse ikke varer men å få lov til å oppleve den spenningen igjen.. det er en deøm. Har null tro på at jeg blir forelsket i han igjen. Jeg vil og syns jeg har prøvd mye og alt, men skal jeg falle til ro med at livet bare er slik?

Jeg leser jo mange steder at man kun skal gå fra noen om de er voldelige eller slemme. Han her er jo bare snill. Så da.,, blir livet mitt sånn?

HI

 

Anonymous poster hash: c4ee3...ad8

Jeg tror du har for høye forventninger til forelskelse og at "gresset er grønnere på andre siden"

 

Hvor vil du finne en du kan være stormende forelsket i? Hva om du aldri finner en ny? Hva om mannen din kjapt finner seg en ny og ikke du?

 

Anonymous poster hash: 4bad6...6f4

[Anonym bruker]

Hva med å gå til psykolog siden du sier du er deprimert? Det kan jo være at det er depresjon som er hele problemet?

 

Anonymous poster hash: 4bad6...6f4

[Anonym bruker]

 

Jeg lengter en del etter å få oppleve stormende forelskelse og alt det innebærer... har ikke hatt det siden tenårene (vi var unge da vi treftes). Vet forelskelse ikke varer men å få lov til å oppleve den spenningen igjen.. det er en deøm. Har null tro på at jeg blir forelsket i han igjen. Jeg vil og syns jeg har prøvd mye og alt, men skal jeg falle til ro med at livet bare er slik?

Jeg leser jo mange steder at man kun skal gå fra noen om de er voldelige eller slemme. Han her er jo bare snill. Så da.,, blir livet mitt sånn?

HI

 

Anonymous poster hash: c4ee3...ad8

Jeg tror du har for høye forventninger til forelskelse og at "gresset er grønnere på andre siden"

 

Hvor vil du finne en du kan være stormende forelsket i? Hva om du aldri finner en ny? Hva om mannen din kjapt finner seg en ny og ikke du?

 

Anonymous poster hash: 4bad6...6f4

 

 

 

Det er vanskelig å finne en ny god mann som vil ha deg og dine barn og ikke bare leker eller vil ha uforpliktende moro. Når moroa er over og hverdagen kommer, lengter flere tilbake til familien sin som helhet, men da har mannen gjerne allerede truffet en ny og har det godt sammen med henne, kanskje fått flere barn. Det har jo versert flere tråder om "hvordan få tilbake eksen, jeg angrer sånn, men han har fått ny dame, men det driter jeg i, jeg ødelegger heller mellom dem og får tilbake kjernefamilien min". Patetisk etter mitt syn.

 

Anonymous poster hash: 94b3d...eca

[Anonym bruker]

Hva med et forhold på si? 

Anonymous poster hash: 59cbf...857

[Anonym bruker]

Har selv hatt et innlegg her inne i forrige uke ang å finne tilbake til mannen. Jeg òg har følelsesmessig død ovenfor mannen og dertil null sex ( 1-2 ganger i året), vi har det virkelig topp om dagen. Sex nesten hver dag og setter pris på hverandre mer enn noen gang.

Begge to så levde vi nesten hver for oss og kommuniserte ikke sammen.

 

Tok oss et tak i nakkeskinnet begge to og startet med sex. Sex er nøkkelen til mye føler meg og fler er enig i det utsagnet. Har man dårlig sexliv, så går det utover mye.

Anonymous poster hash: a45bf...718

[Anonym bruker]

Jeg lengter en del etter å få oppleve stormende forelskelse og alt det innebærer... har ikke hatt det siden tenårene (vi var unge da vi treftes). Vet forelskelse ikke varer men å få lov til å oppleve den spenningen igjen.. det er en deøm. Har null tro på at jeg blir forelsket i han igjen. Jeg vil og syns jeg har prøvd mye og alt, men skal jeg falle til ro med at livet bare er slik?

Jeg leser jo mange steder at man kun skal gå fra noen om de er voldelige eller slemme. Han her er jo bare snill. Så da.,, blir livet mitt sånn?

HI

 

Anonymous poster hash: c4ee3...ad8

Ville bare si at jeg føler det likt som deg HI. Klem ❤️

 

Anonymous poster hash: f3258...c87

[Luksusdyret]

 

Hva med et forhold på si? 

 

Anonymous poster hash: 59cbf...857

 

 

 

Jada, å pule på si når man har mann og barn er løsningen du! Bedre å skilles som venner enn at din sinna eks dumper deg og motarbeider deg ift samvær og sånn fordi han (med god grunn) er fly forbanna.

[Anonym bruker]

Altså, selv om det er slitsomt å være alene, og det er mange dårlige menn der ute, angrer jeg aldri på at jeg gikk fra mannen! Praktisk, unektelig, men da må begge være enige i at det er over, og at det kun er samarbeid. Hvis den ene fortsatt nærer romantiske følelser er det umulig!

 

Anonymous poster hash: 8e65b...e9f

[Anonym bruker]

Mange meninger om hva som blir 'rett' her. Jeg skjønner at mange mener det er verre å være uten en mann. Men et lite spørsmål.... Hvor mange av dere som mener dette, lever med en mann som like godt kunne vært deres bror? Og om noen av dere gjør det... lengter dere etter den store altoppslukende kjærligheten, har dere lagt det på is til barna er store, eller har dere kvelt det behovet?

 

Det jeg tenker mest på er at jeg må ta et valg og prøve å bli lykkelig. Grunnen til at jeg sier at jeg ønsker å oppleve forelskelse, er at jeg faktisk aldri har fått oppleve det å møte en ny person og oppleve den altoppslukende følelsen og spenningen/rusen av forelskelse. Vi var 16 da jeg traff samboer, og de første ti årene av vårt forhold var preget av avstand og usikkerhet. Vet egentlig ikke hvorfor vi har holdt sammen. Annet enn at vi har felles interesser og tre barn.

Greit, ny forelskelse varer ikke. Betyr det at det ikke er verdt å oppleve, da? Er et samliv basert på vennskap/samarbeid godt nok?

Hvordan skal jeg angre minst mulig på mine valg?

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: c4ee3...ad8

[Luksusdyret]

Mange meninger om hva som blir 'rett' her. Jeg skjønner at mange mener det er verre å være uten en mann. Men et lite spørsmål.... Hvor mange av dere som mener dette, lever med en mann som like godt kunne vært deres bror? Og om noen av dere gjør det... lengter dere etter den store altoppslukende kjærligheten, har dere lagt det på is til barna er store, eller har dere kvelt det behovet?

 

Det jeg tenker mest på er at jeg må ta et valg og prøve å bli lykkelig. Grunnen til at jeg sier at jeg ønsker å oppleve forelskelse, er at jeg faktisk aldri har fått oppleve det å møte en ny person og oppleve den altoppslukende følelsen og spenningen/rusen av forelskelse. Vi var 16 da jeg traff samboer, og de første ti årene av vårt forhold var preget av avstand og usikkerhet. Vet egentlig ikke hvorfor vi har holdt sammen. Annet enn at vi har felles interesser og tre barn.

Greit, ny forelskelse varer ikke. Betyr det at det ikke er verdt å oppleve, da? Er et samliv basert på vennskap/samarbeid godt nok?

Hvordan skal jeg angre minst mulig på mine valg?

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: c4ee3...ad8

 

 

Men hva har du igjen når den nye forelskelsen tar slutt? Greit det kan være fint å oppleve, men er det verdt å se barna dine kanskje halve tiden, ha samarbeidsproblemer med eksen, kanskje forholde deg til en ny kvinne i eksens og barnas liv, klare alt det økonomiske alene? Samtidig som den nye mannen kanskje forsvinner like fort som han kom inn i ditt liv, eller enda, verre, forsvinner etter å ha blitt kjent med barna dine og etter at de blir knyttet til ham? Du sier at du aldri har kjent forelskelsesfølelsen fordi du har holdt sammen med din samboer siden dere gikk på videregående, vel, dette var et valg du tok. Du kunne dra og utforske før dere fikk barn, hus og liv sammen. Man kan da virkelig ikke kaste bort familieliv fordi man vil oppleve en forelskelse!

[Anonym bruker]

Mange meninger om hva som blir 'rett' her. Jeg skjønner at mange mener det er verre å være uten en mann. Men et lite spørsmål.... Hvor mange av dere som mener dette, lever med en mann som like godt kunne vært deres bror? Og om noen av dere gjør det... lengter dere etter den store altoppslukende kjærligheten, har dere lagt det på is til barna er store, eller har dere kvelt det behovet?

 

Det jeg tenker mest på er at jeg må ta et valg og prøve å bli lykkelig. Grunnen til at jeg sier at jeg ønsker å oppleve forelskelse, er at jeg faktisk aldri har fått oppleve det å møte en ny person og oppleve den altoppslukende følelsen og spenningen/rusen av forelskelse. Vi var 16 da jeg traff samboer, og de første ti årene av vårt forhold var preget av avstand og usikkerhet. Vet egentlig ikke hvorfor vi har holdt sammen. Annet enn at vi har felles interesser og tre barn.

Greit, ny forelskelse varer ikke. Betyr det at det ikke er verdt å oppleve, da? Er et samliv basert på vennskap/samarbeid godt nok?

Hvordan skal jeg angre minst mulig på mine valg?

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: c4ee3...ad8

 

 

Jeg bor med en mann som jeg anser som medlem av et bokollektiv. Ja, jeg har fortsatt lyst på ham, sikkert fordi jeg generelt er veldig opptatt av sex, men har verken kjærlighet, respekt eller forelskelse i forhold til ham. Samtidig så vet jeg at alle jeg har møtt har hatt sine skavanker, hverdagen kommer i alle forhold, og alle menn jeg noen gang har vært sammen med, har vært utro. Er det bedre å være sammen med barna hele tiden, enn å kanskje møte en ny mann som igjen er utro og sårer meg? Tror ikke det...

 

Anonymous poster hash: 94b3d...eca