Vanskelig. Ingen å snakke med.... det tar aldri slutt.

[Anonym bruker]

Veldig kort fortalt;

 

Min søster er bipolar. Er i tillegg veldig syk av noe legene ikke finner ut av (som jeg tror er selvpåført/psykiatri). Hun har fått ganske sterke smertestillende pga dette. Forholdet hennes er dårlig i tillegg og jeg synes ikke de tar optimalt vare på mitt tantebarn.

 

Min bror er også bipolar. I tillegg ruser han seg, har psykoser og har forsøkt å ta sitt liv flere ganger. Nå har han begynt å "bytte" piller med min søster også.

 

Min mor har nok en personlighetsforstyrrelse av noe slag, uten at det er bekreftet fra noe hold. Orker ikke starte på hvorfor jeg mener det, men jeg er ganske sikker i min sak.

 

Det er skyhøyt konfliktnivå i familien og mye tull og tøys, manipulering og ja.... rett og slett galehus. Jeg bor jo ikke hjemme selvsagt, men får jo med meg alt, og får også ofte ansvar for å fikse ting eller hjelpe folk. 

 

Jeg orker ikke mer.... dette er så fryktelig slitsomt. Jeg tenkte at jeg ville snakke med noen om dette, og fikk da vite at fastlegen må sende søknad til en psykolog og så vil de vurdere om jeg skal få samtaler eller ikke. Jeg vet faktisk ikke om jeg orker at noen skal sitte å vurdere om jeg har det vanskelig nok eller ikke.... dette er bare så fryktelig tungt, og det finnes ingen ende heller. Trengte bare å si det et sted, så da ble det her.

 

 

Anonymous poster hash: 0544b...7fb

[Guttemamman:-)]

Har ikke så mye fornuftig å komme med men vil bare sende over en stor klem 😘

[Anonym bruker]

Håper noen ivaretar barna oppi alt dette

 

Anonymous poster hash: dbcce...6c4

[Guttemamman:-)]

Nesten fristende å si at du får det bedre ved å kutte all kontakt med familien men er vel ikke så lett det heller 😞

[Anonym bruker]

Kutt kontakten totalt eller til et minimum (som du kan leve med) dette er ikke noe du kan ordne opp i , det eneste som skjer er at deres sykdom og problemer ødelegger DITT liv også.

 

Anonymous poster hash: 28757...cc3

[Anonym bruker]

Det eneste du i realiteten kan gjøre, er å skjerme deg selv! Altså, du kan gjerne være deltakende i livene deres, men det må skje på dine prinsipper. Ellers kommer du til å slite deg totalt ut. Er det barn som er påvirket av dette, har jo du selvsagt et ansvar der! Utenom det, hadde jeg trekt meg mye ut og sittet grenser for dem ifht hva du kan og orker.

 

Sender deg en kjempeklem! ❤

 

Anonymous poster hash: a3d65...650

[Hjertefru]

Det eneste du i realiteten kan gjøre, er å skjerme deg selv! Altså, du kan gjerne være deltakende i livene deres, men det må skje på dine prinsipper. Ellers kommer du til å slite deg totalt ut. Er det barn som er påvirket av dette, har jo du selvsagt et ansvar der! Utenom det, hadde jeg trekt meg mye ut og sittet grenser for dem ifht hva du kan og orker.

Sender deg en kjempeklem! ❤ Anonymous poster hash: a3d65...650

Signerer. Håper i tillegg du har noen rundt deg som tilfører deg noe, og ikke bare disse som suger energien ut av deg. Dette hørtes forferdelig slitsomt ut.

Ta godt vare på din egen psykiske helse!

[Anonym bruker]

Og du.. Du er på bim/dib 😂

 

Anonymous poster hash: ee215...313

[Anonym bruker]

Jeg måtte til slutt kutte ut familie som dro meg veldig ned. Det er tøft, det er veldig tøft. Men jeg innså at jeg ikke kunne tillate meg å bli syk fordi andre var det og ikke hadde selvinnsikt eller var mulig å hjelpe. Jeg fikk støtte av fagpersoner til å kutte kontakt også, ble faktisk oppfordret til det

 

Jeg forstår at det føles vanskelig i din situasjon at legen din skal skrive en henvisning og så skal du vente. Om du søkes til dps blir det sett på om du er syk nok eller ikke. Siden du fungerer så vil jeg dessverre tro at du vurderes som for frisk til å få hjelp der. Men om legen din skriver en vanlig henvisning til psykolog så er det du selv som tar kontakt med en psykolog. Det kan hende du må stå på venteliste og at det kan ta ganske lang tid før du får time, men der vil du få time til slutt. Har du råd til å gå privat kan du få time mye raskere.

 

Det er viktig å innse at du ikke kan redde dine søsken eller din mor. Det er ikke ditt ansvar! Og derfor skal du heller ikke ta det ansvaret. Du skal derfor heller ikke ha skyldfølelse hvis du trekker deg unna, for hvis du må gjøre det for å beskytte deg selv fra å gå under, da er det det riktige å gjøre. Jeg er også sikker på at hvis søsknene dine og din mor hadde vært friske, så hadde ingen av dem ønsket at du skulle ødelegges pga. dem. Siden de ikke er friske så kan det godt være de sier noe annet, men husk da på at det er sykdommen deres som snakker. Det virker som om du har gjort ditt og mer til, og du kan ikke gjøre stort mer uten selv å få store problemer. Du har ansvar for deg selv og ev. barn/mann. Det er ditt første og største ansvar!

 

Jeg synes imidlertid at du skal ta kontakt med din søster og brors leger og fortelle at de driver og bytter medisiner.

Jeg synes også at du skal snakke med barnevernet angående ditt tantebarn siden du mener moren og faren ikke greier å ta godt nok vare på det barnet.

 

Videre må du sette grenser for deg selv. Når de vil at du skal rydde opp og fikse ting for dem, da må du tørre å si at "dette må du greie selv eller skaffe deg hjelp til, for dette er ditt ansvar, jeg kan ikke fortsette å fikse alt for deg, jeg har nok med mitt liv. Vil du ha hjelp til å snakke med legen din og fortelle hvordan du har det, så kan jeg bli med dit."

Du må tørre å stå i det når du setter grenser for deg selv. Det er eneste måten du kan unngå å bli utnyttet og slukt av deres sykdom!

Det er tøft, men nødvendig. Og jeg synes det er fornuftig av deg å ønske å snakke med en psykolog om dette. Det er også en god støtte å ha når du begynner å sette grenser for deg selv, få støtte fra en nøytral fagperson.

 

Få legen din til å henvise deg til psykolog, og så undersøker du hvilke psykologer som finnes i kommunen du bor i. Om du googler psykolog + kommunenavnet så bør du etterhvert finne en offisiell liste over hvilke psykologer som finnes der, søk ev. også på nabokommunene. Husker ikke i farta, men jeg vet jeg googlet det, min lege som tipset meg om det en gang. Da får man opp navn, adresse til kontor, telefonnummer og hvor stor stilling de jobber i.

 

Ta vare på deg selv!

Anonymous poster hash: 63137...fb1

[Anonym bruker]

Kjære deg.

Jeg har en bror som er (ubehandlet) bipolar og har mye angst i tillegg. Han har selvmedisinert mye med alkohol.

 

Nå har min eldste sønn (tenåring) også fått diagnosen, og jeg ser en masse ting i et annet lys. Broren min skulle ha blitt tatt i behandling for lenge siden, for slik det har vært i hans verste perioder, har han terrorisert familien. Særlig nå som han er edru (han har gått til AA-møter og har vært på avvenning) er han umulig å kommunisere med.

 

Jeg har "løst" det ved å skjære kontakten med ham ned til et minimum. Det er grusomt, på et vis, men det er også tildels hans eget valg. Han nekter behandling.

 

Jeg kjenner på meg at dersom jeg skulle ha hatt to i familien med en million problemer og en diagnose som fikk boble og koke over svak varme konstant, da ville det ødelegge meg. Jeg må ha fokus på sønnen min, motivere ham til å ta medisin og bruke kreftene der. Jeg kan ikke hjelpe broren min samtidig. Han er voksen, han må hjelpe seg selv.

 

Jeg vil bare råde deg til å skjære ned på kontakten med dem alle. Hvis du har krefter, fokuser på din søsters barn. Eller be barnevernet om hjelp. Det kan være fatalt å vokse opp med så syke foreldre.

 

Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 900de...a45