Starte på nytt med barn etter 11 år?

[Anonym bruker]

Har idag en 11 åring fra et tidligere forhold. Har Vært sammen med min samboer i 8 år. Han har ikke ønsket seg egne barn før NÅ. Jeg hadde egentlig lagt det hele fra meg og tenkt at det ble med det ene, men nå er han plutselig klar. Kjenner at jeg blir litt stressa med tanken på å begynne på nytt etter så mange år. Dvs jeg vil miste mange av godene jeg har idag og plutselig stå i ammetåke, nattevåk og bleier på nytt.

 

På den andre siden kan jeg jo ikke nekte han egne barn og jeg vil jo gi barnet mitt søsken som jeg vet hun ønsker seg.

 

Alikevel har jeg panikkfølelse i hele kroppen. Føler det passer dårlig for arbeidsplassen akkurat nå, vi driver å pusser opp her hjemme og jeg har et par utenlandssturer med venninner som er under planlegging. Ja jeg lager en del unnskyldninger for meg selv.

 

Noen her som har startet på nytt etter mange år og har erfaringer å dele?

 

Anonymous poster hash: 283ae...9eb

[Anonym bruker]

Ja. Angrer som en hund. Barna er 4 og 16 nå.

 

Anonymous poster hash: f97e6...fc9

[Anonym bruker]

Ja. Angrer som en hund. Barna er 4 og 16 nå.

 

Anonymous poster hash: f97e6...fc9

Huff angrer du fortsatt? Det var jo oppløftende. Var du som ønsket dette barnet eller din mann?

 

H.i

 

Anonymous poster hash: 283ae...9eb

[Anonym bruker]

 

Ja. Angrer som en hund. Barna er 4 og 16 nå.

 

Anonymous poster hash: f97e6...fc9

Huff angrer du fortsatt? Det var jo oppløftende. Var du som ønsket dette barnet eller din mann?

 

H.i

 

Anonymous poster hash: 283ae...9eb

Egentlig begge to. Han hadde ikke barn fra før av. Hele livet mitt ble skrudd flere år tilbake. Misunner slik de venninnene mine som er ferdig med bhg, småbarnstid etc etc.

 

Anonymous poster hash: f97e6...fc9

[Anonym bruker]

Ikke ditt ansvar at det passer dårlig for arbeidsplassen! Går an å dra på tur som gravid også eller utsett turen et års tid. Kanskje du rekker å dra på tur før du blir gravid også. Pusse opp er fullt mulig med baby i hus 😊 Jeg begynte på igjen da minste var 7 og har ikke angrer et sekund. Familiens solstråle 😍

 

Anonymous poster hash: c5b2f...38e

[Anonym bruker]

 

 

Ja. Angrer som en hund. Barna er 4 og 16 nå.

 

Anonymous poster hash: f97e6...fc9

Huff angrer du fortsatt? Det var jo oppløftende. Var du som ønsket dette barnet eller din mann?

 

H.i

 

Anonymous poster hash: 283ae...9eb

Egentlig begge to. Han hadde ikke barn fra før av. Hele livet mitt ble skrudd flere år tilbake. Misunner slik de venninnene mine som er ferdig med bhg, småbarnstid etc etc.

 

Anonymous poster hash: f97e6...fc9

Huff samme tenker jeg. Alternativet for meg blir at vi går fra hverandre. Da blir valget pest eller kolera for min del. Tenker at det da er det beste for barnet mitt at jeg går med på dette.

 

H.i

 

Anonymous poster hash: 283ae...9eb

[Anonym bruker]

Ikke ditt ansvar at det passer dårlig for arbeidsplassen! Går an å dra på tur som gravid også eller utsett turen et års tid. Kanskje du rekker å dra på tur før du blir gravid også. Pusse opp er fullt mulig med baby i hus 😊 Jeg begynte på igjen da minste var 7 og har ikke angrer et sekund. Familiens solstråle 😍

 

Anonymous poster hash: c5b2f...38e

En av turene vi planlegger er rundreise i USA 😊😊 datteren min skal bli med. Vi reiser da noen venninner med store barn. Ser ikke dir meg at det funker som gravid. Passer ikke å ha med et lite barn heller...jaja...

Er bare redd for at kommer til angre fordi dette blir på en måte for mannens skyld da jeg på ingen måte har behov eller ønske om et barn til. Men jeg ønsker å holde vår lille familie samlet.

 

H.i

 

 

Anonymous poster hash: 283ae...9eb

[Anonym bruker]

Jeg er selv enebarn, og har hele mitt liv ønsket å ha søsken. Jeg savner å ha søsken å invitere på middag, reise på hytta sammen med, at barna mine skal få søskenbarn, og mye mer. Jeg syns det er trist at jeg en dag står der helt alene uten en medspiller... At jeg blir alene om å ta ansvaret for mine foreldre. Jeg syns det er trist å vite at dersom jeg faller fra i ung alder så sitter mine kjære foreldre der uten noen.

 

En så stor aldersforskjell gjør nok at barna ikke knyttes til hverandre før de er eldre. Men vi er jo voksne i mesteparten av våres liv?

 

Dette var for meg grunner nok til å få 4 barn 😄 10 år mellom eldste og yngste, og eldste er veldig flink til å hjelpe til. Tjener ekstra ukepenger gjør han og! 😊

 

Anonymous poster hash: 98312...7f2

[Anonym bruker]

Ja 11 år mellom mine. Det var flott!

Men jeg fokuserte på det positive.

 

Eldste ble ikke enebarn. (Med de negativer det følger med jamfør hun over)

Jeg hadde erfaring, visste at jeg kunne oppdra ett flott barn.

Jeg har mange år jeg kan leve uten barn når minsten er stor.

De fleste fikk barn i den tiden jeg fikk nr.2.

Hva gjør vi på jorden? Fører våre gener videre. Tenkte plutselig på om eldste døde av kreft/ulykke. Da døde vår gren inn...

 

Såpass lenge siden man hadde baby at man hadde glemt det meste, og mye nytt har kommet til. Så var nesten som førstegangs igjen

 

Anonymous poster hash: 4dd1e...3de

[Anonym bruker]

Er 9 år mellom mine . Helt perfekt for oss ☺️ Ville aldri vært foruten noen av de . Syntes det var fantastisk å starte på nytt igjen . Og ikke minst, se hvor glad de er i hverandre . De er nå 10 år og 1 år ❤️

 

Anonymous poster hash: 05052...4e1

[Nyttårs barn]

Du må jo ikke la deg presse til å få barn om du ikke ønsker det!

 

Men om du innerst inne synes det kan virke hyggelig så hvorfor ikke. Regner med du er under 40 og ser ikke at det er noen "gode" grunner til å la være.

[Anonym bruker]

Vi har 15 og 19 år mellom de to eldste og yngste og det er fantastisk å ha småbarn i huset igjen.

 

For at det skal funke må man jo like å ha småbarn da. Det har gått over all forventning, jeg tror at mini skjønte at han var kommet til gamle foreldre. Spedbarnstiden gikk som en drøm, jeg koste meg hjemme med han i to år før vi begynte på jobb og i barnehagen.

 

Vi er ikke veldig opptatt av å gjøre ting uten barn, så for oss er det ikle noe offer å være hjemme. Vi reiser på tur hver for oss hvis ikke familien reiser samlet.

 

Men du må få barn for din egen del. Hvis ikke er det ikke rettferdig for hverken barna eller mannen din.

 

Anonymous poster hash: e4c9c...7a2

[Anonym bruker]

Det kan gå lang tid før du blir gravid

Mye kan skje i livene til de du planlegger med.. plutselig blir det ikke noen tur likevel

 

Anonymous poster hash: bdc4e...75f

[Anonym bruker]

Man er ikke pliktig å gi noen barn.

 

Anonymous poster hash: b9fe1...846

[Anonym bruker]

Jeg angret ikke på vesla mi , hadde 3 gutter som da var 11,14 og 18 når hun kom,fikk elsdemann når jeg bare var 16, elsker barna mine over alt på jord, samme pappa på alle 3. guttene forguder søsteren sin som i dag er snart 2 år

Anonymous poster hash: 687fc...427

[Anonym bruker]

alle 4 mente jeg

Anonymous poster hash: 687fc...427

[Anonym bruker]

Du må jo ikke la deg presse til å få barn om du ikke ønsker det!

 

Men om du innerst inne synes det kan virke hyggelig så hvorfor ikke. Regner med du er under 40 og ser ikke at det er noen "gode" grunner til å la være.

Ja jeg er 29 og samboer 30 😊

 

H.i

 

Anonymous poster hash: 283ae...9eb

[Anonym bruker]

Jeg er selv enebarn, og har hele mitt liv ønsket å ha søsken. Jeg savner å ha søsken å invitere på middag, reise på hytta sammen med, at barna mine skal få søskenbarn, og mye mer. Jeg syns det er trist at jeg en dag står der helt alene uten en medspiller... At jeg blir alene om å ta ansvaret for mine foreldre. Jeg syns det er trist å vite at dersom jeg faller fra i ung alder så sitter mine kjære foreldre der uten noen.

 

En så stor aldersforskjell gjør nok at barna ikke knyttes til hverandre før de er eldre. Men vi er jo voksne i mesteparten av våres liv?

 

Dette var for meg grunner nok til å få 4 barn 😄 10 år mellom eldste og yngste, og eldste er veldig flink til å hjelpe til. Tjener ekstra ukepenger gjør han og! 😊

 

Anonymous poster hash: 98312...7f2

Vil bare legge til at min datter har to halvsøsken hos sin far så helt enebarn er hun ikke livet ut. Men der har samværet vært veldig uforutsigbart. En lang historie som jeh ikke tenkte å gå inn på nå. Men hun har kontakt med sine søsken. Men hun har ingen søsken her hun bor da så jeg vet at det har vært et stort savn hos henne.

 

H.i

 

Anonymous poster hash: 283ae...9eb

[Anonym bruker]

Vi har en attpåklatt, og det er utrolig koselig! Jeg er mye roligere nå, hverdagen er flott med to store og en liten i hus. 

De store forguder lille og det er mye hjelp i de. 

Jeg syntes det var litt tungt de periodene jeg måtte opp om nettene, men det varte heldigvis ikke så lenge:)

 

Jeg ville vært klar på at mannen skulle ta sin del av jobben! Han er mest gira på baby, da må han også ta sin del av arbeidet:)

Selv om du kanskje ikke føler deg helt klar nå og ser mye av de negative sidene så vil dette barnet gi deg like mye glede som din datter gjør. Jeg ser du var ung når du fikk henne, denne gangen vil du nok ha en helt annen ro over deg, med en forhåpentligvis fornuftig mann, og alt annet på stell. Og husk, babytiden er bare en kort stund, om ikke lenge vokser denne lille også til.

 

 

Anonymous poster hash: 481cc...0bf

[Anonym bruker]

Ja 11 år mellom mine. Det var flott!

Men jeg fokuserte på det positive.

 

Eldste ble ikke enebarn. (Med de negativer det følger med jamfør hun over)

Jeg hadde erfaring, visste at jeg kunne oppdra ett flott barn.

Jeg har mange år jeg kan leve uten barn når minsten er stor.

De fleste fikk barn i den tiden jeg fikk nr.2.

Hva gjør vi på jorden? Fører våre gener videre. Tenkte plutselig på om eldste døde av kreft/ulykke. Da døde vår gren inn...

 

Såpass lenge siden man hadde baby at man hadde glemt det meste, og mye nytt har kommet til. Så var nesten som førstegangs igjen

 

Anonymous poster hash: 4dd1e...3de

Jeg forstår tanken din. Men det å ha søsken er så absolutt ingen garanti for å slippe å stå alene med alt ansvar når det skjer noe med foreldre. Og det er heller ingen garanti for at søsken er mye i lag ellers i hverdagen i det voksne livet.

 

 

Anonymous poster hash: f6364...e6b

[Anonym bruker]

8 år mellom mine (2 og 10 nå). Og minstemann er det beste som har skjedd oss Denne gangen klarte jeg å slappe mye mer av som nybakt mor, klarte å kose meg og senke skuldrene til tross for kolikkbaby igjen. Denne gangen gikk ammingen også strålende. Storebror var ikke sjalu og forgudet lillebroren, og de har lekt sammen siden minste var stor nok til det. Ser hvor utrolig stor glede de har av hverandre Klart det var utfordrene igjen med våkenetter osv, men det var SÅ verdt det. Vi vurderer faktisk et tredje barn nå, og jeg var fast bestemt på kun to tidligere.

Anonymous poster hash: b8843...a8c

[Anonym bruker]

 

Ja 11 år mellom mine. Det var flott!

Men jeg fokuserte på det positive.

 

Eldste ble ikke enebarn. (Med de negativer det følger med jamfør hun over)

Jeg hadde erfaring, visste at jeg kunne oppdra ett flott barn.

Jeg har mange år jeg kan leve uten barn når minsten er stor.

De fleste fikk barn i den tiden jeg fikk nr.2.

Hva gjør vi på jorden? Fører våre gener videre. Tenkte plutselig på om eldste døde av kreft/ulykke. Da døde vår gren inn...

 

Såpass lenge siden man hadde baby at man hadde glemt det meste, og mye nytt har kommet til. Så var nesten som førstegangs igjen

 

Anonymous poster hash: 4dd1e...3de

Jeg forstår tanken din. Men det å ha søsken er så absolutt ingen garanti for å slippe å stå alene med alt ansvar når det skjer noe med foreldre. Og det er heller ingen garanti for at søsken er mye i lag ellers i hverdagen i det voksne livet.

 

 

Anonymous poster hash: f6364...e6b

Bah, siterte feil! Skulle siteres fra anonym 7f2.

 

Altfor trøtt, på tide å rusle i seng :-)

 

Anonymous poster hash: f6364...e6b

[Anonym bruker]

Jeg må innrømme at det var tungt å starte på nytt igjen. Veldig tungt. Jeg ville ikke vært min minste foruten, men det hender at jeg spør meg selv om det var verdt det.

Det var jeg som ville ha barnet og overtalte samboer. I det siste svangerskapet fikk jeg lavt stoffskifte og energi deretter pluss at jeg var eldre. Det er riktig at man hadde mer erfaring osv. Men likevel er dette et helt annet menneske enn det man hadde erfaring fra fra tidligere.

 

Mye glede men også mindre tid til seg selv og det barnet man hadde fra før og som var vant til at jeg hadde masse tid.

 

Anonymous poster hash: a0ff8...67f

[Nyttårs barn]

Om du er 29 så synes jeg ikke det er noe å tenke på engang.

Jeg var på en reunion /klassefest når jeg var i slutten av 30 årene. En av de andre der hadde fått barn tidlig og hennes datter hadde da alt flyttet hjemmefra, mens alle vi andre var midt oppe i småbarnstid og familieliv.

 

Jeg synes det virker trist å være "ferdig" med barn når du er i 30 årene.

[Anonym bruker]

Hadde jeg aaaldri orket. Aldri.

Småbarn og bleier igjen. Forhold som skranter og kanskje ikke overlever småbarnstiden. Gi slipp på friheten med å ha store barn.

 

Nei, ikke om jeg hadde fått en million!

 

Anonymous poster hash: ed5cb...af2