Hvordan holder dere ut å bo sammen med en annen voksen?

[Anonym bruker]

Jeg synes det er så slitsomt. Er singel med barn, men hvis jeg får meg en kjæreste en gang så orker jeg ikke å bo sammen med han. Høres sikkert ut som det sjarmtrollet.

 

Anonymous poster hash: e3a88...52a

[Anonym bruker]

Har hatt kjæreste i ca 5 år nå og vi bor ikke sammen. Skal vi flytte sammen en gang så tror jeg vi får kjøpe oss en tomannsbolig

Elsker min alene tid.

Anonymous poster hash: 2a39d...e2a

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt, det mest irriterende jeg vet er andre mennesker. Men, så er det jo veldig mange timer i uken man er på jobb og andre steder, så forhåpentligvis holder man ut.

 

Anonymous poster hash: d0078...ab6

[Anonym bruker]

Finn deg en sjømann - borte MYE

 

Anonymous poster hash: 4cf39...35b

[Elsker livet]

Å bo sammen med mannen er omtrent som å bo sammen med en til av meg. Han bidrar mer enn han er plagsom. Det er en ekstra tygghet når han er hjemme, jeg både sover bedre og slapper mer av. Men å bo sammen en andre voksne synes jeg er slitsomt, klarer ikke så mange dagene. Men det er vel helst fordi jeg føler jeg må ha en viss standard på hva jeg driver med, varte litt opp og være mer sosial. Hva er det du synes er slitsomt?

[Gjest GulleGo´]

 

Har hatt kjæreste i ca 5 år nå og vi bor ikke sammen. Skal vi flytte sammen en gang så tror jeg vi får kjøpe oss en tomannsbolig

Elsker min alene tid.

 

Anonymous poster hash: 2a39d...e2a

Henger meg på denne om tomannsboligen - genialt! Blir nok noe sånt her også om jeg skulle få meg kjæreste. Elsker alenetid og å kunne gjøre ting på min måte, og for ikke å snakke om å slippe å rydde etter andre voksne. Det er det verste jeg vet!

[Anonym bruker]

Hele konseptet er slitsomt. Det blir irritasjon, krangling, aldri alenetid osv. Liker å bare være meg og barna, trenger ikke en mann i hus hverken for å føle meg trygg eller å dele utgifter med. Alle MÅ ikke være samboere tenker jeg, kun fordi det er det som er tradisjonelt.

 

Anonymous poster hash: e3a88...52a

[Anonym bruker]

Mannen min er jo en del av familien min... Hadde vært rart om vi ikke skulle bodd sammen. Elsker ham og han er far til barna mine.

 

Men joda, blir jo irritert og lei iblant. Men vi er flinke til å gi hverandre frihet, og har ofte hver sine kvelder ute av huset. Så vi får litt alenetid Så er det litt godt å være to om å ha ansvar for hus og hjem, synes jeg da

 

Anonymous poster hash: a1157...537

[Gjest Gul stjerne]

Ja, den der inngrodde tanken på at man skal være to er jo totalt selvutslettende. Grusomt, jeg får ikke puste. Håper jeg aldri blir så idiotisk forelsket at jeg går i samboerfella igjen.

[Anonym bruker]

Det er en fordel å få barn med folk man liker! Her krangler vi svært sjeldent, løser evt irritasjon rundt renhold osv med vaskehjelp og har alenetid så mye vi ønsker. Er endel alene pga jobb og det går helt fint, men ser jo også at jeg kanskje måtte tatt fra barna endel aktiviteter om vi ikke hadde vært to om ansvaret.

 

Er litt rart å tro alle andre har et problem for noe en selv ikke håndterer?

 

Når det er sagt kunne jeg aldri fått meg en ny mann med barna mine i hus, den hadde jeg ikke orket å begi meg utpå, men heller levd kjæresteløs til ungene flyttet ut

 

Anonymous poster hash: 468dc...866

[Anonym bruker]

Det er jo slitsomt ofte. Men, finner man den rette for seg er det jo ofte godt å bo sammen? For man vil jo se hverandre og dele livet med hverandre?

 

Anonymous poster hash: c3843...cad

[Anonym bruker]

Jeg har ikke så mye valg. Vil ikke at datteren min skal bo to steder, men det er et ork. Omtrent daglig vil jeg kaste han ut. Han er til stor irritasjon. Rydder ikke, roter, tenker seg aldri om, eier ikke økonomisk sans eller ansvarsfølelse, dårlig hygiene (dusjer osv, men vasker ikke hender etter å ha vært ute med søppel, skiftet bleie el.), står aldri opp med baby på eget initiativ, er mye sur og gretten, vil aldri gjøre noe (vil bare sitte i fred på pc).. Kunne beskrevet i evigheter. En todelt bolig eller alenemor med full omsorgsrett og samvær kunne jeg levd med. Hvis det noen gang blir slutt skal jeg leve alene med barna. Det å bo med en annen voksen er ikke for meg. Helt enig med deg HI.

 

Anonymous poster hash: 60e47...491

[Mrs. Kaizer]

Har bodd sammen med mannen min i 18 år snart, kunne ikke tenkt meg å bo uten han. Men vi har det supert sammen, sjelden vi krangler og er uenige.

[Anonym bruker]

Har bodd med min mann i 8 år og vi savner hverandre fortsatt på slutten av dagen 😍 Klart vi krangler iblant og irriterer vettet av hverandre, men jeg har ingen illusjon om at vi har det bedre uten hverandre

 

Anonymous poster hash: f659f...5af

[Anonym bruker]

Jeg synes det er så slitsomt. Er singel med barn, men hvis jeg får meg en kjæreste en gang så orker jeg ikke å bo sammen med han. Høres sikkert ut som det sjarmtrollet.

 

Anonymous poster hash: e3a88...52a

Jeg er gift. Skjønner hva du mener. Elsker det når han er på jobbreise. Føler meg ofte mer ensom når vi er sammen enn når han er vekke.

 

 

 

Anonymous poster hash: c4d70...532

[Anonym bruker]

 

Jeg synes det er så slitsomt. Er singel med barn, men hvis jeg får meg en kjæreste en gang så orker jeg ikke å bo sammen med han. Høres sikkert ut som det sjarmtrollet.

 

Anonymous poster hash: e3a88...52a

Jeg er gift. Skjønner hva du mener. Elsker det når han er på jobbreise. Føler meg ofte mer ensom når vi er sammen enn når han er vekke.

 

 

 

Anonymous poster hash: c4d70...532

Og i motsetning til Elsker livet sover jeg bedre, slapper mer av og får gjort mere når jeg er alene med barna.

 

 

 

Anonymous poster hash: c4d70...532

[Anonym bruker]

Jeg synes de fleste er irriterende å være sammen med flere enn noen timer, og kunne ikke tenke meg å bo sammen med noen...

 

Unntatt mannen min (som jeg har vært sammen med i 12 år!)

 

Han er ganske introvert og rasjonell, så absolutt ikke klengete/needy. Han plager meg ikke med tull. I tillegg er han veldig ryddig og ordentlig, effektiv, flink og ordner det meste.

 

Han har sine ting han brenner for. Så etter at han kjapt har tatt unna en masse husarbeid går han gjerne på kontoret sitt og sitter og jobber med det han brenner for.

 

Han er likevel veldig hyggelig, koselig og morsom, flink med barnet vårt og en støttende og god kjæreste.

 

Men vi har behov for mye egentid begge to, så det er en perfekt kombinasjon sånnsett. Forstår meg ikke på kjærestepar som må være sammen/"oppå" hverandre hele tida. Da hadde jeg blitt rimelig fort lei!

 

Vi er sammen nesten hele tida med tanke på at vi er i samme hus. Men vi er ikke så mye i samme rom. Spiser frokost og middag sammen og gjøre noe sammen (snakker, ser på TV sammen) kanskje en time i tillegg hver dag (mer i helgene selvfølgelig). Perfekt!

 

Anonymous poster hash: 6933a...cda

[Anonym bruker]

Som en annen sier her, så er det jo en fordel å bo sammen med noen man liker å være med. 

 

Jeg liker best å ha mannen hjemme. Jeg føler meg tryggere, elsker å bare sitte å snakke sammen eller slappe av sammen, vi hjelper til like mye hjemme, og er ikke redd for å be den andre om å gjøre noe. Jeg savner mannen min når han er borte jeg. Savner ham bare han er på jobb på kvelden f.eks. 
Den eneste tiden jeg syns det er deilig å være alene er når jeg skal jobbe med noe og jeg trenger konsentrasjon. Mannen min elsker å snakke, så jeg får ikke jobbet med ham i samme rom. 

Anonymous poster hash: 0846b...f90

[Anonym bruker]

Jeg synes det er så slitsomt. Er singel med barn, men hvis jeg får meg en kjæreste en gang så orker jeg ikke å bo sammen med han. Høres sikkert ut som det sjarmtrollet.

 

Anonymous poster hash: e3a88...52a

Da har du ikke møtt den rette. Eller prøvd livet med mannen i ditt liv, da ville du tenkt annerledes tenkerjeg.

 

Jeg bor sammen med min sjelevenn. Og mannen i mitt liv med stor M.

Vi storkoser oss sammen i hverandres selskap på 8.året nå.

Selvfølgelig blir vi irriterte på hverandre innimellom, men det er bagateller. Lagt sokkene der, eller lugnende. Kryddrer hverdagen.

Når jeg er på jobb, så gleder jeg meg til å komme hjem til han. Tilbringe ettermiddag/ kvelden sammen.

 

Jeg elsker å bo sammen med han💖💖💖

 

 

 

Anonymous poster hash: d78b1...080

[Anonym bruker]

 

Som en annen sier her, så er det jo en fordel å bo sammen med noen man liker å være med.

 

Jeg liker best å ha mannen hjemme. Jeg føler meg tryggere, elsker å bare sitte å snakke sammen eller slappe av sammen, vi hjelper til like mye hjemme, og er ikke redd for å be den andre om å gjøre noe. Jeg savner mannen min når han er borte jeg. Savner ham bare han er på jobb på kvelden f.eks.

Den eneste tiden jeg syns det er deilig å være alene er når jeg skal jobbe med noe og jeg trenger konsentrasjon. Mannen min elsker å snakke, så jeg får ikke jobbet med ham i samme rom.

 

Anonymous poster hash: 0846b...f90

Jeg og mannen min var som skapt for hverandre og kranglet nesten aldri i åtte år. Så fikk vi et barn. Litt utfordrende, men ville aldri klart meg uten han den tiden, vi kom nærmere hverandre. Så fikk vi barn nr to og nå er vi aldri enige om noe, småkrangler ofte og får det ikke til å funke sammen. Vi burde nok ikke fått barn sammen, men det kunne jeg aldri ha forutsett. Nå har vi to barn sammen som ville taklet ekstremt dårlig å ha skilte foreldre, så da får vi gjøre det beste ut av det.

 

 

Anonymous poster hash: c4d70...532

[Miss Chocolate]

Ja, det er skikkelig ille å bo med en mann som lager middag, vasker tøy, vasker hus, er et muntrasjonsråd, aktiviserer barna, kommer med et glass vin til meg på kvelden og er verdens beste samtalepartner.. Skjønner ikke at jeg holder ut 🙊

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt som deg, hi, etter at jeg gikk ut av et forhold med en egoist som aldri gjorde noen ting; bare sov, rotet og var aldri med å vaske eller gjøre noe særlig av drittarbeidet som følger med å bo i et hus med barn og voksne. Det var som at jeg hadde et ekstra barn. Veldig turn off på alle måter. Men så møtte jeg en mann som rydder og vasker og gjør ting som jeg ellers ville gjort det. Har jeg tenkt å henge opp klær, så oppdager jeg at han allerede har gjort det osv.. Vi kan snakke om alt, han jobber i tillegg turnus og er noe borte i jobbperiodene. Tenker at det ville fungere fint å bo sammen med han. Jeg er veldig opptatt med mine ting og kommer ikke til å gå oppå hverandre noe særlig tror jeg..😊

 

Anonymous poster hash: 7e0a9...ba6

[Anonym bruker]

Slik føler jeg det også. Kjenner et godt voksent par med barn og barnebarn på hver sin side som kjøpte leiligheter i samme blokk. De stortrives med det. Hvis jeg en gang i fremtiden finner meg en vil jeg kanskje gjøre noe liknende.

 

Anonymous poster hash: d321a...934

[Anonym bruker]

Holder ut fordi jeg bor sammen med kjæresten min. Vi flyttet sammen fordi vi ønsket å bo sammen og i det hele tatt være mer sammen. Det går helt fint.

 

Anonymous poster hash: ea3ee...c5b

[Anonym bruker]

Jeg bor sammen med han jeg elsker, og ville ikke hatt det annerledes . Elsker å bo sammen med han . Savner han når han er på jobbreise, og syntes det er så tomt her da. Vi har to barn sammen .

 

Anonymous poster hash: 3fe14...346