Gå til innhold

Samværsforelder: All kommunikasjon skal gå gjennom advokat


Anbefalte innlegg

Skrevet

Ja, faren til barna har ikke sett ungene siden i sommer, og jeg har stadig ventet på at han skal ta initiativ til samvær. Sendte han sms i dag med oversikt over feriene til ungene i 2016, og at han må ta kontakt i god tid med meg for planlegging av samvær. Da svarer han at all kommunikasjon med han skal gå gjennom advokat, og at jeg derfor skal sende meldingen med oversikten over ferien til advokaten isteden. Snakket med min advokat, og hun sa at dette er unødvendig, jeg har gjort det jeg trenger nå, så nå er det opp til han. Han må ta kontakt med meg hvis han skal ha gjennomført samvær. 

(Bakgrunnen for advokatstyr er min eldste datters psykoseutredning og at vanlig samvær har måttet bli avsluttet pga utredningen av henne, derfor er det blitt forslått ferier isteden.)

Er det noen som har opplevd at alt samarbeid med samværsforelder skal gå gjennom advokat? Det må jo være både fordyrende og tungvint måte å gjennomføre slikt på. Jeg tenker at man må jo kunne sende hverandre en sms når ungene feks er på flyet, om det er forsinkelser, forsikre seg at den andre parten er på flyplassen og venter, ikke har glemt bort etc...

For meg så virker det ikke som at han er noe interessert i å ha samvær med ungene. Hvem flytter langt unna og har ikke kontakt på over at halvt år? Han har kun hatt skype-kontakt med dem en gang i måneden, og da har jeg hørt "Har mamma sagt når dere får lov til å besøke pappa?".... "Ja, du skal vite at det er ikke JEG som nekter samvær med dere..." 

Det er nok psykisk sykdom i grunn her, han mener seg frisk nå og har begynt å jobbe igjen, men jeg ser jo vrangforestillingene igjen i alt han sier og gjør. Og har dermed heller ikke noe problem med at han ikke har kontakt med dem. Men når han forteller dem at det er jeg som nekter samvær... Veldig vanskelig å forklare til dem om pappan når han selv tror han er frisk som en fisk, da blir det jo som baksnakking, og det hadde jeg nok av når jeg var liten og mine foreldre gjennomgikk skilsmisse. 



Anonymous poster hash: cc581...34f
Videoannonse
Annonse
Skrevet

vel, du sier at samvær ble avsluttet på grunn av datters psykoseutredning?

Så er det fars psykiske problemer som er årsaken til at samvær ikke kan gjennomføres?

 

Jeg regner med at dere har inngått skriftlig avtale om samvær?

Hvis dette foreligger, så skal denne selvfølgelig følges. Hvis det der er avtalt at kommunikasjon skal gå gjennom advokat, så må du følge dette uansett hvor unødvendig du synes det er.

 

dersom det ikke foreligger konkret samværsavtale, bør du snarest kontakte FVK for å få til dette.

 

Du sier ikke noe om hvor store barna er. Hvis de er store, bør de involveres i hva som er avtalt. Hvis de er små bør du være i nærheten når de har samtaler på skype. Du kan samtale og veilede barna både før og etter samtalene.



Anonymous poster hash: a20a8...249
Gjest Antarctica
Skrevet

Det er ikke baksnakking å si sannheten. Når du vet hva du selv ikke likte som barn, vet du også hvordan du skal unngå å være sånn selv. Forklar ungene på en skikkelig måte hva som skjer, ikke bli med på den fjollete kampanjen hans der han prøver å sverte deg.

Og bruk advokaten HANS som mellommann - når regninga kommer blir det nok slutt på det jåleriet.

Skrevet

 

vel, du sier at samvær ble avsluttet på grunn av datters psykoseutredning?

Så er det fars psykiske problemer som er årsaken til at samvær ikke kan gjennomføres?

 

Jeg regner med at dere har inngått skriftlig avtale om samvær?

Hvis dette foreligger, så skal denne selvfølgelig følges. Hvis det der er avtalt at kommunikasjon skal gå gjennom advokat, så må du følge dette uansett hvor unødvendig du synes det er.

 

dersom det ikke foreligger konkret samværsavtale, bør du snarest kontakte FVK for å få til dette.

 

Du sier ikke noe om hvor store barna er. Hvis de er store, bør de involveres i hva som er avtalt. Hvis de er små bør du være i nærheten når de har samtaler på skype. Du kan samtale og veilede barna både før og etter samtalene.

 

Anonymous poster hash: a20a8...249

 

 

Nei, årsaken til at samvær ikke kunne gjennomføres, var at jenta trengte stabilitet i utredningsperioden. Vi hadde en skriftlig avtale om samvær, og siden psykologene skrev en rapport om at de anbefalte at hun (og søsknene) ikke reiste til far i utredningsperioden, så ble jeg bedt av Bupp å sende en orientering om fravik fra avtalen via advokat.

 

Når det er sagt, så mener jo JEG at hun har klart arvet hans sykdom. Men han har ingen diagnose, og mener seg selv frisk nå. Laaang historie. Uansett, hans sykdom er ikke til grunn for at samvær ikke kan gjennomføres, iom at ingen kan bevise at han er syk.

 

Så lenge jeg har sendt orienteringen i høst om at samvær ikke kan utføres som normalt, og tilbudt han ferier i steden, så sier min advokat at jeg ikke trenger å gjøre noe. Det jeg gjorde i sms i dag, var å repetere det som sto i tilbudet, at han står fritt til å velge ferier. Snakket med advokat i dag, og hun sier at jeg ikke trenger å gjøre noe mer, trenger ikke å ta kontakt med advokaten hans. Jeg har gjort det jeg trenger, neste trekk er hans.

 

Barna er 5, 6, 12 og 14 år gamle. De eldste er lite interessert i å snakke med han, det gjelder også minstemann, så det er mest 6-åringen som snakker med han. Vi har lite hus, så jeg har et øre med når de snakker sammen.

 

 

Anonymous poster hash: cc581...34f

Skrevet

Det er ikke baksnakking å si sannheten. Når du vet hva du selv ikke likte som barn, vet du også hvordan du skal unngå å være sånn selv. Forklar ungene på en skikkelig måte hva som skjer, ikke bli med på den fjollete kampanjen hans der han prøver å sverte deg.

Og bruk advokaten HANS som mellommann - når regninga kommer blir det nok slutt på det jåleriet.

Takk, det skal legge hodet i bløtt og se hva jeg får til å forklare dem etterhvert. Ikke lett dette :(

 

Anonymous poster hash: cc581...34f

Skrevet

Jeg skjønner ikke at de tre andre barna ikke kunne fortsette samvær med sin far selv om eldste var på utredning.

 

Nå er jo samvær noe som skal skje jevnlig og det er derfor rart at man ikke blir utredet mens man har det vanlige livet utenom. I tillegg skriver du "min datter", ikke vår datter.

 

Jeg skjønner godt at far tar det gjennom sin advokat dersom han synes du saboterer samvær.

 

Du kan heller ikke si til barna dine at far er syk dersom dette ikke er noe du virkelig vet. Dere bor langt fra hverandre og har ikke hatt kontakt på lenge, hvordan kan du da påstå han enda er psykisk syk dersom han jobber og lever et vanlig liv?

 

Anonymous poster hash: 2f305...40b

Skrevet

I tillegg har du siden i sommer ventet på at HAN skal ta initiativ til samvær. Det var du som stoppet samvær pga din datter og det er jo du som må starte samværet igjen.

 

Han kan vel ikke gjette mår det passer for deg å starte samværet igjen? Du skrev en Mail idag ang han kunne velge ferie.

 

Høstferien er vel like rundt hjørnet så jeg synes du gir han kort varsel da han vel er avhengig å ta fri fra jobb når barna er der.

 

Anonymous poster hash: 2f305...40b

Skrevet

Jeg skjønner ikke at de tre andre barna ikke kunne fortsette samvær med sin far selv om eldste var på utredning.

 

Nå er jo samvær noe som skal skje jevnlig og det er derfor rart at man ikke blir utredet mens man har det vanlige livet utenom. I tillegg skriver du "min datter", ikke vår datter.

 

Jeg skjønner godt at far tar det gjennom sin advokat dersom han synes du saboterer samvær.

 

Du kan heller ikke si til barna dine at far er syk dersom dette ikke er noe du virkelig vet. Dere bor langt fra hverandre og har ikke hatt kontakt på lenge, hvordan kan du da påstå han enda er psykisk syk dersom han jobber og lever et vanlig liv?

 

Anonymous poster hash: 2f305...40b

 

Jeg kommer ikke til å fortelle barna at far er syk, iom at han nå har friskmeldt seg selv, og selv har fortalt barna at han frisk. Såvidt jeg vet har han ikke lenger oppfølging fra psykiatrien. At han HAR vært syk, det vet de, det er de smertelig klar over, han har vært innlagt og har multiple diagnoser, blant annet parnoid virkelighetsforstyrrelse. At han har fått manglende oppfølging er en annen sak. Men nei, selvsagt kan ikke jeg som mor kalle far syk. Dette må de dessverre erfare selv.

 

At jeg HER INNE påstår at han er syk, er noe annet. Det er noe jeg vet som følge av langvarig samliv (20 år) og ser tegnene klart, særlig med vrangforestillinger. Jeg trenger ikke forklare noe for fremmede om dette. Jeg vet. Vi har vært skilt i 6 måneder og gift i 20 år, så det er ikke så lenge siden.

 

Ja, samvær skal skje jenvlig, og jeg forstår ikke hvorfor han ikke tar initiativ til samvær. Hvorfor tar han ikke imot mitt tips om at han kan fly ned hit og ha samvær med barna, ukentlig om han ønsker? Hvorfor ville han ikke ha de i høstferien eller juleferien? Hvorfor skyper han ungene på 2. juledag med sin kjæreste og hennes barn i bakgrunnen? Ungene føler at han har valgt sin nye familie istedenfor dem, og det er sårt. Han har ikke løftet en finger for å få gjennomført samvær med ungene. Bare det å flytte 200 mil unna når mor får hovedomsorg for ungene, hva er logikken der? Hadde han fått hovedomsorg hadde jeg blitt hans nærmeste nabo. 

 

Jeg har ikke sabotert noe her. Jeg har fulgt opp det som psykologene har anmodet om. 

 

 

 

Anonymous poster hash: cc581...34f

Skrevet

I tillegg har du siden i sommer ventet på at HAN skal ta initiativ til samvær. Det var du som stoppet samvær pga din datter og det er jo du som må starte samværet igjen.

 

Han kan vel ikke gjette mår det passer for deg å starte samværet igjen? Du skrev en Mail idag ang han kunne velge ferie.

 

Høstferien er vel like rundt hjørnet så jeg synes du gir han kort varsel da han vel er avhengig å ta fri fra jobb når barna er der.

 

Anonymous poster hash: 2f305...40b

Nei, du har misforstått, les gjerne en gang til. Jeg har stanset helgesamvær. Og sagt at han kan få samvær med barna i feriene. At han står fritt til å velge fra ferier han måtte ønske. Ergo: Han skal ta kontakt om når det måtte passe han å ha samvær med ungene i hvilken ferie han måtte ønske. Likevel har han ikke hørt fra seg i høst. Derfor har jeg sendt han på ny påminnelse om at han må ta kontakt i god tid for å få gjennomført feriesamvær. Jeg gjorde han dermed også den tjenesten å sende en god oversikt over alle feriene i år.

 

Anonymous poster hash: cc581...34f

Skrevet

. I tillegg skriver du "min datter", ikke vår datter.

 

Anonymous poster hash: 2f305...40b

 

Hva slags argument er dette? Som alenemor sier jeg ikke lenger "vår", jeg sier "min" og "mitt" om det meste. Jeg omtaler ikke meg lenger i "Vi"-sammenheng, som man gjør når man er gift/ sambo. Når jeg snakker om et av mine barn til noen sier jeg heller ikke "vår"sønn/ datter, iom at jeg ikke lenger er et "vi", men skulle dette si noe spesielt om meg, som du hinter om her? I kommunikasjon mellom meg og han (via advokater) så er det selvsagt "våre barn". 

 

Anonymous poster hash: cc581...34f

Gjest Antarctica
Skrevet

 

Jeg skjønner ikke at de tre andre barna ikke kunne fortsette samvær med sin far selv om eldste var på utredning.

 

Nå er jo samvær noe som skal skje jevnlig og det er derfor rart at man ikke blir utredet mens man har det vanlige livet utenom. I tillegg skriver du "min datter", ikke vår datter.

 

Jeg skjønner godt at far tar det gjennom sin advokat dersom han synes du saboterer samvær.

 

Du kan heller ikke si til barna dine at far er syk dersom dette ikke er noe du virkelig vet. Dere bor langt fra hverandre og har ikke hatt kontakt på lenge, hvordan kan du da påstå han enda er psykisk syk dersom han jobber og lever et vanlig liv?

 

Anonymous poster hash: 2f305...40b

Jeg kommer ikke til å fortelle barna at far er syk, iom at han nå har friskmeldt seg selv, og selv har fortalt barna at han frisk. Såvidt jeg vet har han ikke lenger oppfølging fra psykiatrien. At han HAR vært syk, det vet de, det er de smertelig klar over, han har vært innlagt og har multiple diagnoser, blant annet parnoid virkelighetsforstyrrelse. At han har fått manglende oppfølging er en annen sak. Men nei, selvsagt kan ikke jeg som mor kalle far syk. Dette må de dessverre erfare selv.

 

At jeg HER INNE påstår at han er syk, er noe annet. Det er noe jeg vet som følge av langvarig samliv (20 år) og ser tegnene klart, særlig med vrangforestillinger. Jeg trenger ikke forklare noe for fremmede om dette. Jeg vet. Vi har vært skilt i 6 måneder og gift i 20 år, så det er ikke så lenge siden.

 

Ja, samvær skal skje jenvlig, og jeg forstår ikke hvorfor han ikke tar initiativ til samvær. Hvorfor tar han ikke imot mitt tips om at han kan fly ned hit og ha samvær med barna, ukentlig om han ønsker? Hvorfor ville han ikke ha de i høstferien eller juleferien? Hvorfor skyper han ungene på 2. juledag med sin kjæreste og hennes barn i bakgrunnen? Ungene føler at han har valgt sin nye familie istedenfor dem, og det er sårt. Han har ikke løftet en finger for å få gjennomført samvær med ungene. Bare det å flytte 200 mil unna når mor får hovedomsorg for ungene, hva er logikken der? Hadde han fått hovedomsorg hadde jeg blitt hans nærmeste nabo.

 

Jeg har ikke sabotert noe her. Jeg har fulgt opp det som psykologene har anmodet om.

 

 

 

Anonymous poster hash: cc581...34f

Tror faktisk det er lettere for ungene å takle om de får vite at pappa er syk. Heller det enn å lure på hvorfor han sier rare ting...

Skrevet

 

Jeg skjønner ikke at de tre andre barna ikke kunne fortsette samvær med sin far selv om eldste var på utredning.Nå er jo samvær noe som skal skje jevnlig og det er derfor rart at man ikke blir utredet mens man har det vanlige livet utenom. I tillegg skriver du "min datter", ikke vår datter.Jeg skjønner godt at far tar det gjennom sin advokat dersom han synes du saboterer samvær.Du kan heller ikke si til barna dine at far er syk dersom dette ikke er noe du virkelig vet. Dere bor langt fra hverandre og har ikke hatt kontakt på lenge, hvordan kan du da påstå han enda er psykisk syk dersom han jobber og lever et vanlig liv?Anonymous poster hash: 2f305...40b

 Jeg kommer ikke til å fortelle barna at far er syk, iom at han nå har friskmeldt seg selv, og selv har fortalt barna at han frisk. Såvidt jeg vet har han ikke lenger oppfølging fra psykiatrien. At han HAR vært syk, det vet de, det er de smertelig klar over, han har vært innlagt og har multiple diagnoser, blant annet parnoid virkelighetsforstyrrelse. At han har fått manglende oppfølging er en annen sak. Men nei, selvsagt kan ikke jeg som mor kalle far syk. Dette må de dessverre erfare selv.At jeg HER INNE påstår at han er syk, er noe annet. Det er noe jeg vet som følge av langvarig samliv (20 år) og ser tegnene klart, særlig med vrangforestillinger. Jeg trenger ikke forklare noe for fremmede om dette. Jeg vet. Vi har vært skilt i 6 måneder og gift i 20 år, så det er ikke så lenge siden.Ja, samvær skal skje jenvlig, og jeg forstår ikke hvorfor han ikke tar initiativ til samvær. Hvorfor tar han ikke imot mitt tips om at han kan fly ned hit og ha samvær med barna, ukentlig om han ønsker? Hvorfor ville han ikke ha de i høstferien eller juleferien? Hvorfor skyper han ungene på 2. juledag med sin kjæreste og hennes barn i bakgrunnen? Ungene føler at han har valgt sin nye familie istedenfor dem, og det er sårt. Han har ikke løftet en finger for å få gjennomført samvær med ungene. Bare det å flytte 200 mil unna når mor får hovedomsorg for ungene, hva er logikken der? Hadde han fått hovedomsorg hadde jeg blitt hans nærmeste nabo. Jeg har ikke sabotert noe her. Jeg har fulgt opp det som psykologene har anmodet om.   Anonymous poster hash: cc581...34f

Men hvorfor forventer du at han skal ta initiativ til å fly ned til deg for å ha ukentlig samvær med barna når du så tydelig har stoppet det jevnlige samværet og henvist han til samvær kun i feriene??

 

 

Anonymous poster hash: a20a8...249

Skrevet

Jeg er enig med Pashla, jeg tror det er enklere for barna å vite at pappa ikke nødvendigvis har et helt realistisk syn på ulike situasjoner pga. sin sykdom.

 

Jeg vokste opp med en psykisk syk mor som ikke hadde selvinnsikt i det. Først etter at jeg ble godt voksen fikk jeg vite at hun i senere år har fått flere psykiske diagnoser.

 

Min barndom hadde vært mye enklere om jeg hadde visst at min mor var syk. Jeg tror ikke jeg hadde tatt ting så innover meg hvis jeg hadde visst at hun hadde diagnoser.

 

Så jeg tror at barna dine vil få det lettere om de blir minnet på at pappa har vært alvorlig syk og at selv om pappa sier han er frisk nå så kan det være at han fremdeles er påvirket av sin (tidligere) sykdom. Om du formulerer deg noenlunde slik så sier du ikke direkte at far er syk nå, men barna vil likevel forstå det.

Om du ikke vil si det, så gjør du barna dine en bjørnetjeneste.



Anonymous poster hash: 9368a...6db
Skrevet

 

 

Jeg skjønner ikke at de tre andre barna ikke kunne fortsette samvær med sin far selv om eldste var på utredning.Nå er jo samvær noe som skal skje jevnlig og det er derfor rart at man ikke blir utredet mens man har det vanlige livet utenom. I tillegg skriver du "min datter", ikke vår datter.Jeg skjønner godt at far tar det gjennom sin advokat dersom han synes du saboterer samvær.Du kan heller ikke si til barna dine at far er syk dersom dette ikke er noe du virkelig vet. Dere bor langt fra hverandre og har ikke hatt kontakt på lenge, hvordan kan du da påstå han enda er psykisk syk dersom han jobber og lever et vanlig liv?Anonymous poster hash: 2f305...40b

 Jeg kommer ikke til å fortelle barna at far er syk, iom at han nå har friskmeldt seg selv, og selv har fortalt barna at han frisk. Såvidt jeg vet har han ikke lenger oppfølging fra psykiatrien. At han HAR vært syk, det vet de, det er de smertelig klar over, han har vært innlagt og har multiple diagnoser, blant annet parnoid virkelighetsforstyrrelse. At han har fått manglende oppfølging er en annen sak. Men nei, selvsagt kan ikke jeg som mor kalle far syk. Dette må de dessverre erfare selv.At jeg HER INNE påstår at han er syk, er noe annet. Det er noe jeg vet som følge av langvarig samliv (20 år) og ser tegnene klart, særlig med vrangforestillinger. Jeg trenger ikke forklare noe for fremmede om dette. Jeg vet. Vi har vært skilt i 6 måneder og gift i 20 år, så det er ikke så lenge siden.Ja, samvær skal skje jenvlig, og jeg forstår ikke hvorfor han ikke tar initiativ til samvær. Hvorfor tar han ikke imot mitt tips om at han kan fly ned hit og ha samvær med barna, ukentlig om han ønsker? Hvorfor ville han ikke ha de i høstferien eller juleferien? Hvorfor skyper han ungene på 2. juledag med sin kjæreste og hennes barn i bakgrunnen? Ungene føler at han har valgt sin nye familie istedenfor dem, og det er sårt. Han har ikke løftet en finger for å få gjennomført samvær med ungene. Bare det å flytte 200 mil unna når mor får hovedomsorg for ungene, hva er logikken der? Hadde han fått hovedomsorg hadde jeg blitt hans nærmeste nabo. Jeg har ikke sabotert noe her. Jeg har fulgt opp det som psykologene har anmodet om.   Anonymous poster hash: cc581...34f

Men hvorfor forventer du at han skal ta initiativ til å fly ned til deg for å ha ukentlig samvær med barna når du så tydelig har stoppet det jevnlige samværet og henvist han til samvær kun i feriene??

 

 

Anonymous poster hash: a20a8...249

 

 

Ai...ante ikke at jeg måtte forklare alt til bunns her, her spør du om ting som er irrelevant for mitt innlegg, men siden du har en slik interesse for saken, værsågod:

 

1. Det har aldri vært et jevnlig samvær

Far har hatt samvær med de to helger siden han flyttet ut høsten 2014, dette pga sin økonomiske situasjon, bosituasjon mm. For et år siden flyttet han 200 mil unna. Pga sin situasjon da, ønsket han ikke samvær på noen måneder. Etter siste samvær for 6 mnd siden, er sannsynligheten liten for at han ville ha kunnet ha noe samvær, men jeg ble likevel anbefalt av Bup å sende en formell henvendelse via advokat som nevnt over. 

2. Siden helgesamvær ikke lar seg gjøre av økonomiske eller praktiske grunner, og i tillegg til psykologenes rapport om jentas behov for stabilitet, har vi tilbudt han via advokat i samme brev å ha samvær i barnas hjem (mens jeg bor annet sted selvsagt)

 

Ønsker du mer redegjøring?

 

 

 

Anonymous poster hash: cc581...34f

Skrevet

 

Jeg er enig med Pashla, jeg tror det er enklere for barna å vite at pappa ikke nødvendigvis har et helt realistisk syn på ulike situasjoner pga. sin sykdom.

 

Jeg vokste opp med en psykisk syk mor som ikke hadde selvinnsikt i det. Først etter at jeg ble godt voksen fikk jeg vite at hun i senere år har fått flere psykiske diagnoser.

 

Min barndom hadde vært mye enklere om jeg hadde visst at min mor var syk. Jeg tror ikke jeg hadde tatt ting så innover meg hvis jeg hadde visst at hun hadde diagnoser.

 

Så jeg tror at barna dine vil få det lettere om de blir minnet på at pappa har vært alvorlig syk og at selv om pappa sier han er frisk nå så kan det være at han fremdeles er påvirket av sin (tidligere) sykdom. Om du formulerer deg noenlunde slik så sier du ikke direkte at far er syk nå, men barna vil likevel forstå det.

Om du ikke vil si det, så gjør du barna dine en bjørnetjeneste.

 

Anonymous poster hash: 9368a...6db

 

Jeg hadde en situasjon med eldstedatteren når vi separerte oss i forfjor, der faren hadde lovet henne svært mye hvis hun flyttet med han til en annen by der han mente han skulle etablere seg. Han lovet henne eget rom i nytt hus som han skulle bygge selv, hun skulle få en hund, hun skulle få begynne på ymse ting, få masse ting, i alt: lovet henne gull og grønne skoger. Jeg har vært der hun var, og vet at hun sakte men sikkert ble dratt inn i hans virkelighetsforstyrrelse. Jeg har blitt dratt inn i hans verden i 20 år, og vet hvor vanskelig det er. Det som er sannhet for han, blir sannhet for deg, når han er så tett på. Det er vanskelig der og da å si at det han lover deg, vil aldri skje, men etterhvert forsto hun jeg det, i denne saken, og ble fryktelig skuffet. Før hun skulle reise på ferie med faren i fjor, satte jeg meg derfor ned og snakket litt med henne om dette. Jeg forklarte henne at pappa ønsker av og til ting så mye, at de blir virkelige for han. Og da kan det være greit å ikke tro 100% på det han sier. Det er ikke det at han lyver, bare ser ting for seg for tydelig, før det skjer. Og da kan man bli litt skuffet når det man har blitt lovet ikke skjer likevel. Følte det var en grei måte å forklare noe av han på, uten å direkte si at han er psykiske syk. 

 

Men nå hører jeg at han forklarer sine egne venner at årsaken til at han var psykisk syk, var meg... I alle år har han forklart problemene med sin mor, men nå er det altså meg. Jeg vet ikke hva han sier til ungene, men særlig de eldste vil helst ikke snakke med han lenger. Det er kanskje ikke så rart, de har ikke hatt så mye å gjøre med han i barndommen, han vært enten bortreist, innlagt på psykiatrisk, eller hjemme, sovende, mens han var våken på nettene. Har ikke hatt så mye å gjøre med dem, egentlig. 

 

Anonymous poster hash: cc581...34f

Gjest Antarctica
Skrevet

 

 

Jeg er enig med Pashla, jeg tror det er enklere for barna å vite at pappa ikke nødvendigvis har et helt realistisk syn på ulike situasjoner pga. sin sykdom.

 

Jeg vokste opp med en psykisk syk mor som ikke hadde selvinnsikt i det. Først etter at jeg ble godt voksen fikk jeg vite at hun i senere år har fått flere psykiske diagnoser.

 

Min barndom hadde vært mye enklere om jeg hadde visst at min mor var syk. Jeg tror ikke jeg hadde tatt ting så innover meg hvis jeg hadde visst at hun hadde diagnoser.

 

Så jeg tror at barna dine vil få det lettere om de blir minnet på at pappa har vært alvorlig syk og at selv om pappa sier han er frisk nå så kan det være at han fremdeles er påvirket av sin (tidligere) sykdom. Om du formulerer deg noenlunde slik så sier du ikke direkte at far er syk nå, men barna vil likevel forstå det.

Om du ikke vil si det, så gjør du barna dine en bjørnetjeneste.

 

Anonymous poster hash: 9368a...6db

 

Jeg hadde en situasjon med eldstedatteren når vi separerte oss i forfjor, der faren hadde lovet henne svært mye hvis hun flyttet med han til en annen by der han mente han skulle etablere seg. Han lovet henne eget rom i nytt hus som han skulle bygge selv, hun skulle få en hund, hun skulle få begynne på ymse ting, få masse ting, i alt: lovet henne gull og grønne skoger. Jeg har vært der hun var, og vet at hun sakte men sikkert ble dratt inn i hans virkelighetsforstyrrelse. Jeg har blitt dratt inn i hans verden i 20 år, og vet hvor vanskelig det er. Det som er sannhet for han, blir sannhet for deg, når han er så tett på. Det er vanskelig der og da å si at det han lover deg, vil aldri skje, men etterhvert forsto hun jeg det, i denne saken, og ble fryktelig skuffet. Før hun skulle reise på ferie med faren i fjor, satte jeg meg derfor ned og snakket litt med henne om dette. Jeg forklarte henne at pappa ønsker av og til ting så mye, at de blir virkelige for han. Og da kan det være greit å ikke tro 100% på det han sier. Det er ikke det at han lyver, bare ser ting for seg for tydelig, før det skjer. Og da kan man bli litt skuffet når det man har blitt lovet ikke skjer likevel. Følte det var en grei måte å forklare noe av han på, uten å direkte si at han er psykiske syk.

 

Men nå hører jeg at han forklarer sine egne venner at årsaken til at han var psykisk syk, var meg... I alle år har han forklart problemene med sin mor, men nå er det altså meg. Jeg vet ikke hva han sier til ungene, men særlig de eldste vil helst ikke snakke med han lenger. Det er kanskje ikke så rart, de har ikke hatt så mye å gjøre med han i barndommen, han vært enten bortreist, innlagt på psykiatrisk, eller hjemme, sovende, mens han var våken på nettene. Har ikke hatt så mye å gjøre med dem, egentlig.

 

Anonymous poster hash: cc581...34f

Spiller ingen rolle hvem han skylder på. Mønsteret er jo klassisk. Tror det er viktig å være føre var med alle ungene, og gi dem en lignende forklaring som din eldste fikk. Om at det egentlig er sykdommen som snakker og ikke pappaen...

Når det er sagt: hvis de har sett ham så lite siden 2014, og han er så dårlig generelt - har de ikke best av at samværet er mer besøkspreget, og med tilsyn?

Skrevet

 

 

Jeg er enig med Pashla, jeg tror det er enklere for barna å vite at pappa ikke nødvendigvis har et helt realistisk syn på ulike situasjoner pga. sin sykdom.

 

Jeg vokste opp med en psykisk syk mor som ikke hadde selvinnsikt i det. Først etter at jeg ble godt voksen fikk jeg vite at hun i senere år har fått flere psykiske diagnoser.

 

Min barndom hadde vært mye enklere om jeg hadde visst at min mor var syk. Jeg tror ikke jeg hadde tatt ting så innover meg hvis jeg hadde visst at hun hadde diagnoser.

 

Så jeg tror at barna dine vil få det lettere om de blir minnet på at pappa har vært alvorlig syk og at selv om pappa sier han er frisk nå så kan det være at han fremdeles er påvirket av sin (tidligere) sykdom. Om du formulerer deg noenlunde slik så sier du ikke direkte at far er syk nå, men barna vil likevel forstå det.

Om du ikke vil si det, så gjør du barna dine en bjørnetjeneste.

 

Anonymous poster hash: 9368a...6db

Jeg hadde en situasjon med eldstedatteren når vi separerte oss i forfjor, der faren hadde lovet henne svært mye hvis hun flyttet med han til en annen by der han mente han skulle etablere seg. Han lovet henne eget rom i nytt hus som han skulle bygge selv, hun skulle få en hund, hun skulle få begynne på ymse ting, få masse ting, i alt: lovet henne gull og grønne skoger. Jeg har vært der hun var, og vet at hun sakte men sikkert ble dratt inn i hans virkelighetsforstyrrelse. Jeg har blitt dratt inn i hans verden i 20 år, og vet hvor vanskelig det er. Det som er sannhet for han, blir sannhet for deg, når han er så tett på. Det er vanskelig der og da å si at det han lover deg, vil aldri skje, men etterhvert forsto hun jeg det, i denne saken, og ble fryktelig skuffet. Før hun skulle reise på ferie med faren i fjor, satte jeg meg derfor ned og snakket litt med henne om dette. Jeg forklarte henne at pappa ønsker av og til ting så mye, at de blir virkelige for han. Og da kan det være greit å ikke tro 100% på det han sier. Det er ikke det at han lyver, bare ser ting for seg for tydelig, før det skjer. Og da kan man bli litt skuffet når det man har blitt lovet ikke skjer likevel. Følte det var en grei måte å forklare noe av han på, uten å direkte si at han er psykiske syk.

 

Men nå hører jeg at han forklarer sine egne venner at årsaken til at han var psykisk syk, var meg... I alle år har han forklart problemene med sin mor, men nå er det altså meg. Jeg vet ikke hva han sier til ungene, men særlig de eldste vil helst ikke snakke med han lenger. Det er kanskje ikke så rart, de har ikke hatt så mye å gjøre med han i barndommen, han vært enten bortreist, innlagt på psykiatrisk, eller hjemme, sovende, mens han var våken på nettene. Har ikke hatt så mye å gjøre med dem, egentlig.

 

Anonymous poster hash: cc581...34f

Spiller ingen rolle hvem han skylder på. Mønsteret er jo klassisk. Tror det er viktig å være føre var med alle ungene, og gi dem en lignende forklaring som din eldste fikk. Om at det egentlig er sykdommen som snakker og ikke pappaen...

Når det er sagt: hvis de har sett ham så lite siden 2014, og han er så dårlig generelt - har de ikke best av at samværet er mer besøkspreget, og med tilsyn?

 

 

Jeg prøvde å forklare alt i begynnelsen. Fortalte barnets psykolog om faren, og psykologen mente det var best at barnevernet gjorde en vurdering av samvær med far, særlig iom at ingen hadde hørt fra han på fire måneder, eller visste hvor han befant seg. Så skjer dette: Barnevernsleder får etterhvert tak i faren, reiser til byen han oppholdt seg i, har en fire timers samtale med ham noe som ender med at barnevernsleder ikke bare er overbevist om at faren er frisk som en fisk, men også en ressursterk viktig person for barnas liv, en ressurs for meg, OG: kanskje er det noe ved meg som de skal se nærmere på. Kanskje er min psykiske tilstand ikke helt bra, kanskje det er noe i barndom, noe med min far som kan forklare hvorfor jeg er som jeg er...noe de må se nærmere på... Altså, en mann som har multiple diagnoser, som har vært innlagt på psykiatrisk, og som på daværende tidspunkt var arbeidsufør som følge av psykiske lidelser klarer å manipulere en barnevernspedagog om at det faktisk er mor som er problemet, og at han selv er frisk.  For andre kan dette høres merkelig ut, men for meg er det en selvfølge. Han kan manipuler hvem som helst til å tro hva som helst hvis han er alene med dem. Så jeg har gitt opp. Jeg har sagt fra. Dette er på en måte mitt mareritt som aldri slutter.

 

Når det gjelder barna så håper jeg at jeg kan klare å gi dem mine overlevingsteknikker, med å klare å distansere seg til hans løfter og virkelighetsforståelser. Ellers er han svært ivrig på å etablere seg på ny med ny kvinne og nye barn, så kanskje blir han for opptatt til å ha med sine egne barn å gjøre. Vi får se.

 

Anonymous poster hash: cc581...34f

Skrevet

Datter med mulig psykose som skulle hatt samvær med far med vrangforestillinger. Og søsken oppi denne suppa. Når far og fars advokat ikke har tatt samværsstoppen til retten kan det tilsi at alle skjønte at stopp var lurt.

 

Du får ta det gjennom fars advokat. Så slipper du merutgifter pga. fars vanskeligheter.

 

Anonymous poster hash: 89625...b89

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...