Venninne som er dårlig på å ta kontakt

[Anonym bruker]

Har dere venner som er dårlige på å ta kontakt? Hvordan gjør dere? Venter eller er dere den som opprettholder kontakten?

 

Av mine venner har jeg en som er dårlig på det. Hun sier det selv og, og hun sier alltid ja når jeg foreslår noe. Men jeg kjenner litt på den at det er kjipt å være den som alltid tar kontakt. Når jeg lar vær går det lett to måneder uten en lyd. Det syns jeg er trist. Jeg har jobb, hus og 3 barn...hun har ikke barn og ny kjæreste. Så det står ikke på tiden...jeg greier alltids å skvise inn en liten prat eller tur med venner som betyr noe selvom dagene er travle. Men føler ikke det er gjensidig.

 

 

 

Anonymous poster hash: 054d5...606

[Anonym bruker]

Jeg er en av dem...

Kan fort gå 2-4 mnd imellom hver gang. Har ikke behov for så mye kontakt, dekker behovet ved å være sammen med mannen min.

Betyr ikke at jeg ikke bryr meg om dem, er bare slik jeg er. De vet jo om det da, og blir ikke fornærmet. Et par av dem er slik selv mens et par andre er veldig sosiale og treffer andre venner flere ganger pr uke.

 

Anonymous poster hash: cc8df...227

[Anonym bruker]

Jeg er også veldig dårlig på å ta kontakt. Det som er teit er at vi bor 7-8min fra hverandre.. Sees omtrent aldri.

 

Jeg er kjempeglad i henne, og tenker på henne ofte☺

 

Problemet er blandt annet tiden, med hus mann og barn, jobb og skole, så blir det lite igjen av tid og overkudd.. I tillegg så har jeg det ikke så bra for tiden, og er redd hun ville merke det ganske fort. Vi kjenner hverandre fra laaangt tilbake, og til tross sjelden kontakt er hun den jeg vil betrakte som min beste venn💜

 

(Hun er også på dib så godt mulig noen kjenner seg igjen😉

 

Anonymous poster hash: 31d6e...e44

[Anonym bruker]

Jeg er også dårlig på å ta kontakt . Jeg er utrolig usikker på meg selv , og er rett og slett redd for å mase.. Sier derimot alltid ja når noen andre tar kontakt .

 

Anonymous poster hash: 51841...f47

[Anonym bruker]

Jeg er også dårlig på å ta kontakt . Jeg er utrolig usikker på meg selv , og er rett og slett redd for å mase.. Sier derimot alltid ja når noen andre tar kontakt .

 

Anonymous poster hash: 51841...f47

Gjelder meg óg. Blanding av introvert, og redd for å mase.

 

 

Anonymous poster hash: 1315d...ffe

[Anonym bruker]

Jeg må bare si en ting til dere som er dårlig på sånt - vær obs på at dere kan trenge vennene dere en gang! Det å bare ha behov for å være med mannen er en dårlig ide. Dersom forholdet skulle ryke, så står man der uten venner. Just saying....<br /><br />Men til HI. Jeg har også hatt noen sånne opp i gjennom. Og selv om jeg og andre venninner vet at vedkommende er slik, så blir det litt til at vi ikke regner henne med i alle sammenhenger lenger. Når vi har treff, tenker vi at vi må spør men vi vet at hun egentlig ikke kommer. Så glemmer vi henne litt, på en måte. Jeg har gitt opp sånne enveis vennskap. Har du andre venner, så ville jeg heller pleid forholdet til dem. Bare vent, hun tar kontakt etter hvert hvis hun er interessert i å fortsatt ha deg som venn.

 

Anonymous poster hash: 60c1e...451

[Anonym bruker]

Ja, har sånne... har også familie som er sånn. Jeg har blitt strengere med meg selv, om jeg føler at jeg blir bitter og sint fordi de ikke er gjensidige, så gir jeg beskjed om at 'du får ta kontakt neste gang vi skal treffes'.

 

Anonymous poster hash: 58b2e...7e3

[Anonym bruker]

Jeg er litt sånn selv. Men har blitt sånn etter sistemann ble født . Pga vi da fikk en baby som ikke sover , og har vært mye syk. Så jeg har ikke energi til å være sosial 😔

 

Anonymous poster hash: 722cf...ad6

[Anonym bruker]

 

Jeg er også dårlig på å ta kontakt . Jeg er utrolig usikker på meg selv , og er rett og slett redd for å mase.. Sier derimot alltid ja når noen andre tar kontakt .

 

Anonymous poster hash: 51841...f47

Gjelder meg óg. Blanding av introvert, og redd for å mase.

 

 

Anonymous poster hash: 1315d...ffe

Akkurat det samme gjelder meg.

Er redd for å mase, men sier alltid ja når jeg blir spurt.

 

 

Anonymous poster hash: ccb63...5df

[Anonym bruker]

Ja, jeg har en venninne som er sånn. Hun er en av mine aller beste venninner men vi bor i forskjellige byer. Hun er ganske dårlig på det, hun innrømmer det, beklager det, og sånn er det. Jeg har gitt opp å forbedre henne (hun har faktisk skjerpet seg), for hun er bare verdens morsomste, kuleste, greieste, snilleste, smarteste dame, og jeg vet hun elsker å være sammen med med meg og gjør masse for å få til å treffes så ofte som mulig. Så akkurat denne dårlige egenskapen tilgir jeg henne.

Anonymous poster hash: 903fc...bf0

[Anonym bruker]

Samme her! Jeg er nok bare ganske asosial og introvert. Får mer en nok omgang med folk på jobb, med mann og barn, og familiebesøk i helgene. Men når jeg først er med venninner er det jo kjempekoselig, det står ikke på det! Jeg er bare veldig glad i å være alene, og med mannen.

 

Anonymous poster hash: f5d8e...ebf

[Anonym bruker]

Men dere som har venner som er sånn...selv om de er åpne om det og dere vet det...er det ikke vanskelig å ikke ta det personlig? For jeg kjenner jeg gjør det. Jeg blir litt lei meg og kjenner litt på den at jeg ikke er like viktig for henne som hun er for meg. Skikkelig fjortis men følelsen er der...

HI

 

Anonymous poster hash: 054d5...606

[Anonym bruker]

Anonym bruker, on 02 Feb 2016 - 11:42, said:

Men dere som har venner som er sånn...selv om de er åpne om det og dere vet det...er det ikke vanskelig å ikke ta det personlig? For jeg kjenner jeg gjør det. Jeg blir litt lei meg og kjenner litt på den at jeg ikke er like viktig for henne som hun er for meg. Skikkelig fjortis men følelsen er der...

HI

 

Anonymous poster hash: 054d5...606

Jo, jeg kjenner på den følelsen. Derfor har jeg sluttet å ta kontakt med de vennene som er slik. Noen tar plutselig kontakt etter ei stund, mens andre hører jeg aldri noe fra. Men det er faktisk litt befriende å komme til det punktet at man gir litt faen også. For det er da man ser hvem som gidder å være din venn og hvem som ikke gjør det. Vennskap er jo sånn at begge parter må gi og ta. Begge har et ansvar. Anonymous poster hash: 60c1e...451

[Anonym bruker]

Eg er sånn, mine beste venner er og sånn, dei bur langt vekke så vi snakkast sjelden. Men når vi treffest er det som om vi såg kvarandre dagen før. Så det går fint;-) Vi har alle små barn og mange ting å henge fingrene i så vi skjønner alle at det blir vanskelig å holde kontakt ofte.

 

Ellers er eg med i en slags "syklubb" der damene i nabolaget møtested med jevne mellomrom. Det er veldig deilig, så blir det ikkje alltid dei samme som må ta kontakt;-)

 

Anonymous poster hash: 50a1c...8e9

[Anonym bruker]

Men dere som har venner som er sånn...selv om de er åpne om det og dere vet det...er det ikke vanskelig å ikke ta det personlig? For jeg kjenner jeg gjør det. Jeg blir litt lei meg og kjenner litt på den at jeg ikke er like viktig for henne som hun er for meg. Skikkelig fjortis men følelsen er der...

HI

 

Anonymous poster hash: 054d5...606

Jo, egentlig blir jeg det. Men siden hun er såpass interessert i å være med meg når vi har sjansen, og siden jeg kjenner henne så godt og vet akkurat hvilke svakheter hun har, så tilgir jeg akkurat henne. Jeg har en annen venninne som er sånn også - hun er ikke fullt så nær, og med henne er det mer sånn at eg lurer på om hun egentlig syns det er noe gøy å være sammen med meg. Men ikke med hun hovedvenninnen. Og haha hun ringte meg faktisk i dag, etter at jeg skrev det forrige svaret.

 

Anonymous poster hash: 903fc...bf0

[Anonym bruker]

Jeg er også dårlig på å ta kontakt . Jeg er utrolig usikker på meg selv , og er rett og slett redd for å mase.. Sier derimot alltid ja når noen andre tar kontakt .

 

Anonymous poster hash: 51841...f47

Jeg er også sånn. Ikke det at jeg tror jeg maser, siden jeg omtrent aldri tar initiativ, men jeg er redd for at de ikke vil. Og er redd for å bli avvist.

 

Anonymous poster hash: 88cb0...020

[Anonym bruker]

Men dere som har venner som er sånn...selv om de er åpne om det og dere vet det...er det ikke vanskelig å ikke ta det personlig? For jeg kjenner jeg gjør det. Jeg blir litt lei meg og kjenner litt på den at jeg ikke er like viktig for henne som hun er for meg. Skikkelig fjortis men følelsen er der...

HI

 

Anonymous poster hash: 054d5...606

 

Jeg tok det veldig personlig tidligere. Men jeg har kommet dit at jeg bare aksepterer at det er slik, sier fra at de får ta kontakt neste gang om de ønsker det, og så tar jeg ikke kontakt mer. Jeg gidder rett og slett ikke slike enveis"vennskap" lenger.

 

Og til dere som er redd for å "mase og bli avvist".... ser dere ikke at dere selv avviser venner når dere ikke selv viser initiativ og at dere ønsker dem i livene deres?

Altså, jeg forstår godt følelsen dere har, jeg hadde den følelsen selv til jeg var over 20 år. Men likevel så har jeg alltid tenkt at jeg må behandle andre slik jeg ønsker å bli behandlet selv. Så om jeg ønsket å bli inkludert så måtte jeg selv også tørre å ta initiativ og inkludere - selv om jeg risikerte å bli avvist. Årsaken til at jeg var redd for å bli avvist lå kun i meg selv, jeg hadde et elendig selvbilde, en elendig selvtillit. Men om man nekter seg selv å ta sjansen på å bli avvist, da vil man som regel gå og tenke på at man burde ha gjort slik og slik, og da snakker man gjerne seg selv enda lenger ned selvbildemessig.

Så selv om dere er redd for å bli avvist - ta sjansen! Dere har bare alt å vinne. Hvis noen sier nei så trenger det ikke ha noe med dere å gjøre, det er gjerne fordi de er så slitne som de sier, har en annen avtale, ikke har tid. Og hva har dere "mistet" da? Ingenting. Hvis dere ikke tok initiativ så hadde dere ikke hatt en avtale, om de dere spør ikke kan har dere fremdeles ingen avtale. Men dere har i hvert fall prøvd. Og plutselig så klaffer det, og dere får et hyggelig venninnemøte som dere ellers ikke ville hatt. Tenk selv om dere aldri ble spurt selv, aldri fikk sjansen til å si ja til noe... hadde dere følt at det var greit?

Hvis det er greit så er det kanskje ikke rette venner for dere uansett. Hvis dere mener det ikke ville vært greit, tenk litt over at det er det dere gjør med de vennene som dere aldri tar kontakt med først.

Ha litt mer tro på dere selv, våg å ta sjansen!

 

Jeg ser selvfølgelig an andres livssituasjon om jeg ikke lenger gidder å ta kontakt med slike venner som aldri selv tar kontakt. Vet jeg at de har spesielt mye en periode så er det helt greit for meg å være den som tar mest kontakt. Men er det et mønster som går utover slike perioder, at det er normalen for den andre, da gidder jeg til slutt ikke, og tenker på dem som venner som var kjekke å ha en periode av livet, men tydeligvis ikke noe mer. Om de viser at de virkelig vil ha meg inn i livene deres igjen, da får de sjansen om de tar mer initiativ.

 

Anonymous poster hash: b4155...0de

[Anonym bruker]

Hjelp, jeg har unnvikende pers.f. og det her bekrefter jo bare hva jeg tenker.

Selv de som synes det er vanskelig å ta kontakt, og er ærlige om det, blir jo avvist!

 

Anonymous poster hash: 0c510...158

[Anonym bruker]

Takk for mange fine svar.

 

Jeg får prøve å ikke ta det personlig og være glad hun vil være med meg. Hun er en veldig god venn og det er henne jeg kan si alt til. Skulle bare ønske hun var litt flinkere til å ta kontakt.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 054d5...606

[Anonym bruker]

Jeg og mine venninner har forståelse for at alle har det hektisk. Ikke så ofte vi får tid til å skravle i tlf o.l men vi har jentekvelder hvor vi MØTES uten mann og barn. Drikker vin og danser på byen 😊😊 men vi snakker ikke så mye sammen utenom dette. Det passer alle best. Så skravler vi heller fletta løs når vi møtes kanskje hver 6-8 uke.

 

Anonymous poster hash: 37ec1...d70

[Anonym bruker]

 

Hjelp, jeg har unnvikende pers.f. og det her bekrefter jo bare hva jeg tenker.

Selv de som synes det er vanskelig å ta kontakt, og er ærlige om det, blir jo avvist!

 

 

Anonymous poster hash: 0c510...158

 

 

Jeg er ikke helt enig med deg i dette. Hvis en av mine venninner hadde vært ærlig og sagt at de syntes det var vanskelig å ta kontakt pga. psykiske problemer, da hadde jeg hatt lang tålmodighet, og kanskje jobbet sammen med henne for å la henne trene på meg å ta kontakt.

 

De jeg har skrevet om over her er personer jeg vet ikke har slike problemer, de bare er sånn, de ønsker egentlig å beholde vennskap, men gidder ikke gjøre noe for det selv.

 

De to situasjonene er vidt forskjellige. Sistnevnte blir jeg lei av. Førstnevnte ville jeg trolig ha lang tålmodighet med og finne måter å få det til å fungere for begge to. Så vær ærlig med dine beste venninner at du ønsker å ta kontakt, men at du føler det er vanskelig fordi du sliter med å takle å ev. bli avvist. Da viser du at du burde tatt mer kontakt, og kanskje det også blir lettere for deg hvis nære venner vet det, lettere å ta kontakt.

 

# 17

 

Anonymous poster hash: b4155...0de