forelsket og selvdestruktiv?

[Anonym bruker]

Er det flere som blir usikker i forhold?

 

Hver gang jeg er i et forhold der jeg virkelig er forelsket og har det godt, ender jeg opp med å tro at det er for godt til å være sant og at noe kommer til å skje. 

Jeg blir dermed utrolig selvdestruktiv. Jeg distanserer meg, gjør dumme ting, skyver han vekk.. Og når det er over tenker jeg, jaja var det jeg tenkte. 

 

Jeg er nå betatt og kjenner jeg blir stressa igjen. Han er super snill med meg og han sier alltid de rette tingene. Jeg synes det er hyggelig der og da, men etterpå blir hauser jeg meg opp, det er jo ingen som alltid sier det rette liksom....!?! Det må jo være noe feil med han! 

 

 

Det er utrolig tungt å ha det slik. Jeg blir ikke lett forelsket men når jeg først blir det så blir jeg skikkelig forelsket.

Forrige gang jeg følte meg slik som nå er over 10 år siden. Endte opp med å bryte med han for jeg klarte aldri tro at han likte meg på ordentlig. Selv om han fremdeles er der å sier han skulle ønske det ble meg og han enda.. 

 

Jeg kommer til å ødelegge noe av det beste som har hendt meg på lenge, fordi jeg ikke vil bli såret av han. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 3fd36...cb7

[Anonym bruker]

Jeg er som deg!

Etter to forhold hvor den ene forlot meg da jeg gikk gravid med minstemann og den andre mannen viste seg å ha samboer har jeg store trust issues!

 

Jeg klarer ikke tro at en mann er til å stole på eller vil stå sammen med meg gjennom tykt og tynt. Og ikke minst, klarer å behandle meg med respekt.

Jeg hører også på venninnene mine og deres problemer med deres menn, samt jeg leser her om hvordan mannfolk behandler damene sine. For ikke å snakke om alle fjolsa jeg har hatt kontakt med på nettdating..

Begynner å miste troa på at det finnes ordentlige menn der ute. Kjenner bare en håndfull menn jeg ser/hører behandler damene sine slik de burde et par damer jeg kjenner har "perfekte menn", men selv det gir meg null håp om å finne en flott mann. Føler jeg har blitt mannevond, rett og slett..

 

Forskjellen på oss, hi, er at jeg ikke tar sjansen på å date. Jeg holder meg langt unna mannfolk for å slippe og bli såret igjen. For det er jo det jeg ender opp med å bli til slutt alikevel, ikke sant?

 

Er kjipt å ha det sånn. I starten tok jeg det med ro, hadde ikke lyst på ny partner uansett. Men etter 4 år alene begynner jeg å savne en mann.

Men jeg tør bare ikke

 

Anonymous poster hash: 9d613...f6a

[Anonym bruker]

Skjønner godt hvorfor du ikke tørr etter å ha bli brent på den måten. 

 

Jeg har ikke noe grunn til å ikke tørre. Jeg har ingen dårlige erfaringer, sånn unntatt at jeg har dumpet alle jeg har vært ordentlig forelsket i siden jeg har vært redd de skulle dumpe meg. 

 

 

Anonymous poster hash: 3fd36...cb7

[Anonym bruker]

Jeg har det og lignende, og det har og kjæresten min. Vi er begge redd for at den andre skal gå. Dette grunnet masse dårligere erfaringer vi begge har hatt tidligere. Men vi satser, og vi stikker ikke av. Og vi er klar over det begge to. Jeg mediterer noen dager i uken, det for at jeg ikke skal løpe min vei, eller gjøre noe dumt.

Anonymous poster hash: f545f...b88

[Anonym bruker]

Meditere, kanskje det var det jeg skulle prøve på?!

 

Var med han i går og  jeg hadde det helt topp. I dag er jeg stresset, overanalyserer og tenker ALT for mye :-/

Anonymous poster hash: 3fd36...cb7

[Anonym bruker]

Ja, når vi er sammen, har vi det og helt fantastisk. Men når vi ikke er sammen, så tolker jeg alt.

 

Nå, har vi vært sammen noen måneder, så det blir jo bedre. Men bra er det ennå ikke. Føler jeg må meditere, ellers hadde jeg nok gjort en del dumme ting. Eller løpt. Når jeg mediterer, så ser jeg for meg han og meg i framtiden, at vi gifter oss. Vi elsker hverandre, og skal alltid være sammen. Dette så jeg skal få litt ro, på at det er han og meg.

 

Vi er begge i 30 årene, men har aldri følt så sterkt for noen før. Og det gjør det jo ekstra skummelt og. Men samtidig så ønsker man også at det skal fungere. Da man endelig har møtt noen man får sånne følelser for.

Anonymous poster hash: f545f...b88

[Anonym bruker]

Jeg er også sånn! Utrolig vondt, og vanskelig å komme ut av. Hva med å vise han dette og snakke om det? Fortell han hvordan du har det så blir alt mye lettere og dere slipper misforståelser. Vi må øve oss i å se tingene fra hans side og ikke bare fokusere på oss selv! Huske at kjærlighet er å bry seg om den andre og hvordan han har det. Ikke bare tenke på meg selv og hva jeg er redd for. Hvis jeg stikker pga min, mest sannsynlig irrasjonelle frykt, er jeg en stor egoist. Mye lettere sagt enn gjort, men noe jeg har tenkt mye på selv. Er selv i den situasjonen nå med ny kjæreste

 

Anonymous poster hash: efaa7...688

[Anonym bruker]

Godt sagt det siste der. Usikkerheten min henger mye sammen med det at jeg selv ikke synes jeg er en bra catch 😜

 

Anonymous poster hash: 3fd36...cb7

[Anonym bruker]

Jeg også har det sånn at jeg tenker at jeg ikke er en bra catch, og derfor det blir sånn. Men igjen så er det det å kunne se utenfor seg selv og sitt og prøve å tenke på hvordan det oppleves for den andre. Vi kan jobbe med det, ikke la frykten styre, av kjærlighet til den andre. Kanskje blir vi da helt fri en dag. Jeg jobber med det selv ift ny kjæreste. Det føles grusomt der å da å bare hoppe i det, ta initiativ, smile og være positiv å tilstede når alt i meg skriker "løp". Men så ser jeg at forholdet blir bedre når jeg undertrykker frykten, det går fremover

 

Anonymous poster hash: efaa7...688