Mann med Diabetes.

[Anonym bruker]

Jeg holder på å bli fullstendig gal! Kan ikke voksne menn ta vare på seg selv? Min mann har diabetes type 1 (der de må ta insulin), og han er fader ikke forutsigbar for 5 flate øre! Tidligere i kveld måtte jeg kjøre rundt i nesten en time og lete etter ham, fordi han ikke klarte å forklare hvor han var! Det var altså nummer før jeg dro hjem og lot han visse rundt alene! Og dette er ikke første gang. Noen morgener våkner jeg av at han prøver å legge ungene igjen, fordi han tror det er natt! Ungene hyler og ser jo det at solen er oppe og dager en kommet! Jeg har akkurat innsett at jeg ALDRI kan reise en plass alene om jeg skulle ha lyst til det! Jeg kan jo ikke stole på at han fikser det alene med ungene! Er det noen andre som står i en lignende situasjon og har noen gode råd? Jeg blir helt fortvilet!!

 

Anonymous poster hash: 091d5...87b

[Anonym bruker]

Hæ? Kjenner mange med diabetes1, og dette var aldeles nytt for meg.

 

Anonymous poster hash: 9515d...6f1

[Anonym bruker]

Er det vanlig? Kjæresten min har diabetes og jeg har aldri opplevd noe lignende. Klarer han å regulere blodsukkeret sitt ordentlig?

 

Anonymous poster hash: 23315...376

[Anonym bruker]

Kunne en slik pumpe være noe for ham?

 

Se om du får bli med ham på sykehuset til oppfølging der. Da kan du også fortelle hvor ille det er og hvor dårlig han takler sykdommen og oppfølgingen av egen helse. Om du ikke får bli med så må du nesten ta kontakt med fastlegen og/eller sykehuset som følger ham opp og fortelle hvor ille det er.

 

Jeg vil nesten tro at mannen din trenger tett oppfølging av helsepersonell som kan diabetes over lang tid. Han må lære seg å takle dette, og jeg vil tro man også må inn og gi ham hjelp til det psykiske ved sykdommen hans siden han selv ikke takler det.

Anonymous poster hash: 4d7df...cb5

[Anonym bruker]

Min samboer har også diabetes, men det har jeg aldri vært borti...Sikker på at han klarer å kontrollere diabetesen sin på en god måte?

Anonymous poster hash: 9347d...bdd

[Anonym bruker]

Han har hatt diabetes siden han var liten, så mangler ikke på "erfaringen" ved det. Men han er fryktelig dårlig på å merke når blodsukkeret blir lavt! Jeg merker det som regel mye tideligere enn han selv gjør, når jeg er der sammen med han vel og merke. Han liker generelt ikke å snakke om det, og blir alltid irritert og lover bot og bedring hver gang det skjer. Men nå orker jeg ikke mer! Det er jo nesten som å ha et ekstra barn å ta vare på!

 

Anonymous poster hash: 091d5...87b

[Anonym bruker]

Han har hatt diabetes siden han var liten, så mangler ikke på "erfaringen" ved det. Men han er fryktelig dårlig på å merke når blodsukkeret blir lavt! Jeg merker det som regel mye tideligere enn han selv gjør, når jeg er der sammen med han vel og merke. Han liker generelt ikke å snakke om det, og blir alltid irritert og lover bot og bedring hver gang det skjer. Men nå orker jeg ikke mer! Det er jo nesten som å ha et ekstra barn å ta vare på!

 

Anonymous poster hash: 091d5...87b

 

Jeg synes du må stille som krav at du får være med ham til oppfølging hos sykehuset, slik jeg skrev over.

 

Still hardt mot hardt. Snakk tydelig, at NÅ er det nok! Mannen setter sitt eget - og muligens også andres - liv i fare når han ikke greier å regulere blodsukkeret sitt! Kjører han bil så burde han fratas lappen når han ikke greier å regulere det bedre enn han gjør!

Fortell ham rett ut at du ikke ønsker at han skal dø fra deg. Spør ham om han mener det er greit hvis barna deres mister sin far fordi far dør fordi han ikke greier å ta vare på sin egen helse. For det er det som kan bli realiteten. Alvorlig sykdom og/eller død. Vil han virkelig ikke barna sine bedre?

 

Jeg har inntrykk av at det å ha slike problemer med å regulere blodsukkeret er vanligere enn hva man ellers skulle tro. Jeg har vært borti flere som ikke har taklet sykdommen psykisk. Og fordi de ikke takler sykdommen psykisk, så takler de heller ikke å regulere blodsukkeret sitt - og så forverres alle problemer, de får ofte problemer med skam fordi de ikke takler det, og så vakker det bare på seg...

Han må få vite at han ikke er den eneste som har det slik. Og han må få vite at han ikke trenger å skjemmes!

For en voksen mann som har hatt sykdommen hele sitt liv så er det trolig svært skambelagt å skulle innrømme at han rett og slett ikke fikser det.

 

Men det at han ikke fikser det nå, det betyr ikke at han ikke kommer til å mestre det! De jeg har sett som har hatt det slik har hatt behov for hjelp og nøye oppfølging av diabetessykepleier på sykehus og noen også av psykolog.

Jeg er rimelig sikker på at han ikke vil greie dette alene når han nå er så ute og kjøre som det mannen din virker å være.

 

Si at det å love bot og bedring ikke er nok - du krever at han får oppfølging av sykdommen. Understrek det at han langt fra er den eneste som sliter med å leve med kronisk sykdom og at det er naturlig å få en slik reaksjon. Reaksjonen er ikke hensiktsmessig eller logisk, men det er en naturlig reaksjon når man kanskje ikke greier å takle den kroniske sykdommen. Men nå han selv gjør seg sykere og risikerer å i verste fall dø fra barna sine, da er det på tide å ta ansvar og be om hjelp.

Fortell ham at du støtter ham, bli gjerne med ham til timer slik at du også vet hva som sies der.

 

Støtt ham, men still krav til ham. Om han nekter mener jeg du må ta kontakt med legen hans og den sykehusavdelingen som følger ham opp.

 

Håper han går med på å få hjelp!

 

Anonymous poster hash: 4d7df...cb5

[Anonym bruker]

Herlighet, det han holder på med er jo farlig. Støtter ideen med å fortelle legene hvor dårlig han skøtter seg.

 

Kan han ikke få hjerneslag av det han holder på?

 

Anonymous poster hash: a4141...8dd

[Anonym bruker]

Han burde få blodsukkersensor om han er så dårlig til å kjenne følinger.

 

Anonymous poster hash: 84ae4...3e3

[Anonym bruker]

Men altså... Er dette diabetes din feil? Jeg har diabetes og kjenner meg ikke igjen i deg du beskriver. Selvfølgelig kan også jeg ha lavt blodsukker og føling, men jeg reagerer da ikke slik! Jeg kjenner også mange andre med diabetes og har aldri hørt om noe lignende.

 

Anonymous poster hash: c38c0...3c4

[Anonym bruker]

Men altså... Er dette diabetes din feil? Jeg har diabetes og kjenner meg ikke igjen i deg du beskriver. Selvfølgelig kan også jeg ha lavt blodsukker og føling, men jeg reagerer da ikke slik! Jeg kjenner også mange andre med diabetes og har aldri hørt om noe lignende.

 

Anonymous poster hash: c38c0...3c4

 

De som har svært varierende blodsukker kan få det slik. En av grunnene til at det er så viktig å regulere blodsukkeret ved diabetes 1.

 

Anonymous poster hash: 4d7df...cb5

[Anonym bruker]

Uregulert diabetes kan faktisk gi hjerneskade, noen kan grense mot å være lettere tilbakestående som følge av mange blodsukkersjokk.

 

Anonymous poster hash: 166e4...c71

[Anonym bruker]

Noen reagerer slik på lavt blodsukker. Jeg har en bekjent som ikke merker føling lenger, og det ikke enkelt å leve med. Hun går med sensor som kontinuerlig måler sukker i vevsvæske, og så går det en alarm når det blir for lavt. Be han snakke med legen om dette. 

Anonymous poster hash: 90c94...2ad

[Anonym bruker]

Uregulert diabetes kan faktisk gi hjerneskade, noen kan grense mot å være lettere tilbakestående som følge av mange blodsukkersjokk.Anonymous poster hash: 166e4...c71

 

http://tidsskriftet.no/article/156961

 

Anonymous poster hash: 166e4...c71

[Anonym bruker]

Hei! Jeg hadde en slik mann som deg. Vanvittig uansvarlig.. og om det er benektelse eller at han bare ikke klarer å huske eller forstå hvor skremmende og utmattende slike hendelser er..jeg vet ikke.  

Er det blitt bedring der? 

Anonymkode: 65f1f...7a9