Inspirert - samvær. .

[Anonym bruker]

Leste den andre tråden om et 12 år gammelt barn og det å bestemme ang samvær. Lager ny tråd for ikke å kuppe... Dette barnet har jo ikke hatt regelmessig samvær, men hva når barn HAR hatt det og likevel ikke vil? Har en 13 år gammel gutt som etter bruddet for fem år siden har hatt samvær med far annenhver helg. Dette sammen med lillebror, som er fire år yngre. Far er veldig snill, men hissig og skiftende i humøret, og guttene er usikre på hvor de har han. De opplever at deres ønsker for samværet ikke blir tatt hensyn til, og de må droppe allr bursdager og andre arrangementer på pappahelger siden han ikke vil kjøre "tull" som han sier.. Det er nå lenge siden eldste har hatt lyst til far, men han har dratt likevel etter at vi har pratet.. Nå vil han virkelig ikke og far blir irritert. Vi har selvsagt snakket om dette med far, men ingenting har endret seg iflg gutten. Gutten vil ikke på fvk for prat, så har prøvd å prate selv. Yngste sier ikke så mye enda, men jeg ser det kanskje komme hvis eldste "slipper".. Kan gutten selv velge? Jeg tvinger han ikke, men det vil far, siden det er "hans" helg.. Er så redd dette ødelegger forholdet mellom far og sønn😕

 

Anonymous poster hash: 0594d...b14

[Anonym bruker]

12-åringer er i en alder hvor det plutselig blir kjedelig å være hos pappa. Man har ikke vennene sine like ved, man går glipp av f.eks bursdager osv. Man har ikke rommet sitt med alle tingene og klærne sine. Det føles plutselig som at man blir sendt "vekk" og ikke til "det andre hjemmet" lengre. Far bør dermed gjøre en enorm innsats om han ønsker å fortsette med denne samværsordningen. Dette innebærer først og fremst at far må skjerpe humøret, barn blir usikre av skiftende humør. Bursdager burde det være en selvfølge at han kjører ham til. Han burde la ham dra på besøk og ha besøk av kompiser, og gjerne være behjelpelig med kjøring der også! 

 

Det skal legges stor vekt på en 12-årings ønske. Hvis 12-åringen virkelig ikke vil, så bør far finne andre måter å treffe han på. Bli med på fotballturneringer (eller andre aktiviteter han måtte drive med), inviter på kino eller bowling, lag middag og inviter ham etter skolen, evt. reis på en ferietur sammen!

 

Fireåringen er det verre med, kanskje vil han ikke til pappa uten 12-åringen. Vanskelig å si hva jeg ville gjort med ham! 

Anonymous poster hash: 279bb...c5d

[Anonym bruker]

 

12-åringer er i en alder hvor det plutselig blir kjedelig å være hos pappa. Man har ikke vennene sine like ved, man går glipp av f.eks bursdager osv. Man har ikke rommet sitt med alle tingene og klærne sine. Det føles plutselig som at man blir sendt "vekk" og ikke til "det andre hjemmet" lengre. Far bør dermed gjøre en enorm innsats om han ønsker å fortsette med denne samværsordningen. Dette innebærer først og fremst at far må skjerpe humøret, barn blir usikre av skiftende humør. Bursdager burde det være en selvfølge at han kjører ham til. Han burde la ham dra på besøk og ha besøk av kompiser, og gjerne være behjelpelig med kjøring der også!

 

Det skal legges stor vekt på en 12-årings ønske. Hvis 12-åringen virkelig ikke vil, så bør far finne andre måter å treffe han på. Bli med på fotballturneringer (eller andre aktiviteter han måtte drive med), inviter på kino eller bowling, lag middag og inviter ham etter skolen, evt. reis på en ferietur sammen!

 

Fireåringen er det verre med, kanskje vil han ikke til pappa uten 12-åringen. Vanskelig å si hva jeg ville gjort med ham!

 

Anonymous poster hash: 279bb...c5d

 

Takk for svar! Jeg tenker også at far må gjøre noe nå! Yngste er ikke fire år, men fire år yngre enn eldste - altså ni år. De er begge aktive med fotball, men skjer det noe i pappahelger må jeg kjøre om de skal få delta. Far mener at helgen skal være "hans" og blir fort irritert om andre aktiviteter "tar" hans tid. Nå har det blitt slik at guttene har sluttet å spørre om noe når de er der, de bare venter på at helga skal gå liksom... Og så blir far hissig og sur når de er passive og ikke vil være med på det han foreslår (som regel fjelltur). Har eldstemann på tlf/sms hvertfall fem-seks ganger ila samværshelger og vet snart ikke hva jeg skal gjøre...

 

Anonymous poster hash: 0594d...b14

[Anonym bruker]

 

12-åringer er i en alder hvor det plutselig blir kjedelig å være hos pappa. Man har ikke vennene sine like ved, man går glipp av f.eks bursdager osv. Man har ikke rommet sitt med alle tingene og klærne sine. Det føles plutselig som at man blir sendt "vekk" og ikke til "det andre hjemmet" lengre. Far bør dermed gjøre en enorm innsats om han ønsker å fortsette med denne samværsordningen. Dette innebærer først og fremst at far må skjerpe humøret, barn blir usikre av skiftende humør. Bursdager burde det være en selvfølge at han kjører ham til. Han burde la ham dra på besøk og ha besøk av kompiser, og gjerne være behjelpelig med kjøring der også!

 

Det skal legges stor vekt på en 12-årings ønske. Hvis 12-åringen virkelig ikke vil, så bør far finne andre måter å treffe han på. Bli med på fotballturneringer (eller andre aktiviteter han måtte drive med), inviter på kino eller bowling, lag middag og inviter ham etter skolen, evt. reis på en ferietur sammen!

 

Fireåringen er det verre med, kanskje vil han ikke til pappa uten 12-åringen. Vanskelig å si hva jeg ville gjort med ham!

 

Anonymous poster hash: 279bb...c5d

 

Takk for svar! Jeg tenker også at far må gjøre noe nå! Yngste er ikke fire år, men fire år yngre enn eldste - altså ni år. De er begge aktive med fotball, men skjer det noe i pappahelger må jeg kjøre om de skal få delta. Far mener at helgen skal være "hans" og blir fort irritert om andre aktiviteter "tar" hans tid. Nå har det blitt slik at guttene har sluttet å spørre om noe når de er der, de bare venter på at helga skal gå liksom... Og så blir far hissig og sur når de er passive og ikke vil være med på det han foreslår (som regel fjelltur). Har eldstemann på tlf/sms hvertfall fem-seks ganger ila samværshelger og vet snart ikke hva jeg skal gjøre...

 

Anonymous poster hash: 0594d...b14

 

 

 

Oi, beklager - jeg leste alderen litt fort her ser jeg nå. Men da blir det jo litt lettere, en 9-åring er jo eldre enn en fireåring, og bør dermed også få litt rett til å bestemme, eller i allefall si sin mening ang. samvær!

 

Jeg forstår guttene dine veldig godt om de ikke syns det er noe særlig å dra til pappa lengre. Greit nok at helgen er "hans", men han burde da skjønne at barna har et liv utenom også, og det burde ikke stoppe opp selv om det er pappahelg. Jeg syns da det er en selvfølge at han kjører dem om de skjer noe i pappahelger.

Guttene begynner å bli så store at han må i alle fall møte dem på halvveien og enda litt til! 

 

Vet far at 12-åringen ikke ønsker å dra på overnatting til han lengre? Isåfall, kunne dere dratt på fvk, bare du og far? De vil nok fortelle at en 12-årings mening skal vektlegges i stor grad, og klarer kanskje å snakke litt vett i far. Å tvinge gutten til å dra til pappa kan dessverre gjøre ting verre. At ting er som det er, er fars feil. Nå må han ordne opp, men å tvinge ham på besøk gjør nok bare ting verre!

 

Stå på ditt og støtt gutten din, han har nok tenkt mye i gjennom dette - det er ikke lett å "velge bort" en forelder. 

 

Anonymous poster hash: 279bb...c5d

[Anonym bruker]

Jeg ville tatt dette på familievernkontoret!

 

Slik det er nå så forteller far barna at han vil ha samvær med dem, men kun hvis de alltid innordner seg hans egne ønsker. Deres ønsker betyr ikke noe, og det livet barna hans lever ellers (dvs. det meste av livet deres) driter far i og sier ikke er viktig i det hele tatt.

 

Høres ut som en pappa som ikke har noe som helst forståelse av hvordan barn fungerer.

Jeg tenker at de ikke alltid må følge opp barnas "sosiale liv" når de er hos far, men bursdager og idrettsarrangement bør de så langt mulig få være med på også i pappas samværshelger. Så kan barna heller gi slipp på "mindre viktige" ting de helgene.

Pappaen vil sikkert gi barna andre opplevelser også, men å kalle barnas aktiviteter for "tull", det viser at far ikke har særlig respekt for barnas liv eller ønsker.

Anonymous poster hash: 36eed...8eb

[Anonym bruker]

Takk for flere konstruktive svar:-) Ja, far vet det. Han vet ikke helt hvordan han skal takle det tror jeg.. Han går i forsvar og blir igjen irritert.. Han og jeg er greit på talefot, men han er ikke på nett når det gjelder barn/ungdom... Så lenge de er små og gjør som han vil og sier er alt såre vel, men han takler ikke at ting ikke blir som han hadde planlagt...kjører seg inn i et spor liksom.. Han er generelt dårlig på empati og kommunikasjon, og det var også hovedgrunnen til at jeg valgte å gå.. Ingen av oss har nye partnere forresten. Guttene er selvsagt veldig glade i pappaen sin, men de er ikke "nære" og eldste tenker veldig mye. Får vondt av han, han bruker mye av uka før samværshelg til å tenke ut "lovlige" grunner til å ikke dra, og går konstant med dårlig samvittighet. Samtidig ser jeg at jo lenger det går mellom at de ser hverandre, jo større blir avstanden mellom dem....

 

Anonymous poster hash: 0594d...b14

[Anonym bruker]

Takk for flere konstruktive svar:-) Ja, far vet det. Han vet ikke helt hvordan han skal takle det tror jeg.. Han går i forsvar og blir igjen irritert.. Han og jeg er greit på talefot, men han er ikke på nett når det gjelder barn/ungdom... Så lenge de er små og gjør som han vil og sier er alt såre vel, men han takler ikke at ting ikke blir som han hadde planlagt...kjører seg inn i et spor liksom.. Han er generelt dårlig på empati og kommunikasjon, og det var også hovedgrunnen til at jeg valgte å gå.. Ingen av oss har nye partnere forresten. Guttene er selvsagt veldig glade i pappaen sin, men de er ikke "nære" og eldste tenker veldig mye. Får vondt av han, han bruker mye av uka før samværshelg til å tenke ut "lovlige" grunner til å ikke dra, og går konstant med dårlig samvittighet. Samtidig ser jeg at jo lenger det går mellom at de ser hverandre, jo større blir avstanden mellom dem....

 

Anonymous poster hash: 0594d...b14

 

Jeg har en far som var slik, det var greit nok for han å forholde seg til meg da jeg var lita. Dvs. alt gikk alltid på hans premisser da også. Men da jeg ble 12-13 år utviklet alt seg veldig feil vei. Jeg begynte å bli gammel nok og stor nok til å si fra at det ikke var greit at alt gikk på hans premisser, at jeg også hadde et liv, hadde behov. Min far taklet aldri det, og vi har nå ikke sett hverandre på 20 år. Kort fortalt.

 

Det er kinkig når far ikke greier å kommunisere og da spesielt rundt det med følelser. Det at han går i forsvar og blir irritert viser egentlig at han også er frustrert over situasjonen, men ikke vet hvordan han skal endre noe. Min far gikk i vranglås og skyldte alt på meg, han overbeviste seg selv at jeg var ekstremt vanskelig og derfor hadde alt ansvar for at kontakten ble dårligere og dårligere. Han hadde ikke noe ansvar. Han nektet også å diskutere forholdet på fvk eller hos psykolog.

 

Hvis du skal nå frem til ham så tror jeg at dere trenger en nøytral tredjeperson dere kan snakke med. Og det vil kreve stort diplomati fra din side, tror jeg, til å få mannen til å lytte og kanskje forstå uten å gå for mye i forsvar. Å si til ham at han gjør noe feil, det vil trolig bare føre til at han går rett i vranglås.

Så trikset vil trolig være å få ham til å snakke om hvordan du ønsker at ditt forhold til barna skal være, hvordan du ønsker at barndommen deres skal være, hvilket forhold dere skal ha på sikt fremover når de blir tenåringer og voksne. Og få mannen i snakk om hvordan han ønsker at hans forhold til barna skal være. Hvilken type far ønsker han å være, hva ønsker han at barna skal tenke om ham når de tenker på ham, kanskje forestill dere at dere hopper 20 år frem i tid og tenker på hvordan barna omtaler sitt forhold til dere begge to - hva er det du ønsker, hva ønsker han.

Jeg tror en slik tilnærming kanskje kan lykkes, for da går det an å jobbe videre mer løsningsorientert. Ikke ved å fokusere på problemene, men heller være løsningsorientert. Det er ganske stor forskjell i hvor fokuset er, og jeg tror det også blir stor forskjell på hvor mye forsvar man går i.

 

Så kan dere snakke om hvilke behov barn har. Snakke om at det ikke er ideelt at dere ikke greide å holde sammen, men at dere derfor må jobbe mot at barna får ha et mest mulig stabilt liv til tross for at de nå har to hjem. Det å følge opp det som for dere voksne kanskje er "uviktig" kan være veldig viktig for barna for å opprettholde sitt sosiale liv, for ikke å falle utenfor. Snakk om hvordan det er å ev. være den som ikke får være med laget på en turnering, som "svikter" laget. Eller den eneste som ikke var med på det sosiale som alle andre var med på. Snakk om hvordan det er å falle utenfor - er det dette far vil? Vil far at samværet med han skal være lystbetont, noe som gir sterke bånd med barna - eller noe som gir barna en følelse av at far ikke bryr seg om det som er viktig for barna, og i tillegg gir barna en følelse av å falle utenfor blant venner. Hvordan tror far at dette vil føles for barna? Hvordan kan barna og far finne løsninger som kan fungere for alle? Har far tenkt på at det kanskje er viktig for barna at han blir med slik at de kan vise at de har en far (selv om han bare er der på helgebasis), og i tillegg en far som bryr seg nok til å bli med dem på noe som er viktig for barna? Har far tenkt på hvordan det oppleves for barna å ha en usynlig far overfor vennene deres? For far blir usynlig når han velger bort å være med barna på deres aktiviteter, ikke kjører dem til/fra ting. Det kan bli en stor belastning for barna følelsesmessig.

Gutten er 13 år, han går inn i en periode av livet hvor far er viktig, far er et forbilde - eller det motsatte. Hva ønsker far å være? Ønsker han å være der for sønnen, ønsker han å være en sønnen ser opp til, en sønnen vet stiller opp for ham, en sønnen anser å være en viktig person i livet sitt? Eller ønsker han å være en som sønnen ser på som en som ikke bryr seg om ham nok til å interessere seg for det som er viktig for sønnen?

 

Som du ser - spørsmålene blir mer krevende etterhvert som jeg skriver. Men får du (og en nøytral fagperson) i gang en dialog som er ca. som jeg innledet med, da tror jeg det er muligheter for å komme inn på de vanskeligere spørsmålene, de som trigger følelsesmessig, etterhvert. Husk også at du må være villig til å være svært åpen i en slik samtale, at dette ikke blir "perfekt mamma" mot "håpløs pappa". Vær ærlig på det du synes er vanskelig også, vær ærlig med det som kan frustrere deg med barna, ting du føler er utfordrende - og hvordan du ønsker at forholdet skal være.

 

Jeg tror i hvert fall at hvis du kan få i gang en slik samtale med far så har du/dere mulighet til å få til en endring. Kanskje far da også kan fortsette å snakke med terapeut på sosialkontoret alene, som en slags veiledning på de tingene han selv finner vanskelig, men helst ikke ønsker å snakke om foran deg?

 

Jeg håper dere finner ut av det, at far er villig til å lytte, villig til å forsøke. For alternativet blir trolig at han mister kontakten med barna, i hvert fall eldstegutten. Som du allerede ser så skaper det svært mye vanskelige følelser for barna, deriblant dårlig samvittighet. Dette er følelser som følger barna - dårlig samvittighet, vissheten om at de ikke er viktige, deres følelser ikke er viktige. Din 13-åring VET at dette ikke er riktig, han vet at også hans behov er viktige - og det skaper en enorm konflikt i ham, for han er garantert også glad i faren.

Forholdet mellom far og barn kan fremdeles reddes og bli nært og godt, men da må far også være villig til å jobbe med dette.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 36eed...8eb