Uff, må jeg være så lei meg?

[Anonym bruker]

Etter lang tid har jeg endelig klart å begynne med tabletter, altså antidepressiva tabletter. Det har vært en hard kamp men jeg klarte å begynne på dem. Ettersom mannen min jobber nattskift så måtte jeg være hjemme hos mamma 5 netter, pga at jeg begynte med medisinen og ikke turt å være alene om natta.

Det har hjulpet meg MYE å være hos mamma, det ga meg mye trygghet.

Og nå er jeg hjemme med mannen igjen og jeg er så lei meg Jeg hadde det så utrolig godt og koselig hjemme hos mamma. Har så lyst å dra til mamma igjen, men mannen har fri og da er det selvsagt at jeg må bli hjemme.

Vet at jeg høres ut som en liten unge, sorry, men i sånne tider var det godt å være hos mamma.

 

Eneste grunnen til at jeg var hos henne var pga at jeg begynte med medisinen og var redd for bivirkninger, de første to ukene.

Planen er at jeg skal til mamma på mandagskveld, men jeg er så redd for at jeg er til bry. Jeg vet ikke! Føler det sånn.

 

Uff! Jeg måtte bare få det ut et sted.

Er jeg rar som føler meg slik?

 

Anonymous poster hash: a6809...ec3

[Hjertefru]

Nei, du er ikke rar. Jeg har heldigvis liten personlig erfaring med psykisk sykdom, men når man er syk og føler seg dårlig er det helt naturlig at du lengter etter mammas omsorg. Det skjønner sikkert hun også. Prat med henne og mannen, fortell hvordan du har det. Begge to bør ha forståelse for din situasjon nå.

Kanskje du kunne hatt nytte av et opphold på et distriktspsykiatrisk senter? Kjenner flere som har fått god hjelp der.

Håper du snart føler deg bedre