Dere som har flyttet langt med små barn i skolealder. Bekymret!

[Anonym bruker]

Jeg har bodd på hjemstedet til min mann i snart 9 år. I løpet av denne tiden har vi giftet oss og fått to barn. Eldste skal starte på skolen til høsten og minimann har noen år til i barnehagen. 

 

MEN... jeg mistrives her og det ser ikke ut som det blir noe bedre. Det har vært så ille at jeg faktisk fikk et par tilfeller av panikk-angst etter jul. Jeg er så sliten etter i mange år trives helt middels med selve byen og mistrives MYE med å ha nesten null støtte og hjelp fra svigerfamilie for eksempel. Jeg føler at småbarnstiden har vært ensom og stressende uten å ha noen som en kan lene seg på. 

 

Lurer på å flytte med familien nærmere mitt hjemsted og min familie. Men da må en starte på nytt.. Og så er jeg redd for hvordan barna vil like å flytte fra vennene sine. Og ikke minst at eldste da må begynne på en ny skole. Om vi skal flytte gjør vi det om 1-2 år maks. 

 

Erfaringer?? Hilsen meg med verdens største klump i hjertet. 

Anonymous poster hash: 59a64...c44

[Anonym bruker]

Her er vår erfaring. Vi flytta fra en stor by til en mindre by da eldste var tre. Det gikk veldig greit.
Når eldste skulle opp i 1.klasse flyttet vi igjen, til mitt hjemsted.

Det gikk utrolig bra. 

Det er veldig ideelt å flytte før 1.klasse. Da er det fadderopplegg og alle er i en ny situasjon. Om barnet ditt kommer fra nabobarnehagen eller fra et helt annet sted, er litt "ett fett" for ungene.alle er nye og alt er nytt for alle. Nye venner og sosiale mønstre dannes på skolen. 

Det krever litt av deg som forelder- invitere folk hjem osv. Med skole og fritidsaktiviteter får du drahjelp.

 

Trives du ikke og du har prøvd - flytt, og ikke vent for lenge. Masse lykke til!
 

Anonymous poster hash: 11eb1...1e9

[Anonym bruker]

Vi flyttet fra en liten by, som jeg i alle år hadde mistrivdes i, til en større by langt unna. Gjorde det da største var 9 år, og det gikk veldig bra. Hun var en av klassen fra dag en, og vi har alle stortrivdes her. Barna vil ikke tilbake der vi kom fra. Og jeg har faktisk flere venner her, hvor jeg ikke kjente noen. I forhold til i den byen jeg bodde i 15 år.

Anonymous poster hash: a3087...a63

[Anonym bruker]

Mine foreldre gjorde det med meg og mine søsken da vi var 6, 8 og 10. Eldste satt og gråt i bilen da vi kjørte vekk hjemmefra, jeg var heller ikke så veldig fornøyd med å måtte flytte fra vennene mine, og tanken på en ny klasse var utrolig skremmende. Men det skulle vise seg at det ikke var noe problem i det hele tatt. Jeg kom inn i klassen som "hun nye" og alle syntes det var utrolig spennende. De hadde jo tross alt kun vært med hverandre i lange tider, så jeg kom fort inn i gruppa. Husker godt selv den spenningen vi hadde da det kom nye i årene etter meg også, vi gjorde alt vi kunne for å være den/de som fikk være med nyeste tilskuddet i klassen.

 

I tillegg hadde jeg venner fra den gamle klassen som brevvenner, det var stas det!

 

Det går nok HELT fint med barna skal du se :-) Om du vil flytte, flytt! 

Anonymous poster hash: f8118...a6f

[Anonym bruker]

Min erfaring er at det er null problem. Jeg flytta med en femteklassing. Bare hyggelig med mange nye venner.

Nå flyttet vi ikke så veldig langt unna men det hadde uansett gått seg til på ny skole.

 

Anonymous poster hash: 4c93f...1f7

[Anonym bruker]

 

Mine foreldre gjorde det med meg og mine søsken da vi var 6, 8 og 10. Eldste satt og gråt i bilen da vi kjørte vekk hjemmefra, jeg var heller ikke så veldig fornøyd med å måtte flytte fra vennene mine, og tanken på en ny klasse var utrolig skremmende. Men det skulle vise seg at det ikke var noe problem i det hele tatt. Jeg kom inn i klassen som "hun nye" og alle syntes det var utrolig spennende. De hadde jo tross alt kun vært med hverandre i lange tider, så jeg kom fort inn i gruppa. Husker godt selv den spenningen vi hadde da det kom nye i årene etter meg også, vi gjorde alt vi kunne for å være den/de som fikk være med nyeste tilskuddet i klassen.

 

I tillegg hadde jeg venner fra den gamle klassen som brevvenner, det var stas det!

 

Det går nok HELT fint med barna skal du se :-) Om du vil flytte, flytt! 

 

Anonymous poster hash: f8118...a6f

Trådstarter her som svarer.

 

Takk alle sammen for svar. Det er greit å høre at noen har hatt gode erfaringer med dette. Jeg bekymrer meg halvt i hel på grunn av dette. Og det blir jo ikke så mye bedre når mannen min ikke har lyst til å flytte. Han sjekker ikke opp muligheter ang. jobb osv. Han sier at han kommer til å gjøre det hvis det fortsetter å tære sånn på meg som det har gjort. Men det er tungt når vi ikke er to om det. Han slipper jo å kjenne dette stresset på kroppen. Han er jo her han har bodd hele livet. 

 

Jeg setter ofte meg selv langt ned på prioriteringslista og det gir nesten konstant nakkesmerte og stress. Hvis en skal være en god mamma så må en prioritere seg selv også, det har jeg skjønt nå. 

 

Igjen, takk for svar!  

 

 

 

Anonymous poster hash: 59a64...c44