Ingenting føles ekte

[Anonym bruker]

Dette blir vanskelig å forklare. Vil bare høre om noen her opplever det samme, eller veit hva det kan dreie seg om.

 

Livet mitt føles ikke ekte. Vil ikke si det føles som en film heller, men mer det enn ekte. Jeg føler meg ikke falsk på den måten at jeg sier ting jeg ikke mener eller noe sånt, men kanskje mer på den måten at det føles som ting som skjer og har skjedd i livet mitt ikke skjer/har skjedd på ordentlig.

 

Er det noen som skjønner hva jeg mener her? Jeg får ikke til å forklare på en god måte.

 

Anonymous poster hash: eb333...631

[Anonym bruker]

Jeg hadde det litt slik i en period hvor jeg var noe deprimert. Kan du være det?

 

Kanskje lurt å be om samtaler med en psykolog slik at du finner ut av det

Anonymous poster hash: e0372...379

[Gjest Syltebærtyttetøy]

Jeg tror jeg forstår veldig godt hva du snakker om, det minner i hvertfall veldig om den perioden i livet mitt hvor jeg var deprimert. Føltes litt ut som om jeg gikk og ventet på at mitt faktiske liv skulle starte.

[Anonym bruker]

Jeg har også tidvis følt det sånn. Det er nok ikke så uvanlig som du tror.

 

Men kanskje du bør snakke med en psykolog om det likevel? Hvis det plager deg altså

 

Anonymous poster hash: 4bfb1...035

[Anonym bruker]

Det var jo en lettelse å se at andre også har opplevd det

 

Jeg tror ikke jeg er deprimert nå, men har slitt med mye angst og depresjon gjennom oppveksten og litt uti 20-årene. Har hatt følelsen av uvirkelighet så lenge jeg kan huske.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: eb333...631

[Strandloppa og lillebror]

Jeg følte det sånn en periode jeg var plaget med angst. Veldig rar følelse. Jeg har i ettertid tenkt at det må være kroppens måte å beskytte seg når virkeligheten blir for tøff. Det gikk gradvis bort etter en tid med samtaler med psykolog kombinert med lav dose cipralex.

[Anonym bruker]

Strandloppa, jeg tror absolutt du er inne på noe når du sier "kroppens måte å beskytte seg når virkeligheten blir for tøff". Jeg hadde en svært vanskelig barndom, så det kan være en overlevelsesstrategi jeg har adoptert et eller annet sted på veien. 

 

Ser at alle som har svart her har opplevd dette i perioder, og at de har hatt angst eller depresjon i disse periodene. Jeg har trodd at jeg har ordnet opp i dette med angst og depresjon etter barndommen for mange år siden. Siden jeg fortsatt opplever denne følelsen av at ingenting er virkelig, og har hatt det sånn så lenge jeg kan huske, kan det hende at jeg har tatt feil? At jeg fortsatt har angst og/eller depresjon? Jeg husker ikke hva symptomene mine den gang var siden jeg har dårlig hukommelse, så jeg vet ikke hvordan jeg hadde det sist. Bare husker at legene/psykologene sa det var angst og depresjon. 

 

Skal søke profesjonell hjelp, men det er veldig lang ventetid. Så jeg vil forsøke å finne noen svar i mellomtiden. 

 

Hi

Anonymous poster hash: eb333...631

[Anonym bruker]

Bruker du noen medisiner? Noen medisiner kan ha slike bivirkninger.

Anonymous poster hash: 97df9...1a7

[Anonym bruker]

Dette blir vanskelig å forklare. Vil bare høre om noen her opplever det samme, eller veit hva det kan dreie seg om.

 

Livet mitt føles ikke ekte. Vil ikke si det føles som en film heller, men mer det enn ekte. Jeg føler meg ikke falsk på den måten at jeg sier ting jeg ikke mener eller noe sånt, men kanskje mer på den måten at det føles som ting som skjer og har skjedd i livet mitt ikke skjer/har skjedd på ordentlig.

 

Er det noen som skjønner hva jeg mener her? Jeg får ikke til å forklare på en god måte.

 

Anonymous poster hash: eb333...631

I psykologien finnes det noe som heter "å dissosiere". Er det det du gjør?

Eller mener du at du føler deg fremmedgjort?

 

Anonymous poster hash: 11c5c...43f

[Anonym bruker]

 

Bruker du noen medisiner? Noen medisiner kan ha slike bivirkninger.

 

Anonymous poster hash: 97df9...1a7

 

 

Nei, bruker ikke noen medisiner...

 

Hi

 

Anonymous poster hash: eb333...631

[Anonym bruker]

 

Dette blir vanskelig å forklare. Vil bare høre om noen her opplever det samme, eller veit hva det kan dreie seg om.

 

Livet mitt føles ikke ekte. Vil ikke si det føles som en film heller, men mer det enn ekte. Jeg føler meg ikke falsk på den måten at jeg sier ting jeg ikke mener eller noe sånt, men kanskje mer på den måten at det føles som ting som skjer og har skjedd i livet mitt ikke skjer/har skjedd på ordentlig.

 

Er det noen som skjønner hva jeg mener her? Jeg får ikke til å forklare på en god måte.

 

Anonymous poster hash: eb333...631

I psykologien finnes det noe som heter "å dissosiere". Er det det du gjør?

Eller mener du at du føler deg fremmedgjort?

 

Anonymous poster hash: 11c5c...43f

 

 

Måtte google begge begrepene, og det siste fant jeg ikke ordentlig ut av. Det første kjenner jeg meg ikke igjen i, fordi det ikke er knyttet til enkelthendelser eller at jeg drømmer meg bort noen minutter.

 

Det er mer en generell følelse av at ingenting i livet mitt er på riktig. Jeg ser at jeg har barn, og jeg skjønner at de er mine, likevel klarer jeg ikke å innse det 100%. Kanskje bare 97%. Jeg tok en utdannelse med toppresultat, og føler likevel at det på en eller annen  måte ikke er en ekte utdannelse. Vet ikke om jeg vil si at jeg føler at jeg har jukset, men det føles ikke som om det er jeg som har tatt den utdannelsen. Tenker jeg tilbake på barndommen så husker jeg ekstremt lite, men de små glimtene jeg kommer på føles så fjernt fra meg at selv om jeg vet at det var mitt liv, så kjennes det ut som om det ikke var det. Det aller verste jeg vet er når venner begynner med "husker du den gangen vi var der og gjorde det eller det". Da husker jeg det enten ikke i det hele tatt, eller så føles det som om de snakker om noe som jeg husker, men som jeg ikke føler at det var jeg som tok del i. 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: eb333...631

[Brutalius]

Derealisasjon?

 

Jeg kjenner også godt igjen følelsen fra perioder med angst og depresjon.

[Anonym bruker]

Jeg føler det også sånn.

Anonymous poster hash: c605b...3bb

[Anonym bruker]

Mindfullnes kan være en hjelp for å kople deg litt på igjen. Da er det "her og nå" som skal være viktig. Les litt om det, og se om det kan være nyttig.

Anonymous poster hash: f6134...63f