Dere med menn som er lite pratsomme...

[Anonym bruker]

Min kjæreste er slik. Noen ganger prater han mer enn andre, men innimellom så skjer dette:

 

Jeg forteller noe som har skjedd som har gått inn på meg eller noe jeg ble veldig glad for eller noe annet - fellesnevneren er at jeg har blitt lei meg, glad, overrasket eller uansett - følelser er med i bildet.

 

Jeg forteller dette til han og han lytter. Når jeg er ferdig så skjer det ingenting. Han bare ser, nikker med hodet og gir så godt som ingen respons. Jeg prøver å få fram en reaksjon, en mening...et eller annet men det er akkurat som om han ikke aner hva han skal si. 

 

Dette plager meg fordi det er kjempevondt å fortelle noe - og så ikke få en tilbakemelding annet enn et nikk og noen anerkjennende lyder. Det hele fører til at jeg ikke gidder å fortelle slike ting - for det er nesten som å prate til en vegg (selv om jeg ser at han følger med).

 

Har prøvd å prate om dette, men jeg vet ikke helt hva godt som kommer ut av det. Har prøvd å forklare hvor slitsomt det er å fortelle noe og så ikke få respons - men han mener at det bare er at noen ganger så har han ikke noe å si....men at han har hørt hva jeg har sagt.

 

Jeg setter pris på stillheten hans og krever ikke at han skal prate med meg hele tiden - jeg for min del er heller ikke en kjempe -"må prate hele tiden" -person, men dette gjelder spesifikke tilfeller når jeg har lagt ut en del av mitt indre for han.

 

Det er nesten sånn at jeg føler det så tungt...at jeg trekker meg unna han og merker jeg synes det er slitsomt. Jeg tror også han føler det som litt kritikk, personlig sådan, men jeg prøver bare å snakke om det. Ellers så har vi det kjempefint sammen og har masse gøy. Jeg klarer bare ikke å legge dette til side og si til meg selv at sånn er det bare. 

 

Jeg ønsker ikke å forandre han i det hele tatt, men man må jo kunne gjøre noen forbedringer med seg selv når det gjelder kommunikasjon...eller krever jeg for mye?

Anonymous poster hash: 9cce3...4c5

[Anonym bruker]

Har ikke annet råd enn å la ham få litt tid på seg.

 

I vårt samboerforhold er jeg som mannen din, mens mannen min er som deg. Han bruser ut med følelser, mens jeg er av den stille typen som ikke har så mange ord. Eller det er vanskelig å sette ord på ting. Jeg lytter og forstår, men det å gi en voldsom respons er svært vanskelig - vet ikke hvorfor. Jeg har blitt bedre med årene, men fortsatt er det vanskelig. Nøkkelen er vel kommunikasjon. Han fortalte at det var vanskelig at jeg ga "ingen" respons og jeg igjen forklarte at det er vanskelig å rett og slett snakke, det bare stopper opp.. Men øvelse gjør mester

Anonymous poster hash: d5345...af4

[Anonym bruker]

Har selv hatt det sånn med en ex. Jeg taklet det bare ikke. Forskjellige behov rett og slett, men det var for viktig for meg til sy jeg trivdes i forholdet.

 

Anonymous poster hash: 2e2cd...d7a

[MarianeA]

Min samboer er også slik. Vi har vært sammen i mange år og det har ikke endret seg. Jeg har i perioder vært trist og lei meg fordi jeg følte at han ikke så eller hørte meg. Jeg prater og forteller,og han sier lite eller ingenting. Jeg har tatt opp temaet flere ganger selvsagt,men han sier bare at han ikke er typen til å snakke om følelser og dype ting. Jeg har innsett at det ikke blir annerledes og har forsonet meg med det. Innimellom må jeg sette meg ned og minne meg selv på de positive og gode sidene han har. Han er ellers sosial og pratsom sammen med andre, men mer stille på hjemmebane.

[Anonym bruker]

Min mann er også sånn. Folk er forskjellige. Bare fordi de er stille så betyr det jo ikke at de ikke hører deg eller bryr seg om deg.

 

Jeg må av og til si sånt som «nå trenget jeg en klem» eller spørre ham om veldig konkrete ting i forbindelse med det jeg har fortalt for å få respons.

 

Det går greit å leve med for min del. Han er stabil og hører på meg når jeg trenger noen til å lytte. Det er egentlig en ganske fin egenskap å ha!

 

Anonymous poster hash: 35a5c...6a1

[Anonym bruker]

Vi har det også sånn. Det låser seg for mannen min av en eller annen grunn.

Det er veldig vanskelig å forholde seg til at han prater så lite som han gjør. Han sier liksom minst mulig. Og da blir det ofte kræsj med kommunikasjonen.

 

Her er noen eksempler:

Han lager seg en plan om hva VI skal gjøre en lørdag uten å på forhånd avklare det med meg.

Så kommer lørdagen og han sier plutselig. NÅ skal vi på skøyter med stian og lene. (For det avtalte de tidligere i uka)

Jeg hater å få kasta sånt over meg i siste liten. Hendt flere ganger at vi skal på hytta i en helg eller ferie også sier han plutselig. Tore og Ingrid blir med mens vi står å pakker. Hyggelig med besøk, men jeg liker å vite sånt på forhånd.

 

Han går plutselig ut uten å si hvor han skal. Det skjer ofte. Jeg sitter igjen og aner ikke om han skal i postkassa, på butikken eller om han skal til en kompis eller i garasjen. Sitter igjen som et spørsmålstegn og aner ikke hvor han skal og hvor lenge han blir borte. For meg er det normalt å si "går å sjekker postkassa jeg", "stikker en tur på butikken, skal du ha noe?" "Drar å fyller bensin" eller hva det måtte være jeg skal så han ikke skal sitte igjen å lure på hvor jeg er og når jeg kommer tilbake.

 

Hvis jeg forteller han noe som har skjedd eller noe som involverer følelser så er det lite respons å hente.

Eks: jeg fikk en tlf om at bestekompisen min som også er en barndomsvenn var knivstukket og lå på sykehuset. Jeg ble naturligvis redd, lei meg og sint og da jeg fortalte dette til mannen min som også kjenner denne kompisen godt så sa han bare "åja.." og ikke noe mer.

Blir så oppgitt.

 

Har tatt det opp så mange ganger på mange forskjellige måter om at det hadde vært fint om han kunne prøve å gi en respons når jeg forteller ting, gi beskjed når han drar, eller når han legger planer på vegne av oss begge.

Men det går liksom ikke.

 

Diskuterer vi eller jeg tar opp noe som plager meg som omhandler han så går han rett i forsvar og låser seg. Går bare ikke ann å snakke med han. Hvis jeg prøver å løse opp i ting, spør han om ting osv så ser han bare på tven eller spiller på tlf og bruker evigheter på å svare. Bruker så lang tid at jeg er usikker på om han faktisk hører meg eller om han sitter å ignorerer meg.

 

Ofte hvis jeg spør om kvelden "skal vi gå opp å se en film i senga?" Så svarer han ikke. Jeg venter 5 minutter. Minner han på at jeg spurte om noe. Jeg hørte d sier han, men svarer enda ikke på d. Ja kan du svare sier jeg da. Så sier han "det kan vi godt, skal bare se ferdig dette først".

 

At det skal være så vanskelig å svare da... fatter det ikke!

 

kan også ringe meg i løpet av dagen opptil flere ganger uten at han har noe å si.

Blir mye laaaange pauser hvor det ikke blir sagt noenting på flere minutter. Da må jeg bare si "nei, skal vi snakkes senere".

For meg er det helt meningsløst å sitte i telefonen om jeg ikke har noe å snakke om eller behov for å snakke med folk. Blir bare for dumt.

 

Han har vært sånn siden vi ble sammen for 7 år siden. Var flinkere i starten. Da prøvde han nok hardere. Nå gidder han ikke lenger.

 

Han har selv sagt at han sliter med å prate. At det låser seg bare og han vet som oftest ikke hva han skal si eller hvordan han skal reagere og da ender det som regel med at han ikke sier noe eller at han ikke reagerer.

 

Han skjønner heller ikke poenget med å ha en samtale om ulike emner. Prøver jeg å starte en samtale så ender han den alltid med et svar.

 

Merkelig, men han klarer ikke å gjøre noe med det så må bare leve med det selvom d er veldig frustrerende.

 

 

Anonymous poster hash: 56460...a04

[Gjest Antarctica]

Vi har det også sånn. Det låser seg for mannen min av en eller annen grunn.

Det er veldig vanskelig å forholde seg til at han prater så lite som han gjør. Han sier liksom minst mulig. Og da blir det ofte kræsj med kommunikasjonen.

 

Her er noen eksempler:

Han lager seg en plan om hva VI skal gjøre en lørdag uten å på forhånd avklare det med meg.

Så kommer lørdagen og han sier plutselig. NÅ skal vi på skøyter med stian og lene. (For det avtalte de tidligere i uka)

Jeg hater å få kasta sånt over meg i siste liten. Hendt flere ganger at vi skal på hytta i en helg eller ferie også sier han plutselig. Tore og Ingrid blir med mens vi står å pakker. Hyggelig med besøk, men jeg liker å vite sånt på forhånd.

 

Han går plutselig ut uten å si hvor han skal. Det skjer ofte. Jeg sitter igjen og aner ikke om han skal i postkassa, på butikken eller om han skal til en kompis eller i garasjen. Sitter igjen som et spørsmålstegn og aner ikke hvor han skal og hvor lenge han blir borte. For meg er det normalt å si "går å sjekker postkassa jeg", "stikker en tur på butikken, skal du ha noe?" "Drar å fyller bensin" eller hva det måtte være jeg skal så han ikke skal sitte igjen å lure på hvor jeg er og når jeg kommer tilbake.

 

Hvis jeg forteller han noe som har skjedd eller noe som involverer følelser så er det lite respons å hente.

Eks: jeg fikk en tlf om at bestekompisen min som også er en barndomsvenn var knivstukket og lå på sykehuset. Jeg ble naturligvis redd, lei meg og sint og da jeg fortalte dette til mannen min som også kjenner denne kompisen godt så sa han bare "åja.." og ikke noe mer.

Blir så oppgitt.

 

Har tatt det opp så mange ganger på mange forskjellige måter om at det hadde vært fint om han kunne prøve å gi en respons når jeg forteller ting, gi beskjed når han drar, eller når han legger planer på vegne av oss begge.

Men det går liksom ikke.

 

Diskuterer vi eller jeg tar opp noe som plager meg som omhandler han så går han rett i forsvar og låser seg. Går bare ikke ann å snakke med han. Hvis jeg prøver å løse opp i ting, spør han om ting osv så ser han bare på tven eller spiller på tlf og bruker evigheter på å svare. Bruker så lang tid at jeg er usikker på om han faktisk hører meg eller om han sitter å ignorerer meg.

 

Ofte hvis jeg spør om kvelden "skal vi gå opp å se en film i senga?" Så svarer han ikke. Jeg venter 5 minutter. Minner han på at jeg spurte om noe. Jeg hørte d sier han, men svarer enda ikke på d. Ja kan du svare sier jeg da. Så sier han "det kan vi godt, skal bare se ferdig dette først".

 

At det skal være så vanskelig å svare da... fatter det ikke!

 

kan også ringe meg i løpet av dagen opptil flere ganger uten at han har noe å si.

Blir mye laaaange pauser hvor det ikke blir sagt noenting på flere minutter. Da må jeg bare si "nei, skal vi snakkes senere".

For meg er det helt meningsløst å sitte i telefonen om jeg ikke har noe å snakke om eller behov for å snakke med folk. Blir bare for dumt.

 

Han har vært sånn siden vi ble sammen for 7 år siden. Var flinkere i starten. Da prøvde han nok hardere. Nå gidder han ikke lenger.

 

Han har selv sagt at han sliter med å prate. At det låser seg bare og han vet som oftest ikke hva han skal si eller hvordan han skal reagere og da ender det som regel med at han ikke sier noe eller at han ikke reagerer.

 

Han skjønner heller ikke poenget med å ha en samtale om ulike emner. Prøver jeg å starte en samtale så ender han den alltid med et svar.

 

Merkelig, men han klarer ikke å gjøre noe med det så må bare leve med det selvom d er veldig frustrerende.

 

 

Anonymous poster hash: 56460...a04

Han høres helt avskrudd ut. Eller som om han har et sjeldent syndrom... Jeg hadde aldri klart å falle for en som er så lite "levende".