Ung og babysyk, samboer vil ikke ha på lenge

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg er 21 år og ferdig utdannet til sommeren. Fra jeg var liten hadde jeg bestemt meg for at jeg ville få mitt første barn før jeg fylte 23. Jeg er samboer med verdens beste kjæreste som er 26 år og i 100% fast jobb. Vi har vert sammen i 2 1/2 år, og vi bor på et lite småbruk sammen med hunden og katten vår (etter hvert flere dyr). De jeg kjenner mener jeg er veldig etablert for alderen. Jeg mener selv kanskje også det, men jeg liker det slik. Å reise ut på fest og være fyllasyk dagen derpå hver helg er ikke noe jeg trives med.

 

Greia er at jeg er så fryktelig babysyk. Flere i kullet mitt har fått baby gjennom disse 2 1/2 årene på skolen, og det er flere som er gravide. Ellers er det en skikkelig babyboom både på skolen og her vi bor, både blant de som er yngre og de som er litt eldre enn meg. Kompisene til samboeren min er så vidt begynt å stifte familie. Etter er par av kompisene hans hadde fått baby, sa samboeren min (i fylla) at han ville ha tre barn en gang i fremtiden. Tok det opp med han igjen på et senere tidspunkt, og da sa han at han ville ikke ha barn før om hvertfall fem år. Da var han kanskje klar (Første kompisen hans som fikk barn er 30, og samboeren hans er 29). Jeg vet at jeg kan ikke vente så lenge. Det holder jeg ikke ut. I mitt hode er det ikke en gang vits i å få det første barnet etter fylte 25 (no offence til dere som er 25+ som ikke har barn enda. Vi har heldigvis forskjellige meninger). Blir jeg 25 og barnløs kan det nok godt hende jeg har endret mening. Hvis jeg begynner å snakke om baby med sambo, blir han enten helt stille og snurt, eller bare begynner å snakke om noe helt annet.

 

Ei jeg er i praksis sammen med nå er gravid, så jeg driver og strikker babyklær jeg tenkte å gi til henne. Syns jo det er koselig da :-) lengter etter å strikke til min egen.

 

Ellers har jeg sluttet på p-piller for å se om det letter på humøret mitt. Har en anelse om at jeg er blitt lettere deprimert (depresjon er bivirkning av den pilla jeg har brukt, har forsøkt flere merker, men de funker ikke for meg) av å bruke de. Har nå vert uten i ca 2 uker og merker allerede litt positiv forandring. Samboeren min er selvfølgelig klar over dette og sier han syns det er helt greit (noe jeg tror han egentlig ikke syns). Når vi har samleie bruker vi selvfølgelig kondom, noe han hater. På med kondomen og han klager uten like.

 

Jeg ver egentlig ikke helt hva jeg vil med dette, kanskje lurer jeg på om det er andre som har vært i lignende situasjon der de har vært klar for barn og mannen ikke, som vil dele erfaringer?

 

Anonymous poster hash: 06bca...ad3

[Anonym bruker]

Vent uansett til du er helt ferdig med studiene før du prøver. Jeg har hyperemesis og hadde aldri klart skole samtidig. Veldig liten sjanse du blir så dårlig, men man vet aldri. Ellers villr jeg ikkr pushet for mye på. Vet du sikkert blir ekstra babysyk når andre rundt deg får barn. Jeg fikk barn når jeg var 26 og synes det er ganske tidlig mtp opplevelser man kun kan ha uten barn. Har du opplevd å reise? Opplevd å være litt alene? Er du 100% sikker på forholdet til denne mannen? Har dere samme mål i livet? Samme ønsker for fremtiden? Lag en for og imot liste, samt en liste om alt du gjerne vil oppleve som du kun kan oppleve uten barn. Du er ung og har all verdens tid. Barn vil du få en gang, og da er det for alltid! Livet er for alltid forandret og man kan ikke lenger gjøre enkelte ting. Bare du kjenner deg selv her. Men mitt råd er å tenke godt igjennom og prøve å oppleve og leve som ungdom mens man kan.(mange ting man kan gjøre uten fyll og fest)😉 lykke til. Ta en god prat med din samboer og dere vil se om dere har felles mål og ønsker😃

 

Anonymous poster hash: e5a26...1ab

[Anonym bruker]

Du er 21 år og hartod tid. Presser du samboer inn i dette kan det gå ut over forholdet og plutselig er det slutt.

 

Det kan jo hende samboeren din synes du er for ung (litt umoden?) enda siden du er endel yngre enn han.

 

Få det fast jobb, bli trygg i jobben din og sett babydrømmen på vent.

 

Dette med Ppiller tror jeg bare er tull fra deg siden du nok har lest at det kan ta tid fra man slutter til man blir gravid. Jeg tipper du later som du blir deprimert fordi du VIL slutte på Ppiller.

 

Og er du virkelig deprimert så må du få orden på det før du setter igang med baby.

 

Anonymous poster hash: 5afc5...d27

[Anonym bruker]

Ikke vits etter 25?

 

Du vet at mange syns ikke det er nok med kun videregående og ønsker mer for seg selv i livet. Hvis er du er så desperat er det på tide å se seg om etter ny type.

 

Anonymous poster hash: 29939...9fa

[Anonym bruker]

Du bør jo ha jobbet ihvertfall 6 måneder før du går i permisjon. Ellers får du ingen penger (er du ferdig med studiet får du nemlig ikke penger fra Lånekassen).

Ikke kult å presse kjæreste til baby før han er klar.

Synes det er litt rart at det ikke er "vits i" å få første barn etter 25. Det er jo uansett 4 år til så du har fortsatt god tid og likevel komme innenfor den satte fristen din på 25 år.

 

Anonymous poster hash: 412d8...54c

[Anonym bruker]

Hei!

 

Min erfaring er at svært mange jenter på din alder får veldig lyst på baby. Svært mange. Jeg har flere venninner som har vært igjennom det. To av de endte opp med å "lure på" kjæresten barn. Resten var i situasjoner der det ikke lot seg gjøre. Jeg var der selv, men klarte på en måte å komme meg over dette babysavnet- og Gud så glad jeg er for det den dag i dag!

 

Det var når jeg bikket 20 år og fikk meg jobb med fast lønn at livet begynte, kjære deg! Når jeg tenker tilbake var det uten tvil den beste tiden i livet mitt! Man er fri til å gjøre nesten hva man vil og har bare seg selv å bekymre seg for/bruke pengene sine på. Jeg reiste, møtte mange spennende mennesker. Fant meg selv. Fikk nye impulser. Ble slutt med meg og kjæresten jeg hadde på daværende tidspunkt. Fikk et par nye kjærester, før jeg endte opp med drømmemannen min i en alder av 28.

 

Vi var begge voksne og ville det samme i livet. Vi reiste masse sammen og levde livet litt, før vi fikk barn når jeg var 30.

 

Han hadde barn fra før, som han fikk når han var på din alder. Hadde han gjort om ting ville hab ha ventet mye lengre. Når vi fikk barn var han mye mer moden og klar for det. Hans største skrekk er nå at barna hans før barn før de selv har levd livet.

 

Så kjære deg, jeg skjønner så godt savnet ditt. Men jeg lover deg at det blir minst like bra om du venter noen år- om ikke bedre. Denne erfaringen har absolutt alle som har fått barn såpass unge.

 

Kan jo også nevne at de to som lurte på mannen sin barn sitter som alenemødre i dag, de er de jeg kjenner som angrer aller mest på at de ikke ventet noen år.

 

Anonymous poster hash: df2d9...3ef

[Anonym bruker]

Jeg vet du føler deg voksen og etablert. Jeg gledet meg også til å få baby da jeg var på din alder. Jeg valgte å gjennomføre bachelor og jobbe noen år. Fikk fast jobb. Da var samboer også klar. Jeg ble gravid da jeg var 24, og hadde fylt 25 da jeg fødte. Jeg var fortsatt ung mor, og er utrolig glad for at jeg ventet såpass lenge. Da hadde jeg krav på permisjonspenger, og var modnere.

 

Råder deg til å gjøre deg ferdig med utdannelse og jobbe minst et halvt år. Gjerne vent til du har fast jobb. Tipper du ikke angrer når du om 10-20 år ser tilbake. Samboeren din er ikke klar, og han blir ikke mer klar av press fra deg. Vent til han også vil. Og ikke sett slike tidsfrister. Det er umodent det.

 

Blaff med babysyke må man rett og slett bare la blafre forbi. Man bør være to som planlegger baby, og fortsetter du å være fastkjørt i dette sporet, risikerer du at samboeren din får nok av både deg og maset ditt. Vurder prevensjon i et par år. Og da mener jeg ikke kondom.

 

Anonymous poster hash: 8d6d4...bdb

[Anonym bruker]

Jeg ble uplanlagt gravid når jeg var 19. Jeg hadde hus, bil, jobb og katter. Har levd mesteparten av livet før det som den voksne og ansvarlige pga dårlige forhold hjemme. Jeg var såååå glad når jeg ble gravid, og tenkte at det var ikke et problem overhodet og få barn så ung. Jeg følte meg jo så voksen!
Så jeg fikk barnet, sov ikke på et år, bare hyl og skrik og ikke noe kos. Jeg var ikke klar for det! Når jeg var 22 ble jeg gravid med ny mann (hadde da flyttet fra barnefar, som var helt riktig og gjøre) og valgte også og beholde. Hadde jo en fra før, så det spilte liksom ikke noe rolle... Når mellomste var 6 fikk jeg nr 3. Det var DA jeg forsto at det å få barn så tidlig virkelig ikke var en dans på roser! 

 

Ikke stress med dette! og ja, gjør ferdig skolegangen, men viktigst av alt... REIS!!! Reis masse! Folk sa til meg "hva skal du gjøre i helgene nå da?? blir ikke noe fyll på deg..." Og det er helt greit. Om jeg har lyst å dra på fest kan det gjennomføres selv med små barn hjemme, men det å reise... gud som jeg savner og kunne gjøre det! Hele mitt voksne liv har jeg hatt barn, og livet har kretset rundt de. Fint og flott det altså, men jeg er 31 år og har ikke en eneste gang hatt tid til meg selv.

Jeg holder med samboeren din. Det er nå du kan leve! Det er nå du kan gjøre som DU vil!

Anonymous poster hash: ea12c...c5c

[Anonym bruker]

Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal starte.. Tror jeg starter med å si at du må fullføre utdanningen din først, få deg en jobb og opptjen retten til permisjonspenger! Du skal faktisk forsørge babyen også!

 

Jeg får også inntrykk av at du har et enormt behov for å være voksen, ihvertfall vise andre at du lever som en voksen. Jeg får dessverre ikke inntrykk av at du er spesielt moden når jeg leser innlegget ditt.. F.eks; ingen vits i å få barn etter man fyller 25? Hva i alle dager? Er man liksom "gammel" da? Eller er det for sent? Har den biologiske klokka løpt fra deg innen da? Jeg forstår ikke dette argumentet..

 

Og du har liksom sluttet på pilla pga humøret? Fordi du blir deprimert av dem?

Min teori er at du stresser så mye med tanken på å få barn, at DET gjør deg nedstemt. Jeg tror du har sluttet fordi du håper du blir gravid

 

Jeg holder med kjæresten din. Vent noen år før dere prøver, lev litt mer av "voksenlivet" før du får barn. Selv om du ikke er FOR ung, så er du fortsatt ung. Jeg fikk selv barn som 21 åring og med minimal utdannelse, og "klok av skade" kan jeg råde deg til å vente noen få år til. Det kommer helt sikkert til å gå bra, men man får det fort en del tøffere enn det hadde trengt å være..

 

Anonymous poster hash: c7e93...00f

[Anonym bruker]

Trenger ikke å bli påvirket av alle svarene her inne. Har sett slike tråder før, og 90% av svarene handler om å fullføre skole, ha jobb, eget hus, stor bil osv.

 

Akkurat i din situasjon handler det om å være enig med samboer. Det å få barn er en felles oppgave, hvor dere begge må stå på og glede dere over å stifte en familie. For all del, ikke lur kjæresten

 

Jeg syntes det var flott å bli mor før fylte 25. Å leve livet og reise har jeg gjort mye av gjennom årene mine uansett. Følte ikke noen tvang for å måtte gjøre det. Jeg personlig mener at å starte tidlig gjør at man har mer overskudd til barna som ung og ikke minst tåler kroppen en graviditet bedre. Sier ikke at jeg "anbefaler" å bli ung mor, men at mitt syn på det er bare positivt! Håper bare du lar suget presse på litt til før stresser med en avgjørelse. Kanskje det gir seg, eller kanskje suget bare blir enda større. Hvem vet.

 

Jeg har selv blitt deprimert av p-piller, så forstår situasjonen din. Er gravid nå, men måtte gå over til annen prevensjon når dette ikke fungerte i det hele tatt for meg.

 

Anonymous poster hash: aad03...809

[Anonym bruker]

Jeg fikk barn uplanlagt da jeg var 23 år. Jeg ble gravid da jeg akkurat startet på studier, måtte bare slutte da jeg fikk ekstrem svangerskapskvalme. Og selv om det har gått bra. Så skulle jeg virkelig ønske at barnet hadde kommet noen år senere. Nå har det jo gått mange år, og nå gleder jeg meg til barna blir store, og jeg skal leve livet. Og ikke med festing og sånn. Men reise, gå i teateret, lære språk, kose meg med bøker, dyrke mine hobbyer. Ja, det er mye jeg ønsker å gjøre.

 

Vil i hvert fall anbefale deg og vente til du har jobbet minst 6 mnd, så det økonomiske i det minste er på plass.

Anonymous poster hash: d6504...b2b

[Luksusdyret]

Du er 21 år og hartod tid. Presser du samboer inn i dette kan det gå ut over forholdet og plutselig er det slutt.

 

Det kan jo hende samboeren din synes du er for ung (litt umoden?) enda siden du er endel yngre enn han.

 

Få det fast jobb, bli trygg i jobben din og sett babydrømmen på vent.

 

Dette med Ppiller tror jeg bare er tull fra deg siden du nok har lest at det kan ta tid fra man slutter til man blir gravid. Jeg tipper du later som du blir deprimert fordi du VIL slutte på Ppiller.

 

Og er du virkelig deprimert så må du få orden på det før du setter igang med baby.

 

Anonymous poster hash: 5afc5...d27

 

 

Skjerp deg litt. Ingen kvinner MÅ gå på p-piller. Hvis man ikke trives med det som prevensjonsmetode, så kan man slutte uten å måtte ha en "gyldig" grunn eller forklaring. Det er da for pokker ikke kvinnens ansvar alene å sørge for prevensjon. Og ja, depresjoner, nedstemthet og humørsvingninger er VELDIG utbredt bivirkning ved bruk av hormonell prevensjon. Å si at HI faker er virkelig lavmål.

[Anonym bruker]

Jeg vet du føler deg voksen og etablert. Jeg gledet meg også til å få baby da jeg var på din alder. Jeg valgte å gjennomføre bachelor og jobbe noen år. Fikk fast jobb. Da var samboer også klar. Jeg ble gravid da jeg var 24, og hadde fylt 25 da jeg fødte. Jeg var fortsatt ung mor, og er utrolig glad for at jeg ventet såpass lenge. Da hadde jeg krav på permisjonspenger, og var modnere.

 

Råder deg til å gjøre deg ferdig med utdannelse og jobbe minst et halvt år. Gjerne vent til du har fast jobb. Tipper du ikke angrer når du om 10-20 år ser tilbake. Samboeren din er ikke klar, og han blir ikke mer klar av press fra deg. Vent til han også vil. Og ikke sett slike tidsfrister. Det er umodent det.

 

Blaff med babysyke må man rett og slett bare la blafre forbi. Man bør være to som planlegger baby, og fortsetter du å være fastkjørt i dette sporet, risikerer du at samboeren din får nok av både deg og maset ditt. Vurder prevensjon i et par år. Og da mener jeg ikke kondom.

 

Anonymous poster hash: 8d6d4...bdb

 

 

Hvorfor ikke kondom? Hvorfor må kvinner dytte i seg skadelige hormoner og leve med bivirkninger for at mannen skal slippe den "fæle" kondomen? Kvinnesyn fra 50-tallet altså...

 

Anonymous poster hash: 3379e...b80

[Luksusdyret]

Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal starte.. Tror jeg starter med å si at du må fullføre utdanningen din først, få deg en jobb og opptjen retten til permisjonspenger! Du skal faktisk forsørge babyen også!

 

Jeg får også inntrykk av at du har et enormt behov for å være voksen, ihvertfall vise andre at du lever som en voksen. Jeg får dessverre ikke inntrykk av at du er spesielt moden når jeg leser innlegget ditt.. F.eks; ingen vits i å få barn etter man fyller 25? Hva i alle dager? Er man liksom "gammel" da? Eller er det for sent? Har den biologiske klokka løpt fra deg innen da? Jeg forstår ikke dette argumentet..

 

Og du har liksom sluttet på pilla pga humøret? Fordi du blir deprimert av dem?

Min teori er at du stresser så mye med tanken på å få barn, at DET gjør deg nedstemt. Jeg tror du har sluttet fordi du håper du blir gravid

 

Jeg holder med kjæresten din. Vent noen år før dere prøver, lev litt mer av "voksenlivet" før du får barn. Selv om du ikke er FOR ung, så er du fortsatt ung. Jeg fikk selv barn som 21 åring og med minimal utdannelse, og "klok av skade" kan jeg råde deg til å vente noen få år til. Det kommer helt sikkert til å gå bra, men man får det fort en del tøffere enn det hadde trengt å være..

 

Anonymous poster hash: c7e93...00f

 

 

Vel, jeg fikk barn tidlig (ikke anbefaling til HI, men bare faktaopplysning), og jeg reiser heller som voksen med oppsparte penger og med barn, enn ung student som er blakk og må ta til takke med uspesifisert og havne på festplasser i stedet for familiesteder, der man vanligvis drar med barn.

[Anonym bruker]

Legg det på hylla en stund. At samboeren din ikke er klar enda får du ikke gjort noe med, og at du er i ferd med å få dette som en total hang-up kommer til å gjøre livet ditt miserabelt altså.

 

Bestem deg for å gi det f.eks 1 år nå i første omgang. Du vet at han ikke er klar og det blir ikke barn på en stund enda, så får du ta takke med nest best og nye at du er ung og fri. Gjør ferdig skolen og få en fast jobb, kos deg med venner, og nyt livet.

 

Om et år han du ta det opp igjen og høre hva han sier da, så får du ta det derfra.

 

Det er helt umulig å tvinge noen som ikke er klar til å bli klar, det kan du bare legge fra deg med en gang. Da ødelegger du forholdet deres...

Anonymous poster hash: 5f385...154

[Anonym bruker]

Du virker veldig umoden.

At du har ønsket å bli mor før du ble 23 fra du var liten, og du nevner det som et argument her, sier ganske mye.. Hva vet ei som er liten om hvordan en 23- åring er? Hvordan det er å få ansvaret for et barn?

Du er jo ikke ferdig med skolen en gang heller, og ikke har du fast jobb..

Du sier i tillegg at du er deprimert, og legger skylden på p- pillene.. Hva hvis det ikke er p- pillene sin skyld? ...ikke det at jeg tror på deg, jeg tror du sluttet i håp om å bli gravid. Sjansen er jo større nå, og ihvertfall siden du har en samboer som hater kondom.

Nei, uff, stakkars mann som er sammen med deg. Du virker ekstrem egoistisk. Man får ikke barn før BEGGE er klare, og man presser ikke den ene til å bli klar.

Håper virkelig at du ikke blir gravid på mange, mange år!

 

Anonymous poster hash: 48a03...b54

[Anonym bruker]

Oj....jeg skjønner vi tilhører forskjellige sjikt i samfunnet. Mens jeg studerte på universitetet var det noen som fikk barn midtveis i studiet. De var ca 25. Det var tidlig i mine kretser. De fleste har fått barn rundt 30..

 

Men dette bestemmer dere selv. Sjansen for å bli alenemor er skyhøy hvis du maser deg frem til baby..

 

Anonymous poster hash: fb58c...893

[Anonym bruker]

Jeg tror at du er en av dem som elsket å trille babyer og leke med dukker som liten og i tillegg bor i et miljø hvor folk får unger svært ungt ( gjennomsnittsalderen for førstegangs fødende i Norge er rundt 30, så å ha drøssevis gravide venninner som 21 åring er ungt).

 

Det er lett å bli revet med, lett å se for seg du skal sitte på kafe med alle babyvenninnene og kjøpe søte klær, men realiteten er at du ikke har en baby for alltid. Hva om ungen har spesielle behov, hva om ungen er kronisk syk, hva om du ikke får jobb, hva om mannen går i fra deg? Da må du flytte ut fra denne gården( eller kjøpe han ut) og håndtere samværsordninger, være alenemor osv.

 

Og den største tingen er at kjæresten din ikke vil. Og om du er moden nok til å bli mor bør du være moden nok til å ikke mase på han eller ha et liksom-uhell

 

Anonymous poster hash: 57d41...d36

[Luksusdyret]

Du virker veldig umoden.

At du har ønsket å bli mor før du ble 23 fra du var liten, og du nevner det som et argument her, sier ganske mye.. Hva vet ei som er liten om hvordan en 23- åring er? Hvordan det er å få ansvaret for et barn?

Du er jo ikke ferdig med skolen en gang heller, og ikke har du fast jobb..

Du sier i tillegg at du er deprimert, og legger skylden på p- pillene.. Hva hvis det ikke er p- pillene sin skyld? ...ikke det at jeg tror på deg, jeg tror du sluttet i håp om å bli gravid. Sjansen er jo større nå, og ihvertfall siden du har en samboer som hater kondom.

Nei, uff, stakkars mann som er sammen med deg. Du virker ekstrem egoistisk. Man får ikke barn før BEGGE er klare, og man presser ikke den ene til å bli klar.

Håper virkelig at du ikke blir gravid på mange, mange år!

 

Anonymous poster hash: 48a03...b54

 

 

Ja, stakkars mann som heller vil at dama skal ta piller med masse bivirkninger enn å tre på seg en bivirkningsfri kondom fordi det er KJEDELIG. Det er utrolig mange single menn i Norge som ikke er villige til å bruke kondom og som driter i eventuelle graviditeter, eller enda verre, SOS ved one night stands på byen. Har fått flere tilbud da jeg var singel, ingen av dem ønsket å bruke kondom, og da ble samtlige avfeid uten videre vurdering Har fått inntrykk av at mange norske menn vil helst ikke gjøre noen ting og skyve alt over på kjerringa - fra ansvaret for prevensjon til alle våkenetter, bleieskift og husarbeid. Hvis HI ikke vil bruke p-piller så kan hun da virkelig ikke tvinges til det, når alternativet, altså kondom, er mindre skadelig for begge parter.

[Anonym bruker]

 

Du virker veldig umoden.

At du har ønsket å bli mor før du ble 23 fra du var liten, og du nevner det som et argument her, sier ganske mye.. Hva vet ei som er liten om hvordan en 23- åring er? Hvordan det er å få ansvaret for et barn?

Du er jo ikke ferdig med skolen en gang heller, og ikke har du fast jobb..

Du sier i tillegg at du er deprimert, og legger skylden på p- pillene.. Hva hvis det ikke er p- pillene sin skyld? ...ikke det at jeg tror på deg, jeg tror du sluttet i håp om å bli gravid. Sjansen er jo større nå, og ihvertfall siden du har en samboer som hater kondom.

Nei, uff, stakkars mann som er sammen med deg. Du virker ekstrem egoistisk. Man får ikke barn før BEGGE er klare, og man presser ikke den ene til å bli klar.

Håper virkelig at du ikke blir gravid på mange, mange år!

 

Anonymous poster hash: 48a03...b54

 

Ja, stakkars mann som heller vil at dama skal ta piller med masse bivirkninger enn å tre på seg en bivirkningsfri kondom fordi det er KJEDELIG. Det er utrolig mange single menn i Norge som ikke er villige til å bruke kondom og som driter i eventuelle graviditeter, eller enda verre, SOS ved one night stands på byen. Har fått flere tilbud da jeg var singel, ingen av dem ønsket å bruke kondom, og da ble samtlige avfeid uten videre vurdering Har fått inntrykk av at mange norske menn vil helst ikke gjøre noen ting og skyve alt over på kjerringa - fra ansvaret for prevensjon til alle våkenetter, bleieskift og husarbeid. Hvis HI ikke vil bruke p-piller så kan hun da virkelig ikke tvinges til det, når alternativet, altså kondom, er mindre skadelig for begge parter.

Se på det store bildet, jente. Det store bildet!

 

Anonymous poster hash: 48a03...b54

[Luksusdyret]

 

 

Du virker veldig umoden.

At du har ønsket å bli mor før du ble 23 fra du var liten, og du nevner det som et argument her, sier ganske mye.. Hva vet ei som er liten om hvordan en 23- åring er? Hvordan det er å få ansvaret for et barn?

Du er jo ikke ferdig med skolen en gang heller, og ikke har du fast jobb..

Du sier i tillegg at du er deprimert, og legger skylden på p- pillene.. Hva hvis det ikke er p- pillene sin skyld? ...ikke det at jeg tror på deg, jeg tror du sluttet i håp om å bli gravid. Sjansen er jo større nå, og ihvertfall siden du har en samboer som hater kondom.

Nei, uff, stakkars mann som er sammen med deg. Du virker ekstrem egoistisk. Man får ikke barn før BEGGE er klare, og man presser ikke den ene til å bli klar.

Håper virkelig at du ikke blir gravid på mange, mange år!

 

Anonymous poster hash: 48a03...b54

 

Ja, stakkars mann som heller vil at dama skal ta piller med masse bivirkninger enn å tre på seg en bivirkningsfri kondom fordi det er KJEDELIG. Det er utrolig mange single menn i Norge som ikke er villige til å bruke kondom og som driter i eventuelle graviditeter, eller enda verre, SOS ved one night stands på byen. Har fått flere tilbud da jeg var singel, ingen av dem ønsket å bruke kondom, og da ble samtlige avfeid uten videre vurdering Har fått inntrykk av at mange norske menn vil helst ikke gjøre noen ting og skyve alt over på kjerringa - fra ansvaret for prevensjon til alle våkenetter, bleieskift og husarbeid. Hvis HI ikke vil bruke p-piller så kan hun da virkelig ikke tvinges til det, når alternativet, altså kondom, er mindre skadelig for begge parter.

Se på det store bildet, jente. Det store bildet!

 

Anonymous poster hash: 48a03...b54

 

 

 

Trenger ikke å se det store bildet når flere skriver at hun MÅ ta p-piller og at de ikke tror på at hun sluttet på grunn av depresjon. Det må da være hennes valg, uansett grunn, om hun ønsker å dytte i seg skadelige stoffer eller ikke!

[Anonym bruker]

 

Du virker veldig umoden.

At du har ønsket å bli mor før du ble 23 fra du var liten, og du nevner det som et argument her, sier ganske mye.. Hva vet ei som er liten om hvordan en 23- åring er? Hvordan det er å få ansvaret for et barn?

Du er jo ikke ferdig med skolen en gang heller, og ikke har du fast jobb..

Du sier i tillegg at du er deprimert, og legger skylden på p- pillene.. Hva hvis det ikke er p- pillene sin skyld? ...ikke det at jeg tror på deg, jeg tror du sluttet i håp om å bli gravid. Sjansen er jo større nå, og ihvertfall siden du har en samboer som hater kondom.

Nei, uff, stakkars mann som er sammen med deg. Du virker ekstrem egoistisk. Man får ikke barn før BEGGE er klare, og man presser ikke den ene til å bli klar.

Håper virkelig at du ikke blir gravid på mange, mange år!Anonymous poster hash: 48a03...b54

 

 

 

Ja, stakkars mann som heller vil at dama skal ta piller med masse bivirkninger enn å tre på seg en bivirkningsfri kondom fordi det er KJEDELIG. Det er utrolig mange single menn i Norge som ikke er villige til å bruke kondom og som driter i eventuelle graviditeter, eller enda verre, SOS ved one night stands på byen. Har fått flere tilbud da jeg var singel, ingen av dem ønsket å bruke kondom, og da ble samtlige avfeid uten videre vurdering Har fått inntrykk av at mange norske menn vil helst ikke gjøre noen ting og skyve alt over på kjerringa - fra ansvaret for prevensjon til alle våkenetter, bleieskift og husarbeid. Hvis HI ikke vil bruke p-piller så kan hun da virkelig ikke tvinges til det, når alternativet, altså kondom, er mindre skadelig for begge parter.

Du vet at det finnes andre prevensjonsmidler enn p-piller og kondom?

 

Det er helt vanlig å oppleve humørsvingninger ved bruk av p-piller. Depresjon er derimot ikke vanlig. Hvis man er peprimert, blir man ikke bedre etter to uker uten p-piller (med mindre det er snakk om pseudo-effekt) Depresjonen har sannsynligvis en annen årsak.

 

Anonymous poster hash: a53b9...fbd

[Anonym bruker]

Du er 21 år og hartod tid. Presser du samboer inn i dette kan det gå ut over forholdet og plutselig er det slutt.

 

Det kan jo hende samboeren din synes du er for ung (litt umoden?) enda siden du er endel yngre enn han.

 

Få det fast jobb, bli trygg i jobben din og sett babydrømmen på vent.

 

Dette med Ppiller tror jeg bare er tull fra deg siden du nok har lest at det kan ta tid fra man slutter til man blir gravid. Jeg tipper du later som du blir deprimert fordi du VIL slutte på Ppiller.

 

Og er du virkelig deprimert så må du få orden på det før du setter igang med baby.

 

Anonymous poster hash: 5afc5...d27

Du sier du tror det med at jeg har sluttet på p-piller bare er tull fra min side? Hvem er det du tror du er?? Selvfølgelig hadde jeg brukt p-piller hvis det var det som funker best for meg! Jeg skal si deg det at når jeg en skjelden gang får mensen, så er det så vondt at jeg bare vil legge meg ned å dø. Greier ikke stå oppreist, greier ikke gjøre en dritt. Med p-piller kan jeg forskyve og utsette mensen, noe jeg har gjort de siste fem årene, men det går ut over humøret mitt. Depresjon er en av bivirkningene fra mange p-piller. Jeg valgte å slutte nå før det ble for ille. Piller jeg gikk på tidligere ble jeg kvalm av, fikk hodepine og uregelmessig blødning. Og de jeg gikk på sist ble jeg altså lettere deprimert av. Det er IKKE tull fra min side, og jeg har snakket med helsesøster om p-stav, noe jeg vurderer sterkt, men vet også om mange som får uregelmessig blødning av det, og det er det som holder meg igjen. Jeg skriver jo også at bare to uker etter jeg sluttet på pillene, kjenner jeg endring. Det er ikke en dyp depresjon. Jeg føler meg vare trist og tom, det er ikke slik at jeg ligger i senga og vil bare dø, ikke spiser og ikke står opp. Jeg står opp hver dag, går på jobb, trener, trener med bikkja, rydder og vasker hus, leser til eksamener, grubler på hva jeg skal skrive i bacheloroppgaven min, lager middag, er med på leiteaksjoner for røde kors. Det er forskjell på lettere depresjon og grader av tunge depresjoner.

 

Anonymous poster hash: 06bca...ad3

[Anonym bruker]

Ikke vits etter 25?

 

Du vet at mange syns ikke det er nok med kun videregående og ønsker mer for seg selv i livet. Hvis er du er så desperat er det på tide å se seg om etter ny type.

 

Anonymous poster hash: 29939...9fa

Tror ikke du las nøye nok. Akkurat nå ser jeg det slik, men det er absolutt ikke sikkert jeg ser det slik viss jeg er 25 og fremdeles ikke har barn. Og det er ikke videregående jeg holder på med. Det er sykepleierutdanning jeg er ferdig med til sommeren.

 

Anonymous poster hash: 06bca...ad3

[Anonym bruker]

 

 

Du virker veldig umoden.

At du har ønsket å bli mor før du ble 23 fra du var liten, og du nevner det som et argument her, sier ganske mye.. Hva vet ei som er liten om hvordan en 23- åring er? Hvordan det er å få ansvaret for et barn?

Du er jo ikke ferdig med skolen en gang heller, og ikke har du fast jobb..

Du sier i tillegg at du er deprimert, og legger skylden på p- pillene.. Hva hvis det ikke er p- pillene sin skyld? ...ikke det at jeg tror på deg, jeg tror du sluttet i håp om å bli gravid. Sjansen er jo større nå, og ihvertfall siden du har en samboer som hater kondom.

Nei, uff, stakkars mann som er sammen med deg. Du virker ekstrem egoistisk. Man får ikke barn før BEGGE er klare, og man presser ikke den ene til å bli klar.

Håper virkelig at du ikke blir gravid på mange, mange år!Anonymous poster hash: 48a03...b54

 

 

Ja, stakkars mann som heller vil at dama skal ta piller med masse bivirkninger enn å tre på seg en bivirkningsfri kondom fordi det er KJEDELIG. Det er utrolig mange single menn i Norge som ikke er villige til å bruke kondom og som driter i eventuelle graviditeter, eller enda verre, SOS ved one night stands på byen. Har fått flere tilbud da jeg var singel, ingen av dem ønsket å bruke kondom, og da ble samtlige avfeid uten videre vurdering Har fått inntrykk av at mange norske menn vil helst ikke gjøre noen ting og skyve alt over på kjerringa - fra ansvaret for prevensjon til alle våkenetter, bleieskift og husarbeid. Hvis HI ikke vil bruke p-piller så kan hun da virkelig ikke tvinges til det, når alternativet, altså kondom, er mindre skadelig for begge parter.

Du vet at det finnes andre prevensjonsmidler enn p-piller og kondom?

 

Det er helt vanlig å oppleve humørsvingninger ved bruk av p-piller. Depresjon er derimot ikke vanlig. Hvis man er peprimert, blir man ikke bedre etter to uker uten p-piller (med mindre det er snakk om pseudo-effekt) Depresjonen har sannsynligvis en annen årsak.

 

Anonymous poster hash: a53b9...fbd

Hva vet vel du om depresjon? I følge felleskatalogen er depresjon en av de vanligste bivirkningene av p-piller. Det er så vanlig at meir enn 1 av 100 får depresjon av det.

 

 

Anonymous poster hash: 06bca...ad3