Hvordan er det å være alene, med to barn?

[Anonym bruker]

Økonomisk, praktisk, følelsesmessig?

 

Anonymous poster hash: 4b436...7fe

[Anonym bruker]

Økonomisk; os, barnetrygd, barnebidrag, støtte fra lånekassen - ganske bra 😉

Praktisk; gleder meg over å få ha barna så mye, befriende i helgefri, prøver å gjøre mest mulig jeg ikke kan med barna når jeg har fri.

Følelsesmessig; deilig å bare være meg selv. Utnytter tiden godt på å finne en potensiell partner med tiden, men stresser ikke med det. Litt kjipt å være alene ved høytider, men med fokus på barna og at jeg selv har det bra så går det helt topp egentlig 😊 trives godt 😊

 

Anonymous poster hash: 62f67...028

[Anonym bruker]

Jeg er ikke alene med to, men med 3. I starten var det utrolig tungt..de var 1,3 og 5 år. Etter hvert ble det enklere, og jeg fann gode rutiner. Det er utrolig viktig å alltid være et steg foran, planlegge alt, og alltid ha god tid. Til tider kan det være litt ensomt på kveldene, når barna har lagt seg, og jeg er "stucked" hjemme. Men er så sliten på kvelden, at det er ikke så mye annet jeg vil enn å legge meg på sofaen. Økonomisk er det vanskelig...lever fra dag til dag..kan aldri kjøpe noe extra, har ikke råd til ferie med barna, men har da løst det på den måten at vi feks drar en liten tur på en hytte aom en veninne eier, ikke langt herifra. Ungene er fornøyd med det, de er ikke kravstore!😊 Nå er de 5,7 og 9 år, og jeg har vendt meg til denne tilværelsen og trivest veldig med det. Barna er alt for meg, og vi klarer oss veldig bra vi 4 ❤️

 

Anonymous poster hash: a2ff7...c22

[Anonym bruker]

Nå har ikke jeg barnefri, og har heller ikke familie, og ekstremt få venner.

Økonomisk: Det går, men er stramt.

Praktisk: Slitsomt, har vært alene i 8 år, og nå føler jeg at det går bedre. Nå som de er større.

Følelsesmessig: Veldig slitsomt, for jeg føler meg helt alene i verden. Ingen som kan dele barnas gleder eller sorger, ingen som kan være med på valg som omfatter de. Jeg må gjøre alt alene, jeg må være både mamma og pappa. Og underveis har jeg mistet de fleste vennene, siden jeg aldri kan bli med på noe uten barn. Og samtidig kan ingenting skje meg, jeg kan ikke bli syk, eller dø. For da har barna ingen.

Hjelper litt at de har blitt større, og jeg prøver å få litt av livet mitt tilbake, og satser på at jeg får til det gradvis.

Anonymous poster hash: 93eaf...136